En milliard lever av nødhjelp

Siegfried Pausewang (bildet), dr. phil., landbrukssosiolog og utviklingsforsker, CMI

Matvareprisene stiger fordi befolkningsvekst og folks stigende krav og kjøpekraft, og dyrking for biologisk drivstoff, overstiger verdens matvareproduksjon. Vi rike kan kjøpe den maten vi trenger, men for verdens fattigste er krisen livstruende. Allerede nå overlever over en milliard mennesker av nødhjelp, periodisk eller permanent. Med knapphet og stigende priser er det snart ikke reserver igjen for FAOs matvareprogram.

De fattige rammes på tre måter:

• Lave eller manglende inntekter rekker ikke til å kjøpe selv den nødvendigste maten

• Nødhjelp tørker inn og blir innstilt

• Økt etterspørsel etter matjord skaper press på småbønder som taper sin jord og dermed sitt levebrød.

Matmangel av ny dimensjon
Likevel snakker ekspertene om at det trengs nye investeringer for at jorden skal dyrkes mer effektivt. De fleste ser ingen grunn til å tvile på at dette uten videre gjelder overalt. Også i de fattigste land i Afrika. Også i rike Norge.

Hvorfor er det så vanskelig å forstå at en løsning ikke passer overalt? Vår erfaring i rike jordbruksland (for eksempel Danmark), i en tid med overproduksjon og store overskuddslagre av matvarer, er ikke nødvendigvis egnet til å løse en nylig oppstått krise med matmangel av en helt ny dimensjon. To eksempler, Etiopia og Norge, kan illustrere det.

Hungersnød hvert 11. år
Etiopia er et av verdens fattigste land. Også der påstår ekspertene at investeringer trengs for å effektivisere jordbruket. I vestlige land er under en prosent av befolkningen sysselsatt i jordbruket, som produserer nok mat til at resten får anledning til å produsere andre varer og tjenester. Slik skal det bli også i Etiopia, håper de.

Etiopia har omtrent 70 millioner mennesker. 80 prosent av dem er småbønder som greier å livnære en stor familie på 7 mål jord i gjennomsnitt, med svært enkle okseploger, minimalt av redskaper og uten kunstgjødsel. Ingen kan gi disse 56 millionene annet arbeid. Ingen kan heller livnære dem dersom de ikke dyrker maten sin selv. Da må de ha adgang til jord. Et tradisjonelt jordfordelingssystem sørger for at alle har rett til jord for selvforsyning, uten å betale for det. Rett til liv betyr for dem rett til mat, og det krever en rett til adgang til jord. Så enkelt er det.

Regn er minimumsfaktoren som begrenser avlingene. Jordens fruktbarhet kunne tillate større produksjon. I mange år svikter regnet, man regner med en hungersnød omtrent hvert ellevte år. Muligheter for kunstig vanning med enkle midler er begrenset og langt på vei uttømt.

Dyrker roser og nelliker
Investorer etterspør jord til mer effektive bruk. Det skaper et press på jord, og bønder fordrives. Investorene produserer ikke mat til dem. De dyrker roser og nelliker for eksport med fly til Frankfurt og London. Det gir bedre profitt for investeringene. Fagfolk forsikrer oss at det finnes nok dyrkbar jord som ikke er i bruk. Det kan så være. Men investorene vil ikke rydde ny jord i marginale områder, der veier og vanningsanlegg må bygges. De etterspør jordbruksland med vei og forbindelse til flyplassen. Det får de, fordi staten forventer utenlandsk valuta og gode inntekter og ringvirkninger. Bøndene som fordrives, har ikke midler til å dyrke opp ørken- eller savanneområder. En mager «erstatning» er brukt opp på få uker. Så blir det sult.

«Kun de late vil selge»
Bøndene vet hva jorden er verd. «Kun de late vil selge», hevder investeringsglade økonomer i Etiopia. Det tror vi gjerne. Men rike investorer har alltid funnet veier til å få bøndene dynget ned i gjeld så de må gi fra seg jorden. Gjeldsfellen er siden Haile Selassies tid dokumentert brukt som redskap til å fjerne bønder fra jord som øker sin pengeverdi, for eks. i kaffeprovinsen Kaffa rundt 1960.

Hvor kan bøndene finne annet å produsere, som øker fellesskapets rikdom? Eneste vei er å dra til byene. Det gjør allerede altfor mange. Det finnes ikke arbeidsmarked for ufaglærte analfabeter. Så de produserer ingenting, men de vil spise. De ender opp som husløse tiggere eller kriminelle.

Dyrke sin egen mat
Fagfolk er enige i en generell regel: Kapitalintensiv jordbruk er mest effektivt til å tjene penger med minst mulig arbeidsinnsats i jordbruket. Men familiebruk er mest effektivt til å dyrke mat på begrensede jordreserver med minst mulig innsats av penger. Det krever mer arbeidskraft per enhet produsert. Arbeidskraft har bøndene i Etiopia nok av. De trenger jord for å bruke den. Det samme gjelder for de fleste land i Afrika. Solskinnshistorier om storfarmer med eventyrlig vekst og store gevinster går som oftest på bekostning av fattige bønders evne til å dyrke sin egen mat.

Lever fra hånd til munn
Arbeidskraft har Afrika mye av. Kapital er mangelvare, og ledige arbeidsplasser finnes ikke. Å dyrke jord er eneste mulige levevei for det fattige flertallet. Bare småskala jordbruk uten innsats av penger kan ernære dem.

Småbøndene lever fra hånd til munn, enhver uforutsett utgift kaster dem ut i gjeld. Blir et barn alvorlig sykt, betyr det gjeld. Der land er salgbart, betyr det som regel at familien mister jorden sin. Det har vi i vår rike del av verden vanskelig for å forestille oss. Fri adgang til jord og dyrking til eget forbruk er den beste løsningen for et stort flertall i Afrika. Det er det også for verden ellers. Alternativet er å måtte dele ut mat til verdens fattige i all overskuelig fremtid. Vil vi ikke det, bør vi holde fingrene fra fatet og la dem dyrke sin egen mat i fred.

Vestlandet legges brakk
Heller ikke i Norge er det slik at det er en løsning som passer for alle. Skal man løse matvarekrisen ved mer investeringer og enda større bruk, så er jordbruk i norsk klima bare mulig i de tre beste områdene, rundt Oslofjorden, på Jæren og i Trøndelag. Vestlandet kan ikke holde tritt. Der blir jordbruket avviklet, jorden lagt brakk. Er det en løsning mot matmangelen?

Skal vi ta vare på den fruktbare jorden også på Vestlandet, må vi sørge for at også små teiger holdes i hevd, at kulturlandskapet ikke vokser igjen, at utmarksbeitene blir beitet ned. Hvordan det kan gjøres kan man lære av Østerrike. Der finnes målrettede støtteordninger for vedlikehold av kulturlandskapet og mangfoldet i naturen, gårdsturisme og tilrettelegging til vintersport. De som tjener godt uten, får ingen støtte, heller ikke landbruksorganisasjonene som i Norge skummer fløten av subsidiene.

Også i Norge får man mest mulig mat fra begrensede jordarealer ved å sørge for levelige forhold for familiebruk som dyrker jorden med minst mulig innsats av maskiner og utstyr. «Minst mulig» i Norge er nok mer enn i Etiopia - men mye mindre enn på Jæren likevel. Støtteordningene må tilpasses dette formålet. Alt annet er tomsnakk, eller verre, et skalkeskjul for andre interesser.