En brutal Petter Dass

JOHN GUSTAVSEN

LITTERATURHISTORIEN fremstiller presten på Alstadhaug i Nordland, Petter Dass (1647-1707), som folkets røst og en sterkt sosialt engasjert person. Rekken av forskere som hyller den barokke dikter for folkelighet og godslighet er lang. Francis Bull skriver om «en godgjørende mann, hjelpsom mot enker og faderløse og i misvekst-tider en støtte for bøndene i hele Helgelands fogderi». Bull vil også ha det til at den realistiske presten er «en patriarkalsk hersker ... full av respekt for all lovlig autoritet». (« Norges litteratur», bind II, s. 196-197) Petter Dass hadde ikke utgitt noe skriftlig mens hans levde. Hans store diktverk « Nordlands Trompet» kom først i 1739, men var alt påbegynt på 1670-tallet. Francis Bull kan nok se en autoritær herre bak prestekappen, og lar seg blende av hans kraftfulle og rimrike dikt:



Er ingen i det hele Land
Saa grov en Syndere som han?
Saa bliver Spot til Skade lagt
Og mange Domme fældt og sagt. Da Finn Stenstad i 1992 ga ut en bok om nordnorsk litteratur i etterkrigstiden, la han veien innom Petter Dass. «Dette er folkets røst som lyder,» skriver Stenstad svermerisk om «den enslige svalen» med «verdier og holdninger som hører hjemme blant nordlendingene selv». (« Fram fra de hundrede mile», Universitetsforlaget 1992: 151-152)

PROFESSOR Per Thomas Andersen er også full av beundring for den humørfylte dikterpresten. Rett nok ser han at folkeligheten hadde sine klare grenser, i det minste standsgrenser. Han hyller Dass for «et sterkt sosialt engasjement» og skildrer ham som «jordnær», «frodig» og «optimistisk». (« Norsk litteraturhi s torie», Universitetsforlaget 2001:117-119)

De nevnte forfattere er ikke alene om hyllesten til den folkelige og vennligsinnede prelat. Litteraturstudenter og andre har fra de høye katetre blitt proppet fulle med godord om dikterhøvdingen fra de skumvaskede odder. Han som hadde søkt visdommen på skole i Bergen og senere studert teologi i selveste København, er blitt et nordnorsk «ikon for identitet, tilhørighet og selvfølelse». Det skriver forfatteren Rune Blix Hagen i sin nylig utgitte bok « Hekser. Fra forfølgelse til fortryllelse» på Humanist forlag.

HAGENS BOK tegner et annerledes bilde av den påstått så folkelige Petter Dass. Herr Petter er etter at han flyttet inn på prestegården i 1689 blitt overbevist om at folkets kunnskap kunne være farlig. Enkelte soknebarn omgås selveste Satan. Kvinner danser med ham, de lager sterk drikk, de viser sine bryst og avler til og med unger med ham. Ja, de står frem med magi, og er i stand til å selge vind til godtroende fiskere på vei til Lofoten. Særlig er det de samiske kvinnene som parrer seg lystig med djevelen; presten har da med sine egne øyne sett dem i omgang med styggemannen.

Petter Dass fremstiller seg selv som djevelens overmann. Han har skapt myter om seg selv, han er da selv litt av en trollmann. Et sagn fra Helgeland forteller at han en gang dro på djevelryggen til København for å holde preken. Han hadde benyttet seg av lokale trollkvinners kunststykke.

Da Petter Dass vendte tilbake til hjemstedet, var heksesprosessene i Europa i ferd med å kulminere. 100.000 mennesker er ifølge Hagen blitt tiltalt for hekseri, og 45.000 ble flammenes rov under grufulle seremonier. I Norge er vel 300, av disse 80 pst. kvinner, hivd på bålet. Folkloren fremstiller Petter Dass som kjenner og flittig bruker av svarteboka. Han har oppdaget noe som ikke står å lese i Bibelen. Han er selv i stand til å spikre fanden på veggen, med ord. Det som fortelles om Petter Dass fra folkedypet, er i sterk kontrast til den hyllest som prester og litteraturhistorikere har tegnet. I ettertid fremstår påstandene som krenkende for et enestående ry.

DA DASS vendte hjem, sto folkekulturen sterkt. Kloke koner og karer levde blant folk som spirituelle ledere og forvaltet både kunnskap og klokskap som var ervervet over hundrevis av år. Helgeland var på denne tiden et sterkt bebodd samisk område, det vitner både arkeologiske funn og lokale fortellinger om. Petter Dass var en begavet mann som ved hjelp av ordet skaffet seg makt. Hans posisjon i menigheten kan sammenliknes med den Lars Levi Læstadius (1800-1861) skulle oppnå. Hans popularitet er ikke mindre. Men Petter Dass kjente til hekseprosessene, både fra hjemlandet og Europa. Han preker slett ikke folkets tro, men reiser et protestantisk korstog mot annerledes tenkende og beskylder dem for vondskap og evne til svart magi. Det blir hevdte at Petter Dass selv var vitne til heksebål, men dette avviser Hagen. Derimot kjente han godt til det som hadde foregått. Men han omtalte dem ikke som grusomme overgrep, han fyrte snarere opp åndelige flammer for å så tvil om lokal kunnskap og innsikt. Han var en retorisk røst som visste å bombardere menigheten med djevel- og helvetesskremsler. Herr Petter hadde fått et kall, og det benyttet han for å komme i en enestående maktposisjon. Fra København hadde han med seg retningslinjer som sokneprester skulle benytte når de sto overfor trollkunnige i menighetene. Petter Dass var ikke spesielt opptatt av de svarte heksene, heller de hvite som direkte utfordret ham. Han prekte ikke makt til folket, men avmakt, ifølge Rune Blix Hagen.

DE LOKALE kyndige var sannsynligvis særlig ettertraktet da de hjalp til med å helbrede sykdom. Petter Dass skriver sanger rettet til bruk i katekismen, f.eks.:



Du skal og uden ald Forskiel
Utrydde slet af Land
Ald'Signe-Folk og Satans Træl,
Og hver en Spaadoms Aand Samt alle dem der Fugle-Skriig
Og Dages vall forstaar,
Og alle dem, der Hemmelig
Med Troldoms Konst omstaar Folk måtte ikke innlate seg med de vederstyggelige folkekyndige. Den helbredelse de ga, kom fra Satan selv. Petter Dass var ikke alene. Fra flere prester dampet det av svovel i deres prekener, trollkvinner og -menn måtte «i Pølen brænde». Når de trollkunnige vender seg så sterkt til naturelementene, er det fordi Satan har makt over disse. Folk skal læres til å gå opp i den åndelige luft. Satan har slik makt at selv mange smådjevler har større naturkunnskap enn de største filosofer. Demonene er fremragende fysikere, astronomer og matematikere, heter det i tidens lære. Petter Dass var en fremstående pedagog med «stålsatt» messehakel. Dersom han hadde levd noe senere, kunne hans iver etter å utrydde signefolk «fått langt alvorligere konsekvenser» skriver Hagen (s. 198).

DASS FORVALTER arven fra Martin Luther (1485-1546). Med henvisning til det første bud hadde Luther koblet sammen hekseri og opprør mot Gud. Det skulle ikke vises barmhjertighet mot dem som fremmet folkets rituale. «Selv ville jeg ha brent dem,» skrev Luther. Petter Dass er ikke stort bedre. Aller farligst er samene, for denne slekten er bedekt med hedensk tåke, og deres utsendinger er besatt av villskap og trolldomsdyktighet. Petter Dass bygger opp en frykt og fordømmelse mot samene som må ha ført til etterslekters fordommer.

De som ustoppelig hedrer dikterpresten, bør se bak presteblikket. Samenes naturkunnskaper overgikk hva de velskolerte kom med. Derfor måtte trolldomskunstnerne blant dem utryddes. I Europa var demonologen Jean Bodin (1529-1596) overbevist om at all vondskap stammet fra nord. Petter Dass fulgte ham på veien, og Rune Blix Hagen er den første som dristig kaster lys på dette.