Menneskerettigheter under press

Kronikkforfatter: Jonas Gahr Støre, utenriksminister (Ap)


Maktforskyvninger i verden gjør at grunnleggende prinsipper for menneskerettigheter som vi trodde lå fast, nå blir tatt opp til debatt. Rettighetene krenkes i mange land. Vi må stå opp for prinsippene og arbeide klokt for å vinne gjennomslag.

Vi må forstå omgivelsene som la grunnlaget for Verdenserklæringen. Den ble til som resultat av det unike politiske klima etter annen verdenskrig, for å hindre at overgrep i en slik skala skulle skje igjen. Det var et historisk fremskritt.

Likevel har vi sett at det nettopp skjer igjen: Srebrenica, Rwanda og nå Kongo.

Er det da grunn til å feire Verdenserklæringen, og hvilken relevans har den for norsk utenrikspolitikk i dag?


Norges rolle
Erklæringen bør feires. Den er fortsatt radikal og modig 60 år etter.

Erklæringen definerer rettigheter som spenner fra forbud mot tortur til retten til mat. Land fra alle kontinenter, religioner og kulturer klarte å samle seg om en universell erklæring for menneskerettigheter i 1948. Det er ikke gitt at vi hadde klart det samme i dag.

Ikke alle stater har sluttet seg til menneskerettighetstraktatene. Men alle har sluttet seg til Verdenserklæringen. Et nettverk av regler og institusjoner har sprunget ut av Verdenserklæringen.


Norsk handlingsrom
Vi legger stor vekt på arbeidet for menneskerettighetene: Som utenriksminister ser jeg at Norge har et handlingsrom som vi har ansvar for å benytte.

For det første har vi selv forpliktet oss til å respektere menneskerettighetene gjennom traktater.

For det andre er menneskerettighetene et sentralt verdigrunnlag for hele det politiske Norge.

For det tredje er en stabil internasjonal rettsorden av stor viktighet for Norge. Respekt for grunnleggende menneskerettigheter er en hjørnestein i forsvaret for norske interesser.


FNs Menneskerettighetsråd
Et av de viktigste fora for menneskerettigheter er FNs Menneskerettighetsråd. Norge har lansert sitt kandidatur til rådet for perioden 2009 til 2012.

Rådet ble opprettet for to år siden, og avløste FNs Menneskerettighetskommisjon. Rådet representerer flere forbedringer i forhold til sin forgjenger, men møter også klare utfordringer.

Rådets sammensetning speiler verden av i dag, med afrikanske og asiatiske land i flertall. Dette har bidratt til en omkamp om prinsippene i Verdenserklæringen, prinsipper vi trodde lå fast. Da må vi spørre: Er det bedre å holde seg utenfor dette selskapet fordi vi ikke automatisk er i flertall?

Noen land har valgt nettopp dette. Jeg er skeptisk til en slik strategi.



Nye allianser
Aktørene i FNs menneskerettighetsråd innbyr også til nye allianser. Dette innebærer at vi må tenke grunnleggende nytt om hvordan vi arbeider.

Vi må jobbe for å bygge felles plattform med land på kontinenter vi normalt ikke har denne typen samarbeid med. Vi har forsøkt det ved flere anledninger, og det kan lykkes.

Et bredt spekter av utenrikspolitiske virkemidler må tas i bruk - bredere kontaktflater, mer utveksling og flere arenaer.

Fremfor å konstatere opposisjon fra skeptiske land bør vi aktivt konsultere dem og se hvor det kan bygges broer.



Målrettet jobbing
Slaget om menneskerettighetene må også kjempes på andre arenaer. Vi må løfte diskusjonene over til arenaer der gruppementaliteten ikke automatisk hersker, det ikke fra første dag handler om Vesten mot resten.

Norges menneskerettighetsdialog med Kina, Vietnam og Indonesia er eksempler på en slik arena. Trygve Lie-symposiet i randen av FNs Generalforsamling i høst der Norge og Sverige trakk med land som Sør-Afrika og Indonesia er et annet. Helse- og utenrikspolitikksamarbeidet med de samme to landene i tillegg til Thailand, Brasil, Senegal og Frankrike er et annet.

Vi jobber målrettet med sivilt samfunn, media og økonomiske aktører for å fremme gode enkeltinitiativ, som den Globale intermedia-dialogen med journalister fra hele verden. Med råvareindustrien har vi etablert et fruktbart samarbeid gjennom EITI (Extractive Industries Initiative). Og vi tar opp menneskerettigheter med enkeltstater.

For de groveste bruddene protesterer vi overfor ansvarlige myndigheter. Noen ganger går vi ut offentlig, gjerne med andre likesinnede land. Andre ganger kan høylytte protester virke mot sin hensikt. Det kan stenge kommunikasjonskanaler og sette liv i fare.



Fokus på fremskritt
I arbeidet for menneskerettighetene kan vi tidvis bli pessimistiske. Amnesty påtaler menneskerettighetsbrudd i nær 150 av verdens land, Verdenserklæringen ignoreres når det passer, og konsekvensene for statene er begrensede.

Spriket mellom forpliktelser og realiteter er slående og vi må sette alle krefter inn på å redusere det. Men vi må også fokusere på fremskrittene: Stadig flere stater aksepterer friheter for sine borgere og begrensninger i egen maktutøvelse ved å slutte seg til menneskerettighetskonvensjoner.

Maktforholdet snus. Internett og media gjør det vanskeligere for stater å begå brudd i det skjulte.



Nasjonale institusjoner
Fra norsk side støtter vi oppbygningen av nasjonale institusjoner som kan styrke beskyttelsen av menneskerettigheter.

Et uavhengig rettsvesen, offentlige forvaltningsorgan, ombudsordninger og nasjonale menneskerettighetskommisjoner er avgjørende for å sikre at stater utøver sitt ansvar for å oppfylle menneskerettighetene.

Vi arbeider i forhold til stater - men også til støtte for enkeltmennesker i deres kamp for menneskerettigheter.



Norsk førsteprioritet
Innsats for menneskerettighetsforsvarere er en norsk førsteprioritet, ytringsfrihet og uavhengige medier likeså.

Over hele verden finnes det modige mennesker som daglig risikerer livet for å virkeliggjøre Verdenserklæringen. Det kan være i Forfatternes Hus i Kabul, Marielo Monzóns radiostasjon i Guatemala eller Raftopris-vinner Bulambos kirke i Kongo.

Vi forsøker å nå frem med støtte til disse modige menneskene. Noe av det første vi gjorde etter regjeringsskiftet, var å lage retningslinjer til alle våre ambassader for hvordan vi best kan bygge opp under og beskytte menneskerettighetsforkjempere, i praksis. Retningslinjene tar utgangspunkt i FNs erklæring om menneskerettighetsforkjempere.

Erklæringen er sterk og klar, og tar utgangspunkt i Verdenserklæringen. Den mobiliserer og motiverer modige mennesker over hele verden. Brudd på menneskerettighetene kan ramme grupper og befolkninger. Men de er alltid summen av enkeltmennesker. Dem må vi aldri glemme.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene kan leses i sin helhet på:

http://www.unhchr.ch/udhr/lang/nrr.htm