Lars Gule, førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo
Etter at en ung muslimsk kvinne har forespurt om det er mulig å være politi i Norge og samtidig bære hijab, har det blusset opp en ny hijabdebatt.
I flere andre land har man tillatt muslimske kvinner å bære hijab som en del av politiuniformen. Hva taler mot å tillate dette også i Norge? Og hva taler for? Johannessen hevder at politiet skal være «verdinøytralt». Det er selvsagt galt. Politiet skal definitivt ha verdier og forsvare verdier - som rettsstaten, ikke-diskriminering, demokratiet, likeverd osv. Johannessen mener nok at politiet skal være både politisk og livssynsmessig nøytralt, dvs. at politiet ikke skal fremstå som knyttet til noen spesiell politisk ideologi eller religion. Dette er helt riktig.
Plass i uniformen
Den moderne stat skal være livssynsnøytral og heller ikke gi privilegier til bestemte partier eller politiske ideologier, men likevel være tuftet på og forsvare demokrati, menneskerettigheter, likeverd, likestilling, rettssikkerhet osv. Ved første øyekast synes det derfor klart at det å bære hijab som en del av politiuniformen gir inntrykk av at politiet står i et spesielt forhold til islam.
Dette vil også være riktig så lenge ikke andre livssyn gis anledning til å kunne uttrykkes i politiuniformen, for da privilegeres islam. Det finnes to svar på denne utfordringen: 1) absolutt ingen livssynssymboler må knyttes til politiuniformen, eller 2) andre religioner - for eksempel sikhiske og jødiske menns turban og kippa - gis også en plass i uniformen.
Den franske måten
For å finne ut hva som vil være det fornuftigste valget av de to alternativene, kan det være grunn til å spørre hvordan staten best kan praktisere livssynsnøytralitet. Den franske negative sekulære måten er å avvise alle religiøse symboler i sentrale deler av det offentlige rom, altså på offentlige ansatte og på elever i den offentlige skolen. En annen måte kan imidlertid være å gi alle livssyn en likeverdig og ikke-diskriminerende mulighet til å bli uttrykt i det offentlige rom.
I forhold til de deler av «det offentlige» som borgerne ikke kan unndra seg, som obligatorisk skole eller verneplikt, vil det være urimelig om staten samtidig skal tvinge gjennom en uniformering av klesdrakt og oppførsel som innebærer at noens religion blir diskriminert eller krenket.
Derfor er det åpenbart riktig at muslimske jenter kan bære hijab på skolen og sikhiske gutter turban i Forsvaret. Her er den franske tilnærmingen problematisk.
Religiøs tilhørighet
Dette stiller seg annerledes når det gjelder jobber man frivillig søker. Det er ingen menneskerett å få jobb som lærer eller politikvinne. Man må være kvalifisert i vid forstand.
Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at det skjer en krenkelse av grunnleggende rettigheter om man avvises som søker fra et arbeid hvor det ikke er ønskelig (eventuelt forbudt) å signalisere religiøs tilhørighet gjennom klesdrakten. Man må selv bære konsekvensene av sin religionstilhørighet, som jo prinsipielt er en frivillig sak. (Det kan derfor være uheldig når Kristin Mile sier til Fritanke.no at «Det er ikke frivillig å gå med hijab for muslimske kvinner. Det oppleves som et religiøst krav som de ikke kan bryte uten samtidig å gi avkall på vesentlige deler av sin identitet.»
Borgernes tillit
En viktig grunn til statlig livssynsnøytralitet handler om borgernes likeverdighet, men sentralt er også borgernes tillit til de offentlige institusjonene. Da blir spørsmålet om en likeverdig, men positiv behandling av religiøse symboler - som kors, turban, kippa og hijab - i det offentlige rom krenker andre borgeres likeverd og undergraver den tillit innbyggerne skal ha til statlige institusjoner. Det er neppe tilfellet.
For det er jo ikke bare gjennom eventuell variasjoner i uniformen at en ansatt i politiet kan tilkjennegi sitt livssyn eller politiske tilhørighet. Det er ikke forbudt for politifolk å tilhøre forskjellige livssyn og partier. Mange er da også kjent i sitt miljø som aktive kristne og/eller partimedlemmer.
Det ville være urimelig å innføre et forbud mot slik tilhørighet og aktivitet. Det ville være et alvorlig og urimelig inngrep i religionsfriheten og de demokratiske rettighetene til den enkelte politimann/-kvinne. Og vi regner heller ikke slike aktiviteter som noe som svekker publikums tillit til politiet. Tvert imot.
Politiets alminnelighet
Man kan si at politiets alminnelighet, det at de ansatte gjenspeiler samfunnets mangfold, nettopp er det som bidrar til å gi politiet den tillit det skal ha hos borgerne. Da blir det å akseptere politikvinner med hijab kanskje til og med et spørsmål om å øke publikums tiltro til politiet, på linje med arbeidet for å øke rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn til etaten.
En slik synlig muslimsk deltagelse i politiet vil kunne øke tilliten generelt til etaten hos mange borgere med muslimsk bakgrunn og identitet. Dette vil være en viktig gevinst i seg selv.
Behandles likt
Det kan innvendes at en hijab i politiuniformen er uønsket fordi den markerer en forskjell, mens det er viktig for etaten å fremstå med et felles ytre.
Likevel er det gjort forskjell på mannlige og kvinnelige uniformer, selv om man innad i etaten skal behandles likt i de fleste henseende, og man forventer at publikum også behandler mannlige og kvinnelige tjenestepersoner likeverdig.
Dog er det en viktig prinsipiell forskjell på de ulikheter som følger av kjønn og de som er knyttet til frivillig valgte religiøse praksiser. Så er spørsmålet om den typen forskjell som en religiøs identitet betyr, og som kan markeres gjennom likebehandling av ulike religiøse markeringer, vil være et uttrykk for en uakseptabel forskjell.
En forutsetning vil uansett være at slike markeringer kan innarbeides i uniformen uten at det på noen måte går ut over funksjonaliteten til politifolkene.
Pragmatisk holdning
Det synes derfor å være mulig å innfri det prinsipielle kravet om at statens institusjoner og etater skal være livssynsnøytrale, gjennom en generell positiv likebehandling av forskjellige livssyn, samtidig som man aksepterer religiøse uttrykk i offentlige uniformer.
Ved å respektere rommet for individuell livssynsidentitet samtidig som statens institusjoner er livssynsnøytrale, kan man tillate hijab som del av politiuniformen og likevel ivareta kravet om statlig livssynsnøytralitet på bedre vis enn den strengt sekulære måten i Frankrike.
I tillegg finnes det også tungtveiende pragmatiske grunner for å tillate (og altså få praktiske grunner til å forby) muslimske politikvinner å bære hijab. Når man kan oppnå praktiske gevinster gjennom en pragmatisk inkluderende holdning til livssynsminoriteter, kan dette bli en vinn-vinn-situasjon for alle.
Kanskje bør Politiets Fellesforbund revurdere sitt standpunkt?
KOMMENTARER Våre regler