Enveistoleranse?

Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker

Toleransebegrepet fremheves ofte som et av de idealer som er grunnleggende for Vestens politiske filosofi. Kravet om toleranse følger logisk av det kristne menneskesynet som sier at alle mennesker uansett klasse, kjønn og rasetilhørighet har grunnleggende rettigheter.

Den franske filosofen Voltaire oppsummerte betydningen på denne måten: «Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe inntil døden for din rett til å si det du mener». Men er det bare den ene parten som skal være tolerant? Og i hvilken grad brukes ordet i dag som en hersketeknikk for å få motstanderen til å tie?

Ord som undertrykkelse
Forfatter Hallgrim Berg har i «Amerikabrevet» aldeles treffende brukt betegnelsen «enveistoleranse», nemlig den tilstand der kun den ene part blir bedt om å være tolerant mens den andre ikke viser den samme respekt tilbake. I slike situasjoner mister betegnelsen sin mening og reduseres til å bli et politisk virkemiddel.

Forskere, deriblant Michel Foucault, har studert hvorledes maktspråk utvikles i det offentlige, særlig innen byråkratiet. For å blottlegge språkets herskersystemer må man reflektere over hvorledes ord brukes som undertrykkelsesredskaper. Min påstand er at toleranse er i ferd med å bli et slikt hersketeknisk moteord.

Et eksempel på dette er å finne i det betente integrasjonsspørsmålet, aktualisert gjennom den dramatiske økningen av asylsøkere til Norge og kommunenes forståelige skepsis til å opprette nye asylmottak.

Debattredaktør Hilde Sandviks intervju med psykolog Svein Ramung i BT 10. september illustrerer godt denne formen for ensidige krav om toleranse. Det bør være akseptabelt at flyktninger lyver om identitet, påstår Ramung.

Systemet fra innsiden
Undertegnede har arbeidet i en årrekke som tolk og konsulent rettet mot politi, asylsystemet og med profilerte advokater. Jeg har sett systemet fra innsiden. I den grad det gjelder å demme opp imot Frps voldsomme vekst, er min oppfatning at det nettopp er viktig at mennesker som lyver om identitet ikke får opphold på urettmessig grunnlag.

Stipendiat Katja Jansen Fredriksen og lektor Birthe Taraldset tok opp spørsmålet i kronikken «Debatten vi ikke tør ta» 28. august. Forhåndsdefineringen av hvilke perspektiver som er «tolerante og respektfulle» hemmer kreative forslag som kunne destigmatisert etniske grupper som i dag møter skepsis fra etnisk norske.

Mange akademikere og offentlig ansatte skremmes til taushet av frykt for å bli kalt rasist. Derav utviklingen av det kulturredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås betegner som parallelle virkeligheter. Han sikter til gapet mellom hvordan politikerne snakker om integreringens mange suksesser i det «flerkulturelle» Norge og etnisk norskes erfaringer av det stikk motsatte.

Å bruke toleranse som munnkurvstrussel fører dermed til en omvendt rasisme: Nemlig den at etnisk norske føler seg diskriminert i eget land. Noe som i neste rekke forverrer forholdet mellom ulike etniske grupper som tross alt skal leve side om side. Somaliske Amal Adens bok «Se oss» er en grusom tankevekker som faktisk kan gi kunnskap som må til for å bedre forholdene for somaliske kvinner og barn i Norge.

Grobunn for hatvold
De siste dagene har for øvrig gitt et av de hittil groveste eksempler på at kravet om toleranse brukes som hersketeknikk for å tvinge motparten i kne: Justisminister Knut Storbergets angrep på biskop Ole Christian Kvarme da han forsøkte å stanse en partnerskapsinngåelse i Kampen kirke som brøt med Kirkerådets vedtak.

Anklagene om at Kvarme er fordomsfull og gir grobunn for hatvold, viser treffende hva som skjer når dissens ikke lenger respekteres i en stat. Utsagnet kan med letthet speiles: Hva er det med Storbergets intoleranse og fordommer mot Den norske kirkes rett til styring over egen teologi?

Er det oligarkene i Arbeiderparti-lobbyen i Oslo som i sovjetisk stil skal diktere hva Kirken til enhver tid skal stå for? Det virker temmelig pussig å kreve at en kirke som er en del av en religion med 2.2 milliarder mennesker skal omforme hele sitt teologiske grunnlag og uten videre reflektere Arbeiderpartiets oppfatninger. Den gammeldagse konservatismen biskop Kvarme for øvrig representerer, blir i dagens politiske klima forfriskende radikal.

Religiøs glød
Hva er det med Ap og den påfallende trangen til å dyrke dialog med en nærmest religiøs glød, og dermed anta at alle til slutt skal bli salig enige? Toleranse innebærer at man respekterer motpartens rett til å mene noe annet.

Det betyr derimot ikke at den ene part automatisk må bøye seg for den andres oppfatning. Ulike meninger må nødvendigvis godtas uten at det tys til anklager om intoleranse. Ofte kveles dialogen permanent fordi partene overhodet ikke enes. Dermed blir uenighet dialogens og toleransens endestasjon, noe det bør være takhøyde for i et demokrati.

Eksemplene var mange på hersketekniske overtramp forut for vedtaket 11. juni om Kjønnsnøytral Ekteskapslov. Homofile har lenge vært usedvanlig raske til å ikle seg den sutrende klassiske offerrollen. Følelsesladet etterlyser man toleranse og respekt hos motparten, parallelt med anklager om diskriminering.

Maktbruken lar seg derimot, igjen, raskt avsløre ved speiling: Hvor er respekten og toleransen for verdikonservatives synspunkter? Hvorfor diskriminerer homofile denne minoriteten som har lik rett som enhver annen minoritet til å fronte sine synspunkter uten å bli møtt med trusler?

Trusler og vold
Intoleranse er det først når man vil hindre selve ytringen eller handlingen, for eksempel gjennom konkrete trusler eller vold. I så måte viser Storberget skremmende antidemokratiske tendenser ved på toppen av det hele å true Kvarmes inntektsgrunnlag med å minne om at Kirken mottar statsstøtte.

Underliggende har kirken å adlyde Det norske Arbeiderparti som forsøker å sensurere ytringsfriheten gjennom trusler om statsstøttenekt. En av shiamuslimenes ledere, fastlege Ali Lindstad erfarte noe av det samme da han påpekte at i islam er homofili regnet som et avvik. Man kontaktet Fastlegesystemet for å forsøke å frata mannen legelisensen. Angrep på individers økonomiske livsgrunnlag er en sofistikert metode for å begrense den demokratiske frihet.

Tanken går raskt til forholdene i det gamle Sovjet under den verste propagandatiden. Der var denne type straff vanlig. Dersom en person uttalte seg på tvers av det politisk korrekte, risikerte han både tap av inntekt, inndragelse av eiendom samt å miste livet. Ikke rart folk holdt kjeft.

Meningstyranni
Den makten man til enhver tid bør være kritisk til er den som søker å dominere minoriteter og tvinge dem til å godta det til enhver tid rådende majoritetssynet.

Det kan se ut til å herske et rigid meningstyranni i Norge der enhver som ikke representerer den politisk korrekte majoritetsoppfatningen, utsettes for represalier som minner mistenkelig om den samme intoleransen man anklager andre for å fremme. Det som skiller et demokratisk samfunn fra et totalitært, er nettopp retten til å være uenig.