Ikke stol på Strålevernet!

Kronikkforfatter: Bente E. Moenprofessor Universitetet i Bergen



Saken er aktualisert etter oppslag i Bergens Tidende 16. juli 2008, der beboere i et hus med basestasjon på taket ønsker at stasjonen skal fjernes. De er redd for langtids helseeffekter av å ha den der. Som forsker innen fagfeltet elektromagnetiske felt og helse, blir jeg oppbrakt og engasjert når vi blir fortalt av Strålevernet at det er ingen grunn til uro. Jeg forstår deres behov for å berolige oss alle. Jeg har heller ikke lyst til å skremme noen. Imidlertid tror jeg ikke at befolkningen i Norge er små barn som bare skal beroliges. Befolkningen i Norge er opplyste mennesker som bør få mer spesifikk kunnskap om dette temaet, slik at vi sammen kan håndtere utfordringene med eksponering for elektromagnetiske felt i dagens samfunn.



Hva er elektromagnetiske felt
Vi snakker ofte om «stråling» som om det var en enkel sak. «Stråling» kan imidlertid være mange ting. Lys som vi ser, er for eksempel optisk stråling. Problemet med stråling for øvrig er at vi ikke kan se den, og derfor blir det så mystisk og vanskelig å forstå. Forenklet kan det sies at stråling er en mekanisme for overføring av energi. Det er vanlig å gruppere stråling etter forskjellige egenskaper og karakteristika, for eksempel etter den frekvens (Hz) de har. Stråling fra kraftlinjer kategoriseres som lavfrekvent stråling, mens stråling fra radio og mobiltelefoner kategoriseres som høyfrekvent stråling.



Grenseverdier
Mange påvirkninger i samfunnet vårt reguleres av «grenseverdier» som bestemmer hvor mye vi har lov til å bli utsatt for forskjellige eksponeringer i miljøet vårt, det være seg kjemiske stoffer i arbeidslivet eller nivå for støy fra naboen. Vi har også grenseverdier for elektromagnetiske felt Disse grenseverdiene er anbefalte retningslinjer som er utarbeidet internasjonalt, og kommer fra International Commission on Non-Ionizing Radiation Protection (ICNIRP). Disse er forskriftsfestet som maksimalt aksepterte eksponeringsgrenser i Norge.

Grenseverdiene som ICNIRP har gitt, er i all hovedsak basert på at man skal unngå akutte helseeffekter av denne type stråling. Dette er for eksempel varmefølelse i huden, forbrenninger og rykninger i muskler/nervestimulering. Dette er helseeffekter som er klart dokumentert i eksisterende forskningsdokumentasjon internasjonalt fra mange år tilbake, og som det er bred enighet om.

Noen andre land - spesielt i Øst-Europa - har tradisjon for å bruke andre grenseverdier enn ICNIRP, og disse har svært mye lavere grenser.



Stråling og kreft
De senere årene er det kommet forskning som antyder at elektromagnetiske felt ikke bare kan føre til akutte effekter, men at de også kan gi langtids helsepåvirkninger som for eksempel kreft. Dette er særlig dokumentert for forekomst av leukemi (blodkreft) hos barn. Med dette som basis, har International Agency for Research on Cancer (IARC, en internasjonal organisasjon) besluttet at elektromagnetiske felt skal klassifiseres som mulige kreftfremkallende («possibly carcinogenic to humans, group 2B»).

Det finnes en rekke forskjellige forskningsartikler om elektromagnetiske felt og helse. Det gjelder kreft blant voksne (ikke bare barn og leukemi), fosterskader, aborter, infertilitet, psykiske lidelser (depresjoner), hjerte- og karsykdommer, nevrologiske sykdommer (Alzheimer, ALS) og overfølsomhetsreaksjoner. Felles for denne forskningen, er at resultatene spriker. Noen studier viser ingen sammenhenger, mens andre gjør det, og forskerne er ikke enige om konklusjonene.



Ikke entydig forskning
Før vi har entydig forskning som klart viser sammenheng mellom elektromagnetiske felt og langtids helseeffekter, vil grenseverdiene neppe bli endret. Slik er det forvaltningsmessige systemet i vårt samfunn i dag. Det betyr at grenseverdiene kan være for høye, slik at man risikerer å få uheldige helseeffekter av elektromagnetisk stråling selv om man holder seg innenfor disse verdiene. Verken vi eller Statens strålevern vet sannheten per i dag!



Ikke klare svar
Et fellestrekk for forskningen innen området elektromagnetiske felt og helse, er at få studier kan betegnes som kvalitetsmessig meget gode. Det skyldes gjerne at denne type forskning er svært vanskelig å utføre. Det er for eksempel ofte vanskelig å angi eksponeringen på en skikkelig måte. Hvis man ikke har homogene eksponerte grupper, blir det ofte vanskelig å finne klare helseeffekter knyttet til eksponeringen. Resultatet er en rekke studier som ikke kan konkludere sikkert mht. resultatene sine.

Når det gjelder kreft, har vi et spesifikt forskningsmessig problem. Mange installasjoner som gir eksponering er forholdsvis nye (mobiltelefon, basestasjoner). Man kan ikke vente at dagens studier kan vise overhyppighet av kreft i grupper som har brukt mobiltelefon jevnlig i 20-30 år, da det er få grupperinger som har hatt anledning til dette ennå.



Hva skal vi gjøre?
Men hva gjør vi med dette? La oss ikke stikke hodet i sanden og late som om vi ikke har et problem. La oss heller ikke bli hysteriske og kaste alt vi har av mobiler og mikrobølgeovner. Jeg støtter en føre-var-strategi når det gjelder elektromagnetiske felt og helse. Det betyr at det anbefales å redusere eksponeringen til et minimum. Da reduseres risikoen for fremtidige uheldige helseeffekter av denne. Jeg kan ikke gi detaljerte råd her om hvordan dette skal gjøres, men man bør fokusere på at økt avstand fra strålekilden kan redusere eksponeringen til å bli ubetydelig/ingen, og vil da ikke kunne gi skade. Målinger må for eksempel utføres rundt alle basestasjoner slik at vi vet (og ikke bare tror) at beboere i nærheten ikke blir eksponert for strålingen. Bruk mobilen bare når du må, og da med en ørepropp, slik at du ikke eksponerer ditt eget hode!

Slik kan vi være føre var. Om vi om 20 år ser at det var unødvendig, så tror jeg likevel ikke at vi har grunn til å skamme oss over forsiktigheten.




Bente E. Moen er professor i arbeidsmedisin ved Universitetet i Bergen, Institutt for samfunnsmedisinske fag. Hun har utført flere prosjekter om eksponering for elektromagnetiske felt og helse, og har sittet i flere nasjonale utvalg for å utrede slike tema.