På grunn av barna

Magne Raundalen, Senter for Krisepsykologi, Bergen
Jone Skjelbred, fagsjef - oppvekst, Hero Norge

I de to siste tiårene har vi møtt mange foreldre som har flyktet til Norge. Et flertall blant dem har sagt at de flyktet på grunn av barna. Hadde de hatt bare seg selv å redde, hadde de fortsatt fristet skjebnen i hjemlandet, selv om deres eget liv kunne komme i fare.

Når de har snakket om mulighetene for arbeid og egen fremtid her, har mange sagt at det får bli som det blir. De er innstilt på å leve for barnas fremtid.

Livet i mottak
Om livet i mottak har mange foreldre i ettertid sagt at det var viktig å møte andre med barn i samme situasjon, og det å ha et oversiktlig liv i mottaket de første månedene. Ettersom ventetiden trakk ut ble livet mer og mer ørkesløst. Men igjen betonte de at de hadde jo barna. De ble deres dominerende innhold i livet.

Som forventet var mange av foreldrenes bekymringer knyttet nettopp til barna. Bekymringene var som regel todelte. De gjaldt barnas uro og reaksjoner på traumatiske hendelser i hjemlandet, og de dreiet seg om negative virkninger av livet i mottak, inkludert familiens usikkerhet for fremtiden.

Uhøflig og avvisende
Det var aldri vanskelig å få foreldrene i tale, problemet var heller å få avsluttet samtalene uten å virke uhøflig og avvisende. Med andre ord er det et stort behov for veiledning og dialog med foreldre som lever i mottak i vårt land. Nest etter deres mulighet for å få opphold, er barna det tema de er mest mottakelige for å snakke om.

Både Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) og Utlendingsdirektoratet (UDI) har sett dette behovet og de mulighetene. De vet at det pr. i dag er nesten 2500 barn i mottak. I tillegg har de klart for seg at foreldre i mottak er langt mer tilgjengelige enn tilfellet er når de senere blir spredt rundt i kommunene.

Skal nå alle
Dessuten føler de en forpliktelse overfor foreldre og barn uavhengig av om de får opphold eller ikke. De kan tilføres viktig kunnskap om barn som de kan nyttiggjøre seg selv om de eventuelt reiser hjem. Derfor har BLD og UDI kontaktet faggrupper med relevant kunnskap for det formål å utvikle foreldrekurs i mottak.

Vi vil i det følgende dele noen erfaringer vi fra Senter for Krisepsykologi og Hero Norge har gjort når vi har prøvet ut vårt kursopplegg i fem flyktningmottak. Målet er at vår veileder skal nå alle foreldre i mottak i løpet av de første seks månedene de er i landet.

Å slå barn
Etter en runde i ulike mottak for å lodde stemningen og ønsker fra foreldrene, har vi valgt disse temaene: Først får de en innføring om den norske barneoppdragelsen, deretter veiledning om barnehage, skole, barnevern og ungdom. I fortsettelsen går vi inn på to sensitive tema, nemlig det å slå barn og vold mellom foreldre. Vår veileder avslutter med innføring i traumeforståelse, og den igjen avsluttes med råd om enkle metoder for å hjelpe barna med å bearbeide disse, og hvordan de kan få hjelp til barn som trenger mer oppfølging.

Tøft og direkte
Størst spenning knyttet det seg til hvordan foreldrene ville ta imot en ganske tøff og svært direkte veiledning om forbudet mot å slå barn, og det å la barna bli eksponert for vold mellom foreldrene. Utgangspunktet for denne delen av foreldrekurset, som vi har valgt å kalle det, var den norske virkeligheten. Nemlig at temaet vold i familien hadde vært på den politiske dagsorden det siste tiåret, og at det hadde kommet rapporter om hvordan det sto til i den norske familien.

Den norske virkeligheten
Det var faktisk viktig å ha med de to rapportene så de kunne se dem, selv om de ikke kunne lese dem. Deretter la vi frem hovedresultatene som forklarte hvorfor politikerne hadde en egen handlingsplan for at norske barn skulle få det bedre i familien.

Konklusjonen på denne innledningen viste seg å være viktig. Vi tok ikke opp dette temaet for å utpeke dem, men for å inkludere dem i den norske virkeligheten som de åpenbart ønsket å bli en del av. Vår bekymring for barn som ikke hadde det bra i familien gjaldt alle barn i Norge. De var meget mottakelige for temaet, og allerede på dette stadiet kom de med mange åpenhjertige innlegg.

Vold mot barn
Den andre hovedlinjen i denne delen av foreldrekurset dreiet seg om at vold mot barn er skadelig for barnas mentale vekst og utvikling. Når barna opplever vold og grusomheter i barndommen, forsvinner det ikke av seg selv. Det gjelder både frykt og vold de har opplevd i hjemlandet, og det gjelder frykt og vold i hjemmet.

Volden kan påføre barna fremtidige problemer som blant annet påvirker mulighetene for å gjennomføre langvarig skolegang og utdannelse. Barna blir skadet både av det å bli slått, og de blir skadet av det å leve med langvarig høyt konfliktnivå og vold mellom foreldrene. For mange var dette ganske nye tanker, og spesielt det med skoleproblemer vakte deres interesse.

Vold i familien
Den tredje hovedlinjen, som også var mest konfronterende, bygget på de forskningsresultatene vi har, selv om de er få, som gir oss grunn til å mene at vold mot barn, og det at barn er vitne til vold i familien, forekommer oftere i de familiene som kommer til oss fra krig og flukt.

Det vil si familier som ikke har etnisk norsk kulturbakgrunn. I denne sammenheng påpekte vi at innvandrerkvinner var i flertall på mange av krisesentrene for voldsutsatte kvinner. Vi understreket at all vold i familien var skadelig for barna, også den som ble utøvet av kvinner mot menn.

Provoserende temaer
Når vi prøvet ut vårt foreldrekurs i mottak, gikk det over to hele dager. Det viste seg å være viktig med en veksling mellom de mer nøytrale, men likevel svært engasjerende temaer som barnehage, skole og den norske tenkemåten, og de mer pågående og provoserende temaene.

Det var også lærerikt å få innblikk i foreldrenes problemer med det de kalte «den norske åpenheten» som vi praktiserer i samtaler med våre barn. De var meget ambivalente.

På den ene siden var de tiltrukket av åpen og ærlig kommunikasjon med barna. På den annen side opplevde de det som et brudd med egen kultur. Når de ble konfrontert med at mange foreldre i mottak ikke forberedte barna på utreise før dagen de ble hentet, syntes de at dette var galt. Likevel ville flere blant dem ha godkjenning for at barna hadde sluppet å grue seg i ventetiden.

Oppløftende
Våre erfaringer så langt er svært oppløftende. Vi opplevde et stort engasjement hos foreldregruppene i mottakene. Spesielt var de opptatt av å lære mer om alternativer til de skadelige oppdragelsesformene.