Shirin Ebadi er ikke alene

I tillegg har årets utdeling gitt muslimske kvinner som arbeider for kvinners rettigheter fortjent og etterlengtet oppmerksomhet. Ebadi påpekte selv da hun til sin egen overraskelse fikk høre om tildelingen, at hun ville dele prisen med andre. For Shirin Ebadi er bare en av mange representanter for iransk kvinneaktivisme, som igjen er et uttrykk for den stadig voksende reformbevegelsen i Iran. I forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris til Shirin Ebadi er det derfor interessant å tegne et bilde av kvinneaktivismen i Iran.



Kvinneaktivisme er vel etablert i Iran. Under opptaktene til den islamske revolusjon i 1979 var kvinner allerede aktive deltakere. Revolusjonen førte med seg omfattende lovendringene som hadde enorme konsekvenser for kvinners rettigheter. En av de første var at alle kvinnelige dommere mistet sine jobber. Ebadi var en av disse. Litt etter litt ble kvinners rettigheter endret ved at man gikk tilbake til islams kilder og i henhold til disse skulle finne den «korrekte» vei for kvinner i den islamske republikk.



Til tross for mange lovendringer gikk det ikke slik makthaverne trodde. Tvert om har kvinneaktivismen etter 1979 slått dype røtter i Iran, spesielt i løpet av det siste tiåret.

Selv om den iranske kvinneaktivismen ikke utgjør et helhetlig fenomen kan man imidlertid finne enkelte fellestrekk. Iranske kvinneaktivister generelt ser den islamske familielovgivning som kvinners største utfordring. Denne loven bygger på islams kilder og omhandler ekteskaps-, skilsmisse- og foreldrerett for å nevne noen områder. Kvinners rettigheter i denne lovgivningen defineres først og fremst ut ifra den private sfære, hvor deres roller som mor, datter eller kone vektlegges. Samtlige kvinneaktivister jeg intervjuet i forbindelse med min hovedfagsoppgave om iransk kvinneaktivisme, påpekte at kvinner på denne bakgrunn ikke nyter verken fullverdige borger- eller menneskerettigheter.



Shirin Ebadi fortalte meg for eksempel at hvis en kvinne skal kunne reise utenlands så må hun ha sin ektemanns tillatelse i passet. På denne bakgrunn spurte Ebadi seg selv hvorfor man skal kjempe for å få kvinner inn i parlamentet eller som dommere når de uansett ikke vil bli regnet som selvstendige og fullverdige borgere. Før kvinner kan nyte rettigheter som arbeidstaker, parlamentsmedlem eller som selvstendig næringsdrivende må derfor søkelyset rettes mot kvinners grunnleggende borger- og menneskerettigheter.



Arbeid for kvinners fullverdige borger- og menneskerettigheter er kvinneaktivisters overordnede mål. Nobelkomiteens nye leder, Ole Danbolt Mjøs, understrekte at det var på bakgrunn av dette arbeidet Ebadi fikk prisen. Ebadi er nemlig representant for den iranske kvinneaktivismen som vi har fått et bilde av i det foregående. Foruten sitt virke som advokat, har hun hevdet seg blant øvrige aktivister ved å demonstrere, skrive artikler og protestere mot det de oppfatter som feilaktige tolkninger av islam.

Kvinneaktivisters aktiviteter bygger i hovedsak på deres kjennskap til islam, studievirksomhet og deltakelse i den offentlige debatt. I tillegg har kvinner fått gjennomslag for faktiske lovendringer på bakgrunn av sitt arbeid. For eksempel var det kvinneaktivister og kvinner i det iranske parlament (Majles) som sto bak lovendringer i ekteskapskontrakten. Kvinneaktivister kjempet i nærmere 20 år for å få utvidet bruken av denne kontrakten. Først i 1992 ble det vedtatt en lovendring som tillater ektefellene å sette betingelser for sitt ekteskap. Dette har vært en metode for å utjevne forholdet mellom menn og kvinners skilsmisserettigheter, uten å endre den faktiske lovgivning. På denne måten kan juridiske rettigheter modifiseres gjennom ekteskapskontrakten på en måte som også styresmaktene kan akseptere, da de ikke innebærer reformering av selve lovgivningen.



Ebadi fortalte om et liknende eksempel som kan illustrere hvordan kvinneaktivister arbeider. Hun var blant kvinneaktivister som demonstrerte og protesterte mot at kvinner ikke fikk arbeide som dommere. Først og fremst bygget de sin argumentasjon på islam og i 1998 ble den første kvinnelige dommer gjeninnsatt i iranske domstoler. Det er imidlertid få av kvinneaktivisters aktiviteter som har ført til faktiske lovendringer. Stort sett vil de hevde seg i det offentlige rom ved å diskutere, protestere mot og argumentere for kvinners styrkede rettigheter, uten at dette vil medføre lovendringer.

Diskusjonen om islamsk lov i Iran har for øvrig åpnet seg i løpet av det siste tiår og i dag kan flere nye bidragsytere og aktører fremme sine syn på den islamske lov. Denne tendensen er synlig over hele Midtøsten. I tillegg står diskusjoner om kvinners rettigheter høyt på dagsordenen i den islamske republikk, og kvinneaktivister har på denne bakgrunn en viss innflytelse på den offentlige diskusjon. Kvinneaktivisters deltakelse i den offentlige diskusjon fremstår derfor som deres viktigste aktivitet. Denne deltakelsen har ikke alltid vært selvsagt. Shirin Ebadi fortalte at mange av de demonstrasjoner man ser i dag, ville vært utenkelige rett etter revolusjonens innføring. Det gir, ifølge Ebadi, kvinnene et betydelig virkemiddel til å påvirke lovgivningen og på denne måten utfordre det mindretallet som i dag bestemmer.



I Nobelkomiteens begrunnelse ble Ebadis bruk av islam i sin kamp for kvinners og menneskets rettigheter lagt til grunn. Nobelkomiteen uttalte at: «Ebadi representerer reformislam, og argumenterer for en nytolkning av islamsk lov som harmoniserer med sentrale menneskerettigheter som demokrati, likhet for loven, religions- og ytringsfrihet».

Shirin Ebadi snakker ut ifra en form for islam som inkluderer både demokrati og menneskerettigheter. Denne islamstrategi ligger til grunn for samtlige av kvinneaktivistene jeg intervjuet. I forbindelse med kvinners rettigheter krever de i hovedsak en utvidet fortolkning (ijtehad) av den islamske lov, og argumenterte for en dynamisk og fleksibel lovgivning. I tillegg ville de ta et oppgjør med familielover de mener er bygget på en før-islamsk kultur, og som ikke er islamsk.

Ebadi spurte seg selv til stadighet: «Hva er islam? Vis oss det virkelige islam». På mange måter oppsummerer disse spørsmålene konflikten i Iran. Det foregår nemlig en kamp om hva som skal regnes som korrekt religionsutøvelse. I hovedsak utspeiler denne konflikten seg mellom reformister og tradisjonalister. Til tross for at iranere i 1997 valgte den reformistisk presidenten Khatami så har ikke dette foreløpig ført til endringer i landet.



Bakgrunnen for dette er at de selvrekrutterte medlemmer i The Council of Guardians, de islamske lærde og Velayat-e Faqih, som sitter med det avgjørende ordet for lovendringer, er dominert av tradisjonelle og konservative medlemmer som ikke ønsker reformer. For selv om både presidenten og majoriteten av Majles medlemmer er liberale reformister, møter deres lovforslag motstand i de bestemmende organer. Dette er blant de største utfordringer for Irans reformbevegelse.



I forbindelse med årets Nobel fredspris er det viktig å vie både kvinneaktivister og den øvrige reformbevegelse i Iran oppmerksomhet. De står nemlig foran enorme utfordringer i sitt arbeid for demokrati og menneskerettigheter i landet.