Kronikk
Aina Skorpen,
Høgskolen Stord/Haugesund, doktorgradsstipendiat, Universitetet i Bergen
Kjente offentlige personer som Fabian Stang, Thorbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik snakker ut i media om sine diagnoser, angst og depresjoner for å bidra til mer åpenhet rundt psykiske lidelser. Samtidig møter vi medias overskrifter som «Gjerningsmannen var psykiatrisk pasient» eller «Syke drapsmenn på frifot». I forbindelse med drapet på Anna Lindh advarte sjefen for voldsavsnittet i Oslo-politiet mot mange psykiatriske tilfeller som gikk rundt i Oslos gater «som tikkende bomber».
Psykisk helsevern
Våre politiske myndigheter har gjennom år omtalt psykisk helsevern som et viktig satsingsområde. Psykiatrien har som følge av denne satsingen fått betydelig styrking av økonomiske rammevilkår og forsøk på kvalitetsheving av det psykiske helsevern har funnet sted. Ikke minst har deler av vår institusjonspsykiatri blitt desentralisert til kommunene. Til tross for politiske vedtak leser vi i media om pårørende til psykisk syke som forteller om psykiatriens dårlige eller manglende behandlingstilbud. Samtidig vekker medias dekning av dramatiske handlinger som trikkedrapet på Bislett i Oslo stor oppmerksomhet og redselen for det uforutsigbare sprer seg i befolkningen. Hvis gjerningsmannen har vært eller er psykiatrisk pasient defineres og forklares handlingen gjennom psykiatriens språk. Ansvaret for personens handlinger blir psykiatriens ansvarsområde. Granskninger av gjerningsmannens tidligere eller nåværende kontakt med psykiatrien blir iverksatt slik at noen kan stilles til ansvar.
Økende tvang
Myten og troen på psykiatriens kunnskaper og evne til å behandle og forutsi menneskelig atferd er sterk. Psykiatrien er dermed blitt et helseområde som både skal behandle og ivaretar samfunnets sikkerhet samtidig. SINTEF (2006, 2007) rapporterer om økende tvang ovenfor innlagte pasienter i våre psykiatriske sykehus. Det viser seg at tvang oftere blir brukt ovenfor mennesker som ikke har fast bolig, arbeid, lite utdanning og som lever under svært dårlige økonomiske vilkår. En samfunnsutvikling som minner om tidligere tiders tvangsisolering av mennesker som befant seg på bunnen av samfunnets sosiale stige og som ble betraktet som en potensiell trussel mot samfunnets normer og sikkerhet (f. eks Dollhusene og Fattighusene).
Brukerens behov
I 1996-97 ble det tverrpolitisk enighet om ulike former for kvalitetsheving i psykiatrien og Stortingsmelding 25 ble vedtatt. Meldingen ble senere fulgt opp av Opptrappingsplanen som mer konkret beskriver og utdyper meldingens intensjoner og mål. Stortingsmeldingen konstatert at psykiatriske pasienter ikke fikk den hjelp de hadde behov for, og at samfunnet ikke hadde klart å gi befolkningen et fullverdig tilbud innen det psykiske helsevern. Nå skulle brukerens behov og erfaringer settes i fokus, og fagfolkenes behandlingstilbud skulle planlegges og gjennomføres i samarbeid mellom fagpersonene og pasienten. Begreper som brukermedvirkning, brukerinnflytelse og pasientrettigheter ble innført i norsk psykiatri. På den ene side bruker meldingen ord og vendinger som åpenhet, verdighet, medbestemmelse, integritet og samarbeid som peker mot et humanistisk ideal eller ståsted i norsk psykiatri. På den andre side lever vi i et samfunn som søker etter kontroll av mennesker som viser avvikende væremåter gjennom potensiell truende eller aggressiv atferd. Psykiatriens motsetninger kommer til syne når fagfolk i det psykiatriske sykehus både skal behandle psykiatriske sykdom, ivareta brukermedvirkning, kontrollere og modifisere menneskelig atferd samtidig.
Nære relasjoner
Fagfolkene i våre psykiatrisk sykehus har som ideal å oppnå nære medmenneskelige relasjoner til pasienten i et miljø som skal føre til innsikt og bedring. Gjennom avdelingens dagligliv og ulike terapiformer forsøker fagfolkene å få pasientenes tillit slik at han eller hun åpner seg, viser frem sitt indre, og forteller om tanker, fantasier og hendelser som livet har påført dem. Pasienter ønsker ofte ikke å være på sykehuset, og er både uvillige og redde. De vil derfor mer eller mindre bevisst vegre seg mot personalets forsøk på slike relasjoner. Pasienter er innforståtte med hvilke konsekvenser det kan få for dem hvis de forteller om hendelser eller fantasier som kan fortolke som tegn på potensiell aggressivitet, svært syke eller farlige. I verste fall kan pasientenes betroelser til fagpersonalet føre til flere restriksjoner, mer tvang og endog stoppe utskriving. Pasienterfaringer som i stor grad videreføres til nye pasienter. Det psykiatriske sykehusets behandlingskontekster representerer en levende menneskelig usikkerhet knyttet til personalet fortolkninger av pasienten og pasientens fortolkning av personalet. Denne dobbeltheten viser spennvidden i samspillet mellom personalet og pasient som motpoler (hjelpere og voktere) i mellommenneskelige interaksjoner i dagens sykehuspsykiatri
I stand til å leve
Den paradoksale sykehuspsykiatrien skal gi behandling som gjør syke mennesker i stand til å leve et liv utenfor institusjonen samtidig som de skal beskytte samfunnet mot de samme menneskene. Det psykiatriske sykehusets faggrupper er tildelte roller som forventer og krever at de både skal være behandlere som imøtekommer politiske krav om brukermedvirkning, utvikle en demokratisk åpen psykiatri samtidig som de skal trygge samfunnet gjennom å forutse menneskelig atferd. Politiske myndigheter og fagfolk viser ofte til at psykiatrien har gjennomført kvalitetsforbedringer i form av nedbygning av de psykiatriske sykehusene og etablering av distriktspsykiatriske sentra. Institusjoner som er nyttige for brukerne gjennom en mer åpen psykiatri som har som mål å bli en del av lokalsamfunnet.
Potensiell aggressivitet
Erfaringer viser imidlertid at disse institusjonene har med seg skygger av de samme motsetningene og dobbeltheten som vi finner i psykiatriske sykehus. Pasienter forteller om personalets iherdige forsøk på å få dem til å åpne seg, og at de er vel vitende om at hvis de forteller om tanker og uforståelige opplevelser som fortolkes som potensiell aggressivitet er mulighetene for at de blir overflyttet til et psykiatrisk sykehus stor. Personalet på sin sine uttrykker ofte bekymring og frustrasjon over at nettopp institusjonenes fysiske innredning og åpenhet gjør det vanskelig og av og til umulig for dem å håndtere både behandling og sikkerhet samtidig.
Fremtidens psykiatri
Psykiatriens og samfunnets motstridende budskap og krav utfordrer både politikere, oss fagfolk og vanlige borgere til på ny å ta opp debatten om hvordan vi ønsker at fremtidens psykiatri skal utformes. En slik debatt er omfattende og berører både samfunnets menneskesyn, hva psykiske lidelser er og betyr for enkelt menneske. Hvordan vi ønsker å bli møtt når livet er vanskelig. Kanskje vi en gang i fremtiden kan imøtekomme idealet om en mer humanistisk og demokratisk psykiatri?
KOMMENTARER Våre regler