Be om unnskyldning, Egeland

Esther Garvi
Eden Foundation

Den påståtte sultkatastrofen i Niger fant sted i et land jeg har bodd i mer enn tyve år. Under dekke av at det ble gjort med gode hensikter, ble landets ledelse brakt i vanry foran hele verden. En invasjon av utenlandske matdistributører forstyrret en følsom økonomi, og den lokale matkulturen ble latterliggjort på internasjonalt TV. De som var ansvarlige burde ha bedt folket om tilgivelse, men nå som stemningen har snudd, synes det som om folk som tidligere har vært så glade i kameralinsene, er blitt stumme.

Les også: - Media forvrenger bildet av Afrika - Media forvrenger bildet av Afrika

Farleg naudhjelp Farleg naudhjelp

Under debatten på TV 2 4. mars ble jeg overrasket over hvor arrogante fremstående folk i bistandsindustrien er. Jeg er sjokkert over den manglende interessen de viste for dem som skal ta imot hjelpen, og den skrikende mangelen på forståelse for behovene til mottakerlandet. I stedet hevdet representanter, som Petter Eide i Norsk Folkehjelp, at det er moralsk forsvarlig å overdrive en krise for å få folk i Vesten til å gi mer. Er det virkelig OK å kompromisse med sannheten? Problemene blir forenklet og overdramatisert, slik at de store hjelpeorganisasjonene kan tilby en meget enkel løsning, en såkalt «quick fix» for global fattigdom og elendighet.

Mann uten skam
La oss begynne med Jan Egeland, en av hovedmennene bak det som skjedde i 2005. På denne tiden var han visegeneralsekretær for humanitært arbeid og nødhjelpskoordinator i FN. I mai 2005 beskrev han situasjonen i Niger som «den mest glemte og neglisjerte krisen i verden», og påsto at 3,6 millioner av de 12 millionene innbyggerne i Niger (det vil si en tredjedel!) var rammet av hungersnød. 2.5 millioner mennesker led av akutt underernæring og kunne dø om de ikke fikk næring, hevdet han. For min del har jeg foreløpig ikke truffet på ett menneske her i Niger som kjenner noen som har dødd av matmangel.

Jeg spør derfor: Har mannen, som skamløst tok æren for å ha avverget en sultekatastrofe som aldri fant sted, ingenting å si til sitt forsvar?

Da han ble konfrontert med at presidenten i Niger (som selv opplevde virkelig hungersnød på 70- og 80-tallet) hevdet at det aldri var noen sultkatastrofe i landet i 2004-2005, svarte Egeland hånlig at «dette er ordene til en mann som aldri har sultet».

Vet Egeland noe om sult selv? Han som tilsynelatende ikke vet noe om kulturen og tradisjonene i Niger, og som aldri i hele sitt liv har måttet leve for under en dollar dagen?

Kameras makt
I dagens nødhjelpsbransje kan det synes som om alt som trengs er freidigheten til å se rett inn i kamera - du slipper unna med usannheter om intensjonen er god.

Selv ikke Leger Uten Grenser, kan skryte av å holde stien sin ren. LUG var med på å starte nødhjelpskorstoget mot Niger i 2005 med en pressemelding der de ba om matforsyninger til landet. Det til tross for at de i sine egne rapporter skrev at underernæringen i landet ikke var verre dette året enn i tidligere. Det var ikke dette bildet de ville vise verden.

Døende barn er god markedsføring. Men i tillegg til å krenke et helt folks verdighet, var den akutte nødhjelpen meldingene fra LUG førte til, svært skadelige for Niger. Gratis matleveranse skaper avhengighet og svekker folks mestringsevne – en evne de desperat trenger.

Skapte avhengighet
Vanskelighetene i Niger i 2004-2005 kom overhodet ikke som en overraskelse på befolkningen. Årene med lite nedbør kommer regelmessig her, og bøndene er vant til at hirsehøsten kan slå feil. Derfor baserer mange av dem seg på spiselige planter og trær i vanskelige tider. Det var disse livreddende matvekstene Hillary Andersson i BBC kalte «skrøpelige trær» og «giftige planter» i sine katastrofesendinger fra Niger. Sannheten er at bladene og urtene er en viktig del av matkulturen i Niger.

Men hvem vil arbeide når man har utsikt til å få mat gratis? Folk i Niger forteller om en rekke forskjellige midler som etter 2005 gis til små barn for å holde dem under «den magiske grensen» for underernæring, slik at familien kvalifiserer for nødhjelp.

Hvordan forklarer giverorganisasjonene at mat som blir delt ut for å bekjempe «sult», ender opp på marked der den i stedet blir utvekslet mot penger - penger som kan brukes til å kjøpe nye statussymboler som et radioapparat, en motorsykkel eller nye stuegardiner?

Hvordan vil sekkevis med ris (som slår ut det lokale «matmarked») kunne løse et kronisk ernæringsproblem?

Hvorfor brukes ikke i stedet den lokale maten og den lokale kunnskapen - som faktisk finnes - når man leter etter løsningen på ernæringsproblemene?

Han som tok æren
I Egelands ferske bok «A Billion Lives», en bok som har fått sin omtrentlige tittel fra en mann som ikke sjekker fakta, skriver Egeland om alle suksessene FN har opplevd under hans ledelse. Han ramser opp en rekke kriser i verden der «hundretusener av liv var i ferd med å gå tapt». Egeland skriver: «Disse dystre spådommene ble alle gjort til skamme». Vel, dersom FN har overdramatisert andre «katastrofer» på samme måten som de gjorde i Niger, er jeg ikke overrasket over Egelands nødhjelpssuksess rundtom i verden.

Det er lite heltemodig å stå frem på TV og ta æren for å ha oppdaget og løst kriser som aldri har eksistert, eller å ha tråkket inn i en permanent vanskelig situasjon og gjort folk avhengige av seg selv, når man ikke har planer om å bli.

De virkelige heltene i denne historien er menn og kvinner i Niger som drar ut i bushen for å plukke ernæringsrike frukter og blader som de kan gi til barna sine. Barna deres slapp ikke til på helsestasjonene i 2005. Dermed ble familien heller ikke premiert med ekstra rasjoner av vestlig mat. I stedet tok de ansvar for sin egen situasjon og vernet om sin verdighet. Det er deres barns fremtid som gjør at jeg drar tilbake til verdens minst utviklede land, år etter år.

Be om unnskyldning
«La oss lære av katastrofen i Niger», skrev Egeland i USA Today 8, august 2005. På det punktet er jeg enig med ham. La oss lære av denne massive «krisen». La oss lære av dette utmerkede eksempelet på mediemanipulasjon, nødhjelpspolitikk, følelsesmessig utpressing, personlig stormannsgalskap, vestlig arroganse og den klassiske ringeakten for det vi ikke er fortrolige med selv.

«Suksessen har mange fedre, mens fiaskoen er foreldreløs», hevdet BBCs David Loyn med referanse til aksjonen i Niger. På det punktet er jeg enig med ham også. På et tidspunkt hadde krisen i Niger mange fedre, men de tidligere så engasjerte røstene har nå blitt stumme. Det kan virke som om noen nå bare venter på at debatten skal dø ut. I mars tok det en uke i før debatten stilnet i Norge, men det vil komme til å ta generasjoner i Niger før skadene fra den kortsiktige nødhjelpsaksjonen er rettet opp igjen.

Landet fortjener en unnskyldning.

Se hele dokumentaren «Sultbløffen» gratis på TV 2.

Så du dokumentaren, eller har du synspunkter på nødhjelp? Diskuter her!