Riktig diagnose - feil kur

Gunnstein Akselberg, professor ved Nordisk institutt, UiB

To tema har skapt debatt etter at Stjernø-utvalget la fram sin innstilling: Strukturen av universiteter og høyskoler og kravene for universitetsstatus. Innstillingen vurderer fire forskjellige strukturmodeller, men debatten dreier seg særlig om fordeler og ulemper ved nettverksmodellen og flercampusmodellen.

Flercampusmodellen går ut på at høyskoler og universiteter slås sammen i store enheter som regionale universiteter. Nettverksmodellen skal etablere strukturer for samarbeid og arbeidsdeling i form av nettverk og ingen fusjon.

Nettverksmodellen
Konklusjonen i flertallsinnstillingen er at nettverksmodellen vil skape et system med svak beslutningskraft. Modellen mangler et overordnet styre med myndighet til å ta beslutninger om arbeidsdeling og kvalitetskontroll, og er uegnet til å kunne løse utfordringene i høyere utdanning.

Flercampusmodellen blir prioritert av flertallet i utvalget fordi den medfører større institusjoner som gir mulighet for intern omstilling, prioritering, ekstern profilering og samarbeid. All statlig høyere utdanning bør samles i 8–10 flercampusuniversiteter. Institusjonene vurderer hvem de vil slås sammen med. De fremmer forslag innen 2010 til regjeringen som avgjør institusjonsstruktur.

Utvalgets diagnose
Stjernø-utvalget påpeker at dagens system for universitetsakkreditering kan åpne for mer enn 20 universiteter i Norge innen 2020. En slik utvikling mener de fleste er problematisk.

Et hovedproblem som Stjernø-utvalget tar opp, er en fragmentert høyskolesektor. Små institusjoner sliter med å rekruttere studenter og fagfolk. Økt tilbud av utdanning på høyere nivå har vært en strategi for å møte problemene. Stjernø-utvalget har helt riktig pekt på manglende samordning og koordinering mellom universiteter og høyskoler.

Denne diagnosen er vi enige i.

Stjernø-utvalgets kur
Utvalgets foreskrevne kur er tvungen sammenslåing. Et felles styre kan foreta oppgavefordeling, ta ut synergieffekter og samordningsgevinster, og små og fragmenterte miljøer kan bli mer robuste. Dette er det noe i, men det finnes ikke mye analyse om hvordan universitetenes spesielle oppgaver kan styrkes.

Dersom målet er å styrke norsk undervisning og forskning internasjonalt, er ikke sammenslåing av høyskoler og universiteter veien å gå. Sammenslåingen vil neppe styrke Norge som kunnskapsnasjon.

Samfunnets behov
Vi utdanner mennesker som skal inn i forskning, og i offentlig og privat virksomhet, og slik bidrar vi til at Norge i fremtiden skal være konkurransedyktig i det internasjonale kunnskapssamfunnet.

Vår oppgave er undervisning, forskerutdanning og forskning på et høyt internasjonalt nivå. Stjernø-utvalget sier at norske universiteter hevder seg brukbart i internasjonale sammenligninger. Vi som har fått faglig lederansvar på Universitetet i Bergen, ønsker å medvirke til endringer som gjør universitetet bedre enn brukbart. Vi ser få argumenter i innstillingen som overbeviser oss om at vår virksomhet blir styrket gjennom sammenslåing.

Kvalitetsforringelse
Stjernø-utvalget har i stor grad unnlatt å stille spørsmål ved hvilke behov samfunnet har. Ønsker samfunnet forskning og utdanning på høyest mulige nivå, eller er andre hensyn viktigere? Slik utvalgets innstilling fremstår, kan det synes som distriktshensyn og tro på at størrelse er synonymt med kvalitet, har veid tungt.

For universitetenes del vil effekten av sammenslåing bety kvalitetsforringelse og uklare roller, snarere enn den styrkingen som dagens universiteter og høyskoler trenger. At det kan bli magre kår for høykvalitetsforskning ved den «fortynning» man kan få med Stjernø-utvalgets modell, gjenspeiles i kravet om at Norge må få ett eliteuniversitet.

Direkte styring
Kan vi gjøre noe med Stjernø-utvalgets diagnose? Utvalget foreslår at statens styring av sektoren foregår indirekte gjennom organisatoriske grep og endring i finansierings- og insentivsystemer. Erfaring med slik styring viser at omorganisering og insentivsystemer ofte medfører utilsiktede kostnader. Bruk av indirekte styring er særlig aktuelt dersom en ikke er i stand til å observere hvordan de som utfører aktiviteten oppfører seg. Dersom det er mulig å observere atferd, er det oftest mest effektivt å styre direkte gjennom målformuleringer og budsjetter.

Stjernø-utvalget peker på at akademisering av korte profesjonsutdanninger kan tappe dem for ressurser, og at spredning av doktorgradsutdanninger i høyskolesystemet vil gi svekket forskerutdanning. Løsningen er at profesjonsutdanningene og høyskolene blir fortalt av departementet at de må slutte med dette. Indirekte styring er unødvendig.

Kostnader
Omfattende sammenslåingsprosesser krever store økonomiske og menneskelige ressurser. Stjernø-utvalget foreslår å sette av 300 millioner kroner for å dekke denne sammenslåingen. Den største kostnaden er likevel en annen. De ansatte vil rette større oppmerksomhet mot indre, organisatoriske forhold når institusjoner med ulike oppgaver, kultur og kompetanseprofil slås sammen. Jo mer heterogene institusjoner, jo større er sammenslåingskostnadene. I dette tilfellet kan de også bli langvarige.

Finnes alternativ?
Betyr dette at vi er prinsipielt imot enhver institusjonssammenslåing som inkluderer tradisjonelle universiteter? Nei, men man burde heller dreie denne diskusjonen over mot å slå sammen institusjoner som har større grad av felles utfordringer. Norges tre største universiteter er fremdeles klassiske breddeuniversiteter med en klar forskningsprofil i hele virksomheten. En sammenslåing av disse tre ville skape en tung internasjonal aktør og en dominerende nasjonal aktør for rekruttering av forskere og studenter. Konkurransen for norske forskningsmiljø som ønsker å være i den internasjonale fronten, kommer fra tunge utenlandske aktører. Styret for University of Norway kunne fordele oppgaver, ta ut stordriftsfordeler og ivareta bredde i forskning og utdanning og samtidig øke strategisk satsing på toppforskerne.

Neppe frivillig
Det er usikkert om et slikt sammenslåingstiltak kunne gjennomføres frivillig, og det ville kreve en egen utredning der forventet kostnad ble veid mot forventet gevinst. Men et slikt tiltak kunne forsvare store sammenslåingskostnader dersom det bringer oss nærmere målet om å tilby utdanning og forskning på internasjonalt toppnivå.