Ole Didrik Lærum og Stein Kuhnle
På 1980-tallet hadde Norge et stort antall høyere utdanningsinstitusjoner, som alle konkurrerte om midler og studenter. Et offentlig utvalg nedsatt i 1987 under ledelse av Gudmund Hernes konkluderte den gangen med at Norge fikk altfor lite ut av de talentene som de store ungdomskullene representert. I 1993 ble 98 regionale høyskoler slått sammen til 26 større enheter. Parallelt ble et systematisk samarbeid mellom universitets- og høyskolesektoren bygget opp under navnet «Norgesnettet». Samarbeidet skjedde både direkte mellom institusjonene på lokalplanet og til myndighetene som koordinerende instans. Dette samarbeidsnettet ble evaluert av en offentlig komité i 2001, som viste at mye bra var utført. Imidlertid påpekte de at myndighetene hadde ikke fulgt opp samarbeidet med midler, slik forutsetningen var. I tillegg foreslo de nedlegging av selve Norgesnettet, men at samarbeidet skulle føres videre etter en reorganisert modell.
Markedsøkonomi
Mjøsutvalget med den etterfølgende såkalte kvalitetsreformen for høyere utdanning slapp imidlertid løs markedsøkonomiske krefter i sektoren. Meningen var at nå skulle alle konkurrere om de samme midlene, og finansiering ble gjort avhengig av hvem som hadde de mest populære studiene og trakk til seg flest studenter. Derved gikk en tilbake til tilstanden «alles kamp mot alle» og en ukoordinert utbygging av fagtilbud og doktorgrader. Samarbeidet gjennom Norgesnettet ble derved utsatt for en regulær henrettelse. Samtidig ble forskjellen mellom universiteter og høyskoler redusert gjennom en felles lov. Antall universiteter er i mellomtiden blitt økt fra 4 til 7, og flere høyskoler er nå underveis til å få universitetsstatus. Stjernøutvalget påpeker at dette er en uheldig utvikling og tilrår en sterkere statlig styring og koordinering av sektoren.
Småuniversiteter
Imidlertid vil utvalget bøte på denne «akademiske driften» mot mange småuniversitet med å slå sammen all statlig høyere utdanning i Norge til 8-10 flercampus-universiteter med tyngdepunkt i ulike deler av landet. For å styre disse store og kompliserte institusjonene foreslår de en modell med et styre som enten har eksternt flertall eller hvor ingen gruppering har flertall. Styreleder skal være eksternt oppnevnt, og rektor, som kan være valgt eller ansatt, skal være kombinert administrativ og faglig leder. Dette er en styringsmodell som ble fremmet av de såkalte Ryssdalsutvalget i 2004, som bygger på en bedriftsmodell og som etter et grasrotopprør ble avvist av universitetssektoren.
Nasjonal koordinering
Når utvalgets innstilling foreslår en sterkere statlig styring og nasjonal koordinering av norsk høyere utdanning, så slutter vi oss til det. Uten nasjonal koordinering står en i fare for at fag faller helt ut som undervisningstilbud og som forskningsfelt. Dette har vi blant annet erfaring for fra Storbritannia. Markedsliberalisme og lokal konkurranseutsetting passer dårlig med universiteters og høyskolers oppgaver, dersom vi mener at det er viktig at det til enhver tid skal være mulig å definere og utbygge den mest hensiktsmessige nasjonale politikken. Dertil kommer at universitetene konkurrerer – og samarbeider - internasjonalt innen forskning, og det gjør seg også delvis gjeldende i høyskolesektoren. Denne konkurransen og dette samarbeidet bygger på helt andre prinsipper enn vanlig markedsøkonomi og lokale bedriftsmodeller.
Reorganisering
Det er imidlertid oppsiktsvekkende at utvalget vil bøte på det ødelagte nasjonale institusjonssamarbeidet og dårlig koordinering mellom universiteter og høyskoler gjennom å fusjonere dem. Med andre ord ønsker de å løse faglige problemer med en storstilt reorganisering uten å føre bevis for hva den vil føre til. De to institusjonstypene har i dag helt ulike problemer: Universitetene trenger særlig å styrke grunnforskningen og doktorgradsutdanningen, mens høyskolene først og fremst trenger å styrke lærerkreftenes kompetanse og selve fagutdanningen.
I de nærmeste årene blir det et møysommelig arbeide å styrke det samarbeidet mellom de høyere utdanningsinstitusjonene som ble svekket av Mjøsutvalget og myndighetenes manglende oppfølging.
Universitetet i Bergen har sammen med de regionale høyskolene lagt et betydelig arbeide i å styrke et slikt regionalt samarbeid innen utdanning og forskning, og nåværende ledelse fortjener honnør for innsatsen.
Styrket forskning
I Europa ellers er universitetssektoren under heftig debatt. Det går både på former for ledelse og på å styrke forskningen for å møte konkurransen fra USA. Blant annet skjer det i Danmark en rekke fusjoner mellom universiteter og høyt kompetente forskningsinstitusjoner. Hovedformålet er å styrke den internasjonale forskningen. I Tyskland diskuteres samarbeid mellom høyskoler (Fachhochschulen) og universiteter, og det kan ventes mer samarbeid etter hvert som Tyskland gjennomfører «Bologna-prosessen» med europeisk koordinering av bachelor- og mastergrader. Men sammenslåinger står overhodet ikke på dagsordenen. For å styrke forskningen – ikke minst i den globale konkurransen- er det stadige tilløp til nærmere samarbeid om forskerutdanning og doktorgradsprogrammer. Eksempelvis kan det nevnes at en Berlin Graduate School for Transnational Studies er nylig etablert i et samarbeid mellom det offentlige Freie Universität, det nye lille private universitetet Hertie School of Governance, og det store anerkjente forskningssenteret, Wissenschaftszentrum Berlin. Freie Universität er Berlins ledende universitet og fikk i fjor status som et av Tysklands ni «eksellens-universiteter». Dette er tverr-institusjonelt samarbeid om et doktorgradsprogram for samfunnsvitenskapelige fag, og først og fremst statsvitenskap, historie, økonomi og juss. Alle samarbeidende institusjoner bevarer og utvikler sin egenart, autonomi og innovasjonsevne, men kompletterer hverandre og finner sammen der samarbeid oppfattes å tjene samtlige institusjoner og samfunnets interesser.
Ulike behov og problemer
Stjernøutvalget foreslår altså fusjoner mellom institusjoner som har helt ulike behov og problemer. Ett av argumentene for dette er at det er blitt en uklar grense mellom hva som er høyskoler og hva som er universitet. Hvorfor ikke heller ta et felles krafttak for grunnforskningen på universitetene og for styrking av fagutdanning og lærerkreftenes kompetanse i høyskolesystemet? Det ville ha vært å respektere universitets- og høyskolesektorens egenart på hver sin side og stimulere til samarbeid om det som er felles og hvor en kan ha nytte av hverandre.
KOMMENTARER Våre regler