Keiserens nye klær

Pål Grøndahl, psykologspesialist og sakkyndig

Gulating lagmannsrett har nylig avsluttet ankesaken i det såkalte Hylkje-drapet, hvor en mann tok livet av en kvinne og like etter begikk et seksuelt overgrep overfor en mindreårig jente. Saken føyer seg inn i en rekke av alvorlige og tragiske straffesaker. I april 2007 knivstakk og drepte en mann sin fraseparerte kone og en syv år gammel jente. I mars 2004 skjøt en mann ned sin fraseparerte kone og tobarnsmor nærmest på åpen gate. Slike saker reiser mange spørsmål og i de fleste alvorlige straffesaker ønsker retten sakkyndig bistand fra to sakkyndige rettspsykiatere. De sakkyndige skal gi råd til retten om den tiltalte var strafferettslig tilregnelig eller ikke, dvs. om vedkommende var psykotisk, bevisstløs (mangel på hukommelse for hendelsen) eller psykisk utviklingshemmet i høy grad.

Krass kritikk
I Hylkjedrapssaken kom den tiltaltes forsvarer, Tor Erling Staff, med krass kritikk av de sakkyndige, undertegnede var den ene. Ifølge Staff skulle de sakkyndige bl.a. bare vært på hogget for å finne feil ved tiltalte, at de kom med bastante konklusjoner etter bare å ha snakket noen få timer med tiltalte, og de hadde unnlatt å gjøre en helhetlig eller fullstendig vurdering av tiltaltes personlighet. Praksisen med psykiatrisk sakkyndige har vært kritisert fra mange hold, særlig fra kriminologene. Det er blitt trukket frem at sakkyndige gjør for lite bruk av etterprøvbare og gode metoder, de gjør kjappe og skråsikre vurderinger for god timebetaling og at de har for stor makt i retten. Slike synspunkter er slett ikke av ny dato. I 1899 uttalte overlege Axel Lindboe at: « Det er blant oss psykiatrikere en usikkerhet som gjør at jeg ber Gud bevare meg for å komme under psykiatrisk bedømmelse».

Sparsommelig forskning
Har kritikerne, Staff inkludert, rett? Det ville være naturlig å tro at all denne kritikken ville lede til intensiv forskning i rettspsykiatrisk metodikk, bl.a. for å gjøre feltet mer vitenskapelig basert enn i dag. Men, nei, slik er det ikke. Domstolene har for sin del oftest slått seg til ro med å benytte seg av sakkyndige som er «høyt ansette» og med «lang erfaring» og mediene har ofte fulgt den samme linjen. Den sparsomme forskningen på rettspsykiatri og sakkyndighet i Norge har stort sett blitt gjort i et sterkt kritisk lys av f.eks. teologer, kriminologer, idéhistorikere og sosiologer. Psykiaterne og psykologene glimrer med sitt fravær. De sakkyndige har tilsynelatende ikke sett noe behov for selvgransking og systematisk forskning har derfor langt på vei uteblitt.

Bygget på tradisjon
Rettspsykiaternes metoder er forbausende lite forankret i vitenskapelig metode og er stort sett bygget på tradisjon og akseptert praksis. Slik sett er nok kritikerne inne på noe. Mangel på objektive metoder og sunn egengranskning kan i sin ytterste konsekvens true rettssikkerheten til den enkelte tiltalte. Noe av kritikken ser ut til å være ubegrunnet, især når det skjer en mistenkeliggjøring av de sakkyndige. Eksempel på slik mistenkeliggjøring kan være når en av partene (aktor eller forsvarer) sår tvil om de sakkyndiges hederlighet og egnethet fordi de er uenige med den aktuelle parten. Det er kanskje lett å beskylde sakkyndige for være partiske når f.eks. en forsvarer ikke får støtte fra de sakkyndige.

Mistenkeliggjøring
Det er mange agendaer i retten, og derfor vil det være viktig å kunne skille mellom velrettet kritikk og usaklig kritikk. En generell mistenkeliggjøring av de sakkyndiges arbeid er uheldig i og med at mange dyktige fagfolk vil kunne betakke seg for oppdrag og overlate feltet til mindre seriøse aktører. De ganger det har fremkommet mer saklig og forskningsbasert kritikk, har de sakkyndige som regel forholdt seg tause. Det er forbausende å registrere hvor få sakkyndige som trer frem når debatten om de sakkyndiges rolle og funksjon dukker opp. Rettspsykiatrisk sakkyndigarbeid er ikke enkelt. Det er mange kompliserte tilfeller. I Hylkjedrapssaken ble det til slutt oppnevnt en ekstra sakkyndig som foretok en omfattende undersøkelse av tiltaltes hjerne. Likevel mente Staff at de sakkyndige ikke hadde vært grundige nok. Forfatteren Knut Hamsun ble observert i flere måneder, likevel er det fortsatt knyttet tvil til de daværende sakkyndiges konklusjoner.

«Myke» vitenskaper
Uansett, de sakkyndige kan ikke krype inn i den tiltaltes hjerne for å se om det er noe galt, og de kan heller ikke ved et profesjonelt blikk «se tvers igjennom» om den tiltalte var utilregnelig da han eller hun gjorde ugjerningen. Psykologi og psykiatri er «myke» vitenskaper hvor det ikke er så lett å bevise noe. Derfor må sakkyndige ofte bruke mye klinisk skjønn for å komme til sine konklusjoner. Nettopp det gjør at mange vil kunne stille berettiget spørsmålstegn ved hvordan de sakkyndige har arbeidet og tenkt før de konkluderte.

Lav status
Hva kan så gjøres for å bedre norsk rettspsykiatri? Det virke som om rettspsykiatri fortsatt har lav status hos psykiaterne og psykologene. Derfor bør det i større grad satses på forskning innenfor feltet. I tillegg bør det stilles større krav til å utføre sakkyndighetsoppdrag enn i dag hvor det kun er nødvendig å være spesialist i psykiatri og psykologi. Det bør som et minimum innføres obligatoriske kurs som må bestås. Det kan tenkes at det beste ville være om man gjorde rettspsykiatri til egen spesialitet, slik man har f.eks. i Sverige. I Norge har vi heller ikke egne klinikker for å gjøre observasjoner av tiltalte som man har i Sverige og dels i Danmark. Økt forskning på feltet vil kunne lede til at kritikk og debatt kan møtes med kunnskap og ikke med all verdens synsing, som det ellers har lett for å bli til. Kurs og/eller egen spesialitet samt egnede klinikker kan føre til bedring av rettspsykiatrien med hensyn på metode og kvalitet.

En slik utvikling kan på sikt føre til at de sakkyndige kan få øket tillit hos dem som observeres (tiltalte) og rettens aktører. Det kan igjen føre til nyrekruttering til feltet og mer giv i fagutviklingen. I sin tur kan tiltakene føre til det som må være det endelige siktemålet: bedre rettssikkerhet for dem som observeres av sakkyndige.

Respekt for den tiltalte
Å tro at noen er god sakkyndig bare i kraft av professortittel eller lang erfaring er feil. Det skal mer til. Respekt for den tiltalte, evne til å snakke med folk, oppdatert kunnskap om fagfeltet og dets metoder er minstekrav for å gjøre en skikkelig vurdering. Rettspsykiatrisk sakkyndighet, vitnepsykologi, barnefaglig sakkyndighet, risikovurderinger og vurdering av traumer og yrkesskade er noen av de områdene som psykologer og psykiatere bistår rettsapparatet med. Av den grunn er det avgjørende å sikre utvikling av sakkyndighetsfeltet i vitenskapelig retning. Så blir det kanskje i fremtiden ikke fullt så nødvendig for Staff å bruke tid på å kritisere de sakkyndige i retten?