Et sted der ute var han fortsatt. Hun spurte seg selv: Visste han hvor hun bodde? Ville voldtektsmannen komme etter henne igjen?

DET VAR EN FIN søndag morgen. 8. oktober 2006. Klokken var 09.30. Folk satt vel ennå ved frokostbordet. «Liv» (29) kunne i alle fall ikke se andre ute på tur. Inne i gangtunnelen gikk hun helt alene. Hun hørte ikke at noen kom løpende bak henne.

NOEN TIMER TIDLIGERE samme morgen, i halv sju-tiden, parkerte en ung mann den hvite varebilen i nærheten av Haukeland Universitetssykehus og gikk opp en gangsti fra Ibsens gate mot sykehuset. Han var ruset på Rohypnol og hasj, som han hadde brukt samme natt. 23-åringen gikk for å tisse. En kvinne på vei til jobb passerte på gangstien. Mannen snudde seg mot henne, stirret intens på henne. Deretter blotter han seg og onanerer foran kvinnen.

Hun kom seg så raskt hun kunne bort.

Mannen kjørte fra stedet Han var blitt opphisset av blottingen. Denne følelsen ønsket han å få en gang til.

Han kjørte videre rundt i bergensområdet og sov litt i bilen. Da han våknet, bestemte han seg for å dra opp til området rundt Haukeland sykehus en gang til.

Da så han en ung kvinne på vei inn i gangtunnelen fra nordsiden. Mannen parkerte bilen fort og sprang inn i tunnelen.

«LIV» HADDE VÆRT på en hyggelig fest sammen med venner i byen kvelden og natten før. Det ble nachspiel, og plutselig var det morgen. Hun hadde tuslet langs Store Lungegårdsvann, opp Fløenbakken. Den vanlige ruten hjem mot Landås. Hun elsker å gå turer. Og har aldri vært redd for å gå alene, hun pleide alltid gå hjem fra byen når hun hadde vært ute. Og nå var det jo tross alt morgen. «Liv» hørte som vanlig på musikk fra MP3-spilleren. Faren hadde sagt det til henne mange ganger da hun var yngre, at hun ikke skulle gå med en «sånn musikkspiller, for da kunne hun ikke høre om noen kom».

Men «Liv» hadde aldri vært redd av seg.

Så hun spilte musikk.

Derfor merket hun ikke skrittene.

MANNEN grep tak i henne bakfra. La en arm rundt kroppen hennes, den andre over munnen. Hun ble holdt fast, dyttet inn mot veggen og skjøvet ned på gulvet. Hun ble sittende med ryggen inntil veggen, med beina bøyd opp foran seg. Hun prøvde å gjøre motstand. Sparket, brukte kneet og skubbet.

– Dra til helvete, skrek hun.

Men hun tenkte at han ikke ville gi seg før han fikk fullført, og at han kunne bli enda mer voldelig.

Hun måtte gi opp.

Etter et par minutter var det hele over.

Sporene satte seg på jakken, i håret, på buksen, toppen og i ansiktet. Og de inneholdt mannens DNA.

«LIV» FORSIKRET SEG om at han hadde sprunget ut av tunnelen, at han ikke ville komme tilbake å ta henne. Hun prøvde å samle seg, og gikk gråtende ut av tunnelen mot Landås. Motsatt retning av mannen som nettopp hadde overfalt henne. På veien ut ringte hun to venner, men ingen tok telefonen.

Utenfor kom det en bil forbi.

– Går det bra, spurte sjåføren.

– Ja, svarte «Liv» fortumlet.

Mannen kjørte videre. Men kom raskt tilbake. «Liv» fortalte hva som hadde skjedd. Den oppmerksomme bilisten fortalte henne at han hadde en bekjent i politiet. Han ringte og varslet politiet, som kom raskt til stedet.

Gjerningsmannen var forduftet.

«Liv» ble kjørt til voldtektsmottaket. Hun måtte ta av seg alle klærne og måtte rett i avhør. Politiet hadde ingen tid å miste. Hele søndagen gikk med til avhør. I det første avhøret følte hun seg liten. Redd for ikke å bli trodd. Men hun møtte respekt og forståelse hos politiet og fikk en god kjemi med spesielt en av etterforskerne, Bente Tuft.

Alt hadde rast sammen idet hun gikk ut av tunnelen. Hun var i sjokk.

Men hun ante ikke at det skulle bli enda verre.

KL 10.02 onsdag 8. oktober. Bare en drøy halvtime etter at politiet ble varslet om voldtekten, var saken ute på bt.no:

«Ingen er ennå pågrepet, etter at en kvinne ble overfalt i Haukelandstunnelen i morges. Overfallet skal ha skjedd mens kvinnen var på vei gjennom gangtunnelen under Haukeland universitetssykehussykehus...

– Vi har gjort diverse undersøkelser, men ingen er så langt pågrepet, sier operasjonsleder Ragnar Lyssand i Hordaland politidistrikt.

Gjerningsmannen beskrives som skallet, om lag 1,80 høy, og skal ha vært iført dongeribukse og rød hettegenser med mørke striper ...

Beskrivelsen av gjerningsmannen var ikke gjengitt presist. Det bekymret «Liv» .

HUN HADDE SNAKKET med søsteren kvelden før voldtekten. Søsteren var på tur til London. De hadde avtalt at de skulle ringes igjen når hun kom hjem fra London ut på søndagen. Søsteren ringte, men det var ikke noe svar... på ettermiddagen ringte «Liv» tilbake.

– Tror ikke det gikk opp for meg hva hun hadde vært gjennom før jeg måtte ringe mor å fortelle hva som hadde skjedd. Det var helt uforståelig at noen kunne gjøre noe sånt mot min snille og gode søster, sier søsteren. Hun hadde så lyst til å hjelpe, men visste ikke helt hvordan.

Ute i Nordsjøen satt en fortvilet og lamslått far. Han var på jobb der ute på en plattform i havet, mens datteren ble voldtatt. Og han kunne ikke hjelpe. Det var søndag, og det gikk ikke helikopter inn til land før dagen etter.

– Min første tanke var at hadde jeg hatt ham som gjorde dette foran meg, så ville jeg slått ham i hjel, sier faren.

Han var glad for at han akkurat fått beskjed fra arbeidsgiver om at han det neste året skulle være stasjonert på Sandsli. Nærmere datteren. Men det ble likevel ikke så lett å hjelpe henne i tiden som kom.

«OVERVÅKINGSKAMERA fjernet fra Haukelandstunnelen», skrev BT dagen etter voldtekten. Politiet håpet at et videokamera inne i tunnelen hadde fanget opp det som skjedde, men kameraene der var blitt fjernet flere år tidligere.

To dager senere kom det imidlertid frem at et overvåkingskamera utenfor Barneklinikken hadde filmet det politiet var sikre på var voldtektsmannen på flukt. Videoen viste at mannen parkerte en hvit varebil før han løp ned mot Haukelandstunnelen. Nummerskiltet og bilmerket var ikke synlig.

Etter fire og et halvt minutt kom han ut fra tunnelen. Da en syklist kom opp bakken mot sykehuset, stoppet mannen noen sekunder. Deretter småjogget han tilbake til den hvite varebilen.

En bil som skulle bli sentral i politiets arbeid.

OPPSTYRET rundt saken økte. Mellom tre og fem prosent av alle voldtekter er overfallsvoldtekter. Disse sakene skaper alltid ekstra medietrykk. Politiet må også hive seg rundt for å sikre spor på åstedet. Og gjentakelsesfaren ligger der alltid som et ekstra press.

Det ble heftige diskusjoner på politihuset om hva slags biltype dette kunne være. Gruppeleder ved volds- og sedelighetsavsnittet i Hordaland politidistrikt, Jens Ekmann, og etterforsker Bente Tuft, jobbet på spreng for å finne det rette merket. Tuft dro rundt til bilforhandlere med videobildet. Til slutt fant de ut at det var en Opel Combo. Etterforskerne hadde nå gjerningsmannens DNA-profil, og de visste hva slags bil han hadde.

Nå kunne de sirkle ham inn.

ET STED DER UTE var han fortsatt. Det var det «Liv» » tenkte på. Skriveriene rundt saken var også uvirkelige for henne, at hun var involvert i noe sånt. Hun var samtidig glad saken fikk prioritet av medier og politi.

Men mest av alt var hun livredd.

Kunne han komme tilbake å ta henne? Visste han hvor hun bodde?

De nærmeste måtte sende tekstmelding før de kom på besøk, så hun ikke ble skremt når de ringte på døren. «Liv» sjekket alle rommene i leiligheten sin. Hun dusjet med åpen dør, og hun drakk seg til mot før hun våget å dusje. Hun gruet seg til å ta av seg siste plagget, trusen. Fordi det føltes som et nederlag, nok en gang.

HUN VÅGET IKKE ligge på soverommet, og prøvde å få sove på sofaen i stuen. Der hadde hun oversikt over hele leiligheten. Men det hjalp ikke. Hun ble redd for å legge seg, og miste kontrollen over seg selv. Hjertebanken ble intens hver gang hun la seg.

Angsten hadde bitt seg fast.

En følelse av å dø.

– Mangel på søvn ble et problem for henne fra første dag. Jeg merket det på meldingene og telefonene jeg fikk, midt på natten, sier søsteren hennes.

Allerede første gang hun så «Liv» etter voldtekten, oppdaget søsteren at «Liv» hadde forandret seg. På avstand hadde hun reagert på at «Liv» tilsynelatende så ut som før.

– Hun skulle liksom hatt bandasje, noe som symboliserte det hun hadde opplevd. Da jeg kom nær, så jeg forandringen i øynene. Blikket var fjernt. Det var ikke noe liv der lenger, sier søsteren.

EN TANKE «Liv» ikke klarte å kvitte seg med, var at mannen hadde fått utløsning i ansiktet hennes. Matlysten forsvant etter voldtekten. Det lille hun fikk i seg, kastet hun opp.

Løsningen mot angsten ble alkohol. Når de nærmeste snakket med henne på telefon, så gråt og snøvlet hun.

– Etter hvert fortalte hun at hun trengte alkohol for å få sove. Skulle søsteren min få slike problemer på toppen av det hele? Det verste var frykten når vi ikke fikk tak i henne. Frykten for at hun skulle gjøre noe dumt. Selvmord.

16. oktober 2006, åtte dager etter overfallet, ba «Liv» om å bli innlagt på Haukeland Universitetssykehus. Hun var dehydrert, kiloene hadde rast av. Hun trengte hjelp.

– Tiden etter voldtekten var et helvete, rett og slett, sier hun.

EN MÅNED ETTER sykehusinnleggelsen var gjerningsmannen fortsatt ikke tatt. «Liv» og hennes pårørende begynte å bli bekymret. Politiet hadde få, om noen, tips. Beskrivelsen av gjerningsmannen var ikke korrekt i mediene. Bergens Tidende ble kontaktet av en venn av henne, 17. november skrev bt. no:

«Hun er redd for at folk skal resonnere feil, og utelukke at de kan ha sett noe viktig på bakgrunn av opplysninger som ikke stemmer, sier en venn av kvinnen.

I de ulike mediene er det kommet frem at mannen var skallet, at han var i 30-årene og at han angrep henne mens hun gikk i retning sentrum i tunnelen.

Dette stemmer ikke. Mannen hadde hette, så hun vet ikke om han hadde hår. Hun mener at han definitivt ikke er over 30 år, men kanskje et sted mellom 25 og 30. Og hun gikk i retning Landås, ikke sentrum, sier den bekjente».

Men samme dag fikk imidlertid «Liv» en oppløftende melding fra Bente Tuft i politiet: De nærmet seg gjerningsmannen.

POLITIET VISSTE allerede hvem han kunne være. Og gjennom autopass-systemet hadde etterforskerne sjekket den hvite Opel Comboens bevegelser. Sporet ledet dem til Sverige. 23. november ble han tatt i Karlstad, fengslet og siktet. Et trafikkforhold gjorde at han var i Sveriges DNA-register. DNA-profilen fra voldtekten ble sjekket opp mot dette. Politiet var sikre på at de ville knipe ham uansett. De hadde sirklet ham inn. Men nå sparte de tid. DNA-treffet lenket 23-åringen til saken.

– Da jeg fikk vite at han var i Sverige, var jeg ikke så redd lenger. Bente Tuft var en fantastisk etterforsker, sier «Liv».

PÅGRIPELSEN var en enorm lettelse. Men også innledningen på en ny vanskelig ventetid frem mot rettssak. «Liv» fikk hjelp av legen, støtte fra venner og kolleger og etter hvert timer hos psykolog. Familien gjorde også alt de kunne.

– Men det var vanskelig for oss. Datteren vår prøvde å fremstille situasjonen som bedre enn den var, for å skjerme oss for sine vansker. Det var en ond sirkel. Vi visste ikke hvordan vi skulle oppføre oss, verken overfor henne eller omgivelsene. Det var heller ikke noe hjelpeapparat som trådte inn og støttet og ga råd til oss som pårørende. Det førte til at vi isolerte oss også, sier faren.

For «Liv» og familien ble det umulig å komme videre, i alle fall før saken var opp og avgjort i retten.

Det kom til å ta tid.

HUN LEVDE i et vakuum med enda mer isolasjon, depresjon, skyldfølelse og drikkeproblemer. Det ble mange dager borte fra jobben. De dagene hun var på jobb, var det ikke alltid lett for kollegene å forstå. De visste hun hadde opplevd noe vondt, men kunne ikke sette seg inn i det.

– Jeg måtte skrive en liste med alle plagene jeg hadde etter voldtekten og dele den ut til kollegene mine, sier «Liv».

Det var bare skinn og bein igjen av henne, syv kilo hadde hun gått ned. Menstruasjonen var også forsvunnet i tiden etter voldtekten. Hun har ennå ikke fått den tilbake ...

HVER DAG var det noe som minnet henne om overfallet. Alle som gikk med hettegenser, alle som var i «rette» alder, hvite kassebiler. Hun hadde fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse etter voldtekten. Det betyr at det er slitsomt med folkemengder, hun kan få små angstanfall, selv det å ta bussen er en påkjenning. Psykologen lærte henne pusteteknikker for å overkomme angstanfallene.

En dag i begynnelsen mai 2007, et drøyt halvår etter voldtekten, ga psykologen henne en kronikk som sto i BT. Forfatter var krisepsykolog Atle Dyregrov. Det han blant annet skrev var:

« ... Blant ulike traumatiske hendelser er voldtekt en av de hendelser som medfører de største helsemessige konsekvenser. Like etter hendelsen sliter nesten alle med posttraumatiske plage, og rundt halvparten av dem som utsettes for voldtekt utvikler det som kalles for en posttraumatisk stresslidelse i etterkant. Ved siden av tortur er dette den type hendelse som gir de sterkeste psykiske ettervirkningene ... ».

BRIKKER FALT PÅ PLASS. Dyregrovs ord skapte innsikt og virket forløsende. «Liv» forsto at reaksjonene hennes ikke var unormale.

« ... Med den dramatikk som ofte omgir en voldtekt, kan sanseinntrykk «brenne seg fast» med en intensitet langt utenom det vanlige. Kroppslige reaksjoner som skjelving, hjertebank, kvalme, frysebyger eller svimmelhet er ikke uvanlige, spesielt like etter at faren er over og en kjenner seg i sikkerhet. I ettertid sliter voldtektsutsatte med frykt og angst, gjenopplevelser, søvnforstyrrelser, kroppslige plager, vansker med å stole på andre, i tillegg til en rekke andre plager ... »

BERGEN TINGRETT 14. mai 2007. «Liv» tok valium før hun gikk i retten. Hun hadde gruet seg til å forklare seg. I utgangspunktet liker hun ikke å snakke for forsamlinger. Nå måtte hun i tillegg brodere ut om sitt verste mareritt. Om det som skjedde, alt hun har vært gjennom og hvordan hun har det i dag. Hun fikk sitte foran tiltalte, slik at hun skulle slippe å se på ham. «Liv» hadde også familien med som støttespillere i salen. Og sjefen og en kollega fra arbeidsplassen dukket opp. All støtten ga henne mye styrke i rettssalen.

Så ønsket gjerningsmannen å si noe. Han ville be henne om unnskyldning i åpen rett etter at hun hadde avgitt forklaring. Han sa til henne: «Jeg beklager på det sterkeste de skader jeg har påført deg og håper du klarer deg bra ...»

– Det å se ham igjen var ... huff, hva skal jeg si? Jeg visste i alle fall at jeg hadde hele rettssystemet på min side, at han hadde sagt seg skyldig. Han sa også at han håpet jeg fikk hjelp. Jeg trodde han mente det han sa, sier «Liv».

DETALJENE ble brettet ut på ny i retten. – Jeg trodde ikke det jeg hadde gjort var regnet som voldtekt, sa tiltalte.

Han hadde bare tenkt å blotte seg.

Så gikk det altså så mye lenger.

Og han erkjente straffskyld.

Advokaten hans påpekte at tiltalte selv ble utsatt for seksuelle overgrep fra onkelen på slutten av 90-tallet, mens han var i tenårene. Det skal ha gitt ham betydelige psykiske skadevirkninger.

«Liv» syntes synd på ham. Far til «Liv», som da han fikk nyheten om voldtekten fikk lyst til å slå voldtektsmannen i hjel, fikk nå en helt annen reaksjon. Han så nå en ung mann av kjøtt og blod som hadde det vondt på tiltalebenken.

– Jeg så også at hans familie tok det veldig tungt, dessuten fikk vi vite at han selv var misbrukt.

GJERNINGSMANNENS mor henvendte seg også til «Liv» i forbindelse med rettssaken.

– Hun sa hun hadde tenkt på meg, håpet det gikk bra. Det var modig gjort av henne. Jeg ble litt overrasket. Det må være like jævlig for hans foreldre, det å ha en sønn som er voldtektsforbryter.

Men en ting klarte ikke «Liv» å fatte: – Jeg forstår ikke at folk som selv har følt dette på kroppen kan være i stand til å gjøre det samme mot et annet menneske. De, av alle, burde jo vite ... jeg kunne aldri ha gjort noe slikt ...

DEN 23 ÅR gamle mannen ble dømt til fengsel i to år og ti måneder. I straffeskjerpende retning la retten vekt på at det var en alvorlig overfallsvoldtekt, og at han hadde påført «Liv» psykiske problemer som kunne bli langvarige. Voldtektsmannens egen overgrepshistorie ble ifølge retten ikke tillagt «vesentlig vekt i formildende retning» i straffeutmålingen. I formidlende retning ble hans uforbeholdne tilståelse trukket frem. Men retten påpekte også at da han erkjente forholdet, hadde politiet allerede DNA-bevis og film av bilen som knyttet ham til saken.

– Aktor ba om tre år, noen sa at straffen var streng, andre mente det var for lite. Jeg var mest opptatt av at han var tatt, sier «Liv».

Mannen anket straffeutmålingen i dommen.

– Han hadde sagt at han ville ta sin straff, likevel anket han. Da ble jeg forbannet. Det ble en ny ventetid for meg, en ny påkjenning. Jeg ble ikke ferdig, sier «Liv».

Hennes pårørende reagerte på anken.

– Var den første rettssaken bare et spill for å få lavere straff? Mente han ikke det han hadde sagt? Her har han forårsaket en livstidsdom for min søster, mens han syter over en straff på to år og ti måneder. Jeg synes straffene i slike saker burde være mye strengere, jeg håper han angrer, har fått hjelp og aldri vil gjøre noe sånt igjen, sier søsteren.

Anken ble aldri omtalt i mediene.

10. SEPTEMBER 2007 var saken oppe på nytt. Straffen ble den samme.

Retten mente også at skadevirkningene for «Liv» var så alvorlige at det ble gjort et avvik fra den standardiserte normen for oppreisning. Vanligvis er oppreisningsbeløpet 100.000 kroner for voldtektsofre. I «Liv» sitt tilfelle ble det fastsatt til 120.000 kr.

Etter at saken var ferdig rettslig behandlet, maktet hun å ta tak i egne problemer for alvor.

HØSTEN 2007 fikk «Liv» endelig hjelp for alkoholproblemene hun hadde utviklet etter overfallet. Hun traff også en forståelsesfull mann, en mann som etter hvert ble hennes kjæreste og ville støtte henne. Andre hun hadde truffet, hadde stukket med en gang hun fortalte sin historie. Slik forsvant i alle fall de som ikke var noe å satse på.

Selvsagt var det ikke helt problemfritt å etablere relasjoner til menn etter det hun hadde blitt utsatt for.

– Men jeg er fornuftig, klarer å skille mellom det normale og hendelser som dette. Det var et overfall, jeg var et tilfeldig offer. På feil sted til feil tid. Jeg må tenke rasjonelt, ellers ville dette ha ødelagt meg fullstendig.

FASTLEGEN hjalp med plass på ruspoliklinikken på Sørlandet sykehus i Arendal. 29. oktober 2007 ble hun innlagt. 5. november skrev «Liv» i dagboken sin:

« ... jeg har hørt historier til alkoholikere, narkomane, pillemisbrukere. Mitt år med alkoholproblemer blir bare blåbær i forhold ... med egen vilje kan du nå langt, bare du tør å ha det vondt litt til ...»

MED PROFESJONELL hjelp fant hun veien ut av den vonde sirkelen. Hun innså at hun måtte leve med det hun hadde vært gjennom. 19. desember 2007 ble «Liv» skrevet ut fra klinikken.

« ... det ble mindre problemer å skrive om etter hvert, godt tegn på at det begynner å klarne i hodet. Noen ting er det jo alltid. Men nå er det enklere å lese dem, Alkoholen utsetter de bare ... det minner meg om at jeg har en regning å betale ... »

1. JANUAR i år var «Liv» tilbake i full jobb. I hele den vanskelige perioden etter voldtekten hadde hun vært mye borte og aldri kunnet jobbe fullt. Ett år og tre måneder etter voldtekten startet hun på nytt og flyttet i ny leilighet.

TILBAKE I Haukelandstunnelen. Mars 2008. «Liv» tok oss med og viste oss åstedet. Det var mørkt, grått og fuktig i gangtunnelen. Duren fra bilene på innsiden brøt stillheten. Hun var blank i øynene, men taklet situasjonen uten å briste. Fortalte hvor det nøyaktig skjedde.

Akkurat her var det.

– Det tok en uke etter voldtekten, så gikk jeg gjennom gangtunnelen igjen. Første gang hadde jeg med meg søsteren min og en venninne. I dag pleier jeg å ringe en venn som bor i Fløenbakken når jeg går gjennom her. Vi snakker sammen hele tiden, til jeg er kommet ut.

PÅ KVINNEDAGEN 8. mars fikk «Liv» et brev i postkassen. Brevet var fra Kriminalomsorgen:

« ... med bakgrunn i dette orienteres du om at NN er innvilget permisjon i tidsrommet 10. 03.08 kl. 08.00 til 11.03.08. kl. 21.00. Permisjonssted vil være Oslo. Fengselet vil frakte NN til Flesland flyplass og hente ham her ved returen. Hvis du i fremtiden ønsker varsel om denne type permisjoner kan du gi beskjed til undertegnede om dette ... »

10. mars fylte «Liv» » 31 år. Samme dag fikk altså mannen som voldtok henne sin første permisjon fra fengselet.

– Er det mulig, på min bursdag, tenkte jeg. Min søster var på besøk. Vi måtte nesten le. Det var greit å vite om permisjonen, slik at jeg kunne holde meg unna der han skulle være, sier «Liv».

Hun føler seg sterk i dag. Ser kvikk, fin og frisk ut. Gnisten i øynene er tilbake. Familien hennes er lettet over at ting nå ser ut til å gå bra. De står enda nærmere hverandre, etter alt de har gjennomgått.

– Det jeg har opplevd, vil alltid være der. Men det går an å leve videre med det. Det vil jeg vise folk rundt meg.

«Liv» har ikke sluttet å gå turer. Det vil hun aldri gjøre. Hun går hjem fra byen alene også. Ruten er lagt litt om. Men hun går og spiller alltid musikk samtidig. Akkurat som før.

– Jeg vil ikke at voldtekten skal ødelegge livet mitt. Jeg hadde maks uflaks. Sjansen for at en overfallsvoldtekt skal ramme akkurat meg igjen ... den er ikke særlig stor. Jeg ser positivt på fremtiden. Selv om jeg ikke kan vite om jeg får en smell senere i livet.

KILDER: Samtaler med offeret, intervju med hennes far og søster og politiet, rettsdokumenter, nyhetsartikler i BT. Tallene i faktaene er hentet fra regjeringens voldtektsutvalg og politiet.

---

BTMAGASINET har gjennom advokat Kim Gerdts henvendt seg til gjerningsmannen, som nå soner straffen han fikk for overfallet av «Liv». Etter først å ha fått ja til et møte med ham i fengselet, kom denne beskjeden vi advokaten:

« ... jeg har fått kontrabeskjed. Han hadde drøftet det med pårørende og ønsker nå ikke å medvirke ...».

Noen videre begrunnelse ble ikke gitt.

BT ba om et møte for å høre den unge mannens historie, se hendelsen fra hans ståsted. Vi ville spørre hvordan det har gått med ham og hans nærmeste i tiden etter hendelsen, rettssaken og under soningen. Hvilke konsekvenser saken har hatt for «den andre siden», hvilke påkjenninger også de er blitt utsatt for?

Vi ville også gjerne høre domfeltes forhistorie og hva den kan ha hatt å si for hans handling. Motivasjonen var å bidra til mer kunnskap om slike overgrep, konsekvensene de kan få for alle som rammes og hva som kan ligge bak slike hendelser.

Gjerningsmannen ble lovet full anonymitet.

---