Kronikk
Willy Dahl
Torborg Nedreaas var en av de første som tok til motmæle mot det hun kalte «umenneskeligheten». Det vet jeg fordi jeg hjalp henne med å målbære protesten. Jeg intervjuet henne om saken i «Arbeidet» og i et ungdomsprogram i Bergen Lokal. Og jeg var ikke en «nøytral» journalist: I en diskusjonsinnledning i et gymnassamfunn høsten 1945 hadde jeg sagt omtrent det samme. (Jeg tror den ble referert i «Dagen».) Det var få som var uenige med meg. De fleste av oss mislikte nok det tyskerjentene hadde gjort, men vi mente også at det fikk være grenser for hevnlyst.
Jeg skriver ikke dette for å fremheve min egen fortreffelighet, men for å verge meg mot de feministisk-psykologiske beskyldninger om «mannssjåvinisme» som med historieløs automatikk popper opp når noen har motforestillinger i en sak som denne.
Det jeg vil, er å forklare lesere av andre generasjoner hvorfor hatet mot disse jentene var så sterkt i krigsårene. BT-seriens dokumentasjon av myndighetenes overgrep er nemlig så knusende at den får en slagside når den samtidig fokuserer så sterkt på jentenes personlige historie: Kjærligheten får ansikter, vi kan identifisere oss med dem. Dameblader og annen triviallitteratur, tv-serier og filmer om kjærligheten, den uimotståelige, har jo nå i årtier fortalt oss at kjærligheten er hevet over klassemotsetninger og politikk.
Det var ikke riktig sånn vi opplevde det i krigsårene.
Det første av BTs intervjuportretter i serien var illustrert med foto av en pen ung mann i uniform. Den underliggende tonen i intervjuet - og i de følgende artiklene - var at her har vi et eksempel på hvordan ung, uskyldig og upolitisk kjærlighet kom i klemme i krigens virkelighet.
Tja. Barnefarens uniform og tittel - «Wachtmeister» - viser at det ikke dreide seg om en vanlig tysk soldat, men om en politimann. Han må ha tilhørt det politikompaniet som lå forlagt på Grønnestølen, og som ikke må forveksles med «Feltgendarmerei» på Årstadvollen. De var militærpoliti som hadde som hovedoppgave å holde kustus på sine egne. Politikompaniet skulle ta seg av oss okkuperte - når det trengtes.
De var lett kjennelige: uniformen lysere grønn enn den Wehrmacht Heer brukte, med brun jakkekrage og brune ermeoppslag. På folkemunne ble de kalt «Gestapo». Vel, hemmelig politi går ikke i uniform, men noe var det i det: Disse politifolkene gjorde det nødvendige grovarbeidet for Sicherheitsdienst i Veiten. De sto vakt utenfor «Gestapo-huset», de utførte arrestasjoner, og de hadde med fangetransport å gjøre. Dessuten gjorde de «ordens»-innsats når det var nødvendig.
Den 17. februar 1941, under den første skolestreiken, gjorde de kort prosess med demonstrerende ungdom fra Torget og oppover mot Torgallmenningen og Olav Kyrres gate: De brukte geværkolbene, og de sparket folk som var slått over ende. På en halv time var det hele over, sentrum var ryddet. Det var en ren oppvisning av effektiv brutalitet.
Man så aldri disse folkene «på byen» som andre soldater. De var politifolk, og hadde siviltøy til bruk i fritiden. Og stundom i tjeneste også: Når de fungerte som oppbakking og støtte for SD-folk under arrestasjoner nattens tider.
Og alt dette visste vi vanlige bergensere. Den intervjuede damen kan ikke ha unngått å vite det. Hun har truffet sitt valg på bakgrunn av dét. Vi andre visste også noe mer: at tyskere i sivil var farligere enn alle andre tyskere. Dem og deres norske venner måtte vi bare holde oss langt unna.
Forandrer ikke bildet av det unge kjærlighetsparet seg litt nå, BT? Blir det kanskje litt mer begripelig - med arrestasjonene, dødsdommene og eksekusjonene som bakgrunn - at holdningen mot disse jentene ble som den ble, i krigsårene?
Det var ikke psykologenes «kjønnssvik» som skapte den holdningen. Noe sånt kan ha vært en perifer, medvirkende årsak hos noen, men for de fleste av oss var hovedsaken at disse jentene brøt isfronten. De gjorde livet litt triveligere for okkupasjonsmakten, for fienden. Parolen gjaldt for oss alle: Er du nødt til å snakke med en tysker, så gjør det korrekt og høflig, men ikke med vennlighet. Hadde jeg, sytten-atten år gammel, blitt sett offentlig, i gemyttlig samtale med tyske soldater, ville jeg fort ha blitt stigmatisert: Han der er det best å være forsiktig med.
Man kunne nemlig aldri være trygg på sånne. Om enhver tyskerjente gjaldt det at hun var en sikkerhetsrisiko. Hun kunne komme til å si til vennen noe som okkupanten ikke burde vite noe om. Kanskje uforvarende, tankeløst, - men risikoen var der. Og det hendte også at de sladret med fullt overlegg.
Øre-nese-hals-spesialist Eyvind Andresen hadde kontor på Torgallmenningen. Han hadde alltid overfylt venteværelse og var oftest nedslitt. En høstdag i 1943 kom en tyskerjente og ville ha sjekket noe som var en bagatell. Hun fikk vente, sa Andresen; det satt folk med langt alvorligere problemer ute i køen. Muligens var han noe brysk i tonen.
På venteværelset satt også hennes tyske følgesvenn. Han ble dødsens fornærmet og løp opp i Veiten og beklaget seg. En halv time etter kom Sicherheitsdiensts folk på kontoret, kastet køen ut og tok doktoren med seg. Etter lange forhør ble han sendt til Espeland. Der ble han behandlet så dårlig at en gammel tuberkulose brøt opp igjen. Da tyskerne ble klar over smittefaren, løslot de ham. Men det var for seint. Han døde på sanatoriet.
Blant rettsreferatene i BT høsten 1945 er det et lite ett med overskriften: «Kvinnen som anga doktor Andresen for retten.» Dessverre er arkivklippet mitt kommet på avveie, men referatet lar seg sikkert finne. Damen unnskyldte seg med at hun hadde ikke ment det slik; hun hadde bare trodd at legen kom til å få en advarsel.
Det kan godt være at hun snakket sant. Men doktor Andresen døde altså av snakket hennes.
Det er riktig at ingen ble dømt for å ha hatt samkvem med okkupanten. Men det motsatte er også tilfelle: Mange kvinner som ble dømt for andre aktiviteter, hadde også selskap med tyskere. BTs gravende journalist kunne med fordel ha tatt for seg årgangene 1945-48 av Rettstidende. Der, og i avisreferatene fra landssviksakene, ville hun ha funnet mange eksempler på dette.
Igjen: Dette unnskylder ikke overgrepene etter 8. mai 1945. Men spar oss for sammenligninger som den at 300.000 som hadde arbeidet på tyske anlegg, ikke ble straffet, mens jentene fikk gjennomgå. Georg Øvsthus, som skrev slik i BT 2. april, kunne ha gått til sin egen avis' historie for å finne et bedre eksempel: BTs redaksjon og tekniske personale sprøytet i fem år nazipropaganda ut over Vestlandet. Det var de innsatte redaktørene som skrev nazistoffet, og ikke BT-journalistene, men de gjorde avisen leselig og tilforlatelig med sitt nøytrale stoff.
Og hva annet kunne de gjøre? Hadde de forsøkt å stoppe avisen, ville de ha blitt arrestert og sendt i leir. Sånn var også situasjonen for de fleste av de 300.000. Noen var nok frivillige, men mange var tvangsutskrevet, og for de aller fleste gjaldt det at det var ikke noe annet arbeid å få. BTs journalister og typografer, og flertallet av de 300.000, gikk med rette fri for kritikk i 1945: De hadde rett og slett ikke hatt noe valg.
KOMMENTARER Våre regler