Om skaut og «islam»

Einar Thomassen, professor ved Seksjon for religionsvitenskap, UiB



Men hva kristendommen angår, så har de kristne selv en annen mening (med unntak av enkelte små «tørklemenigheter»). Kristne antar at når Paulus i 1 Kor 11 sier at kvinnen skal dekke hodet, så snakker han om gudstjenesten. Det er åpenbart også riktig, om man leser teksten i sin sammenheng. Paulus sier ikke at kvinner skal dekke hodet når de ferdes offentlig. De fleste kristne mener også at heller ikke påbudet om kvinnelig hodebekledning under gudstjenesten er relevant i dag, selv om Paulus kunne ha mer eller mindre gode grunner til å foreskrive det på sin tid.

Også blant muslimer er det delte meninger om slør og skaut. Mange muslimske kvinner går barhodet. I et fritt samfunn har også de rett til sin mening. De føler heller ikke at de er i konflikt med Koranen. For de versene som tas til inntekt for skautpåbudet er langt fra entydige. Koranen 24:31 sier bare at de muslimske kvinnene skal dekke til sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn. Noe hodeplagg er ikke nevnt.

I 33:59 heter det at kvinnene skal hylle seg godt inn i ytterplaggene når de går ut, for å hindre at de blir antastet. Heller ikke her er det snakk om å dekke til hodet. Dessuten er påbudet gitt for å beskytte kvinnene i en situasjon hvor antastelser av kvinner som beveget seg utendørs var et problem, og det er fullt mulig å hevde at dette ikke i samme grad er tilfelle i dag.

Senere islamsk rettsvitenskap, utviklet av menn et par hundre år etter Koranen, krever imidlertid at kvinnen skal dekke til alt unntatt ansiktet og hendene når hun omgås andre enn nære familiemedlemmer. (Enkelte vil dekke til også dette, med burkaen o.l. som resultat.) Grunnen som angis er at hun ikke skal utsette seg for andre menns blikk. For mannens blikk på kvinnen inneholder per definisjon et element av begjær.

Dette er riktignok ikke den begrunnelsen som gis i innlegget fra Det islamske forbundet. Der sies det at sløret er et symbol på kvinnens lydighet mot Guds påbud. Det er en annen slags begrunnelse, og er vel snarere slik å forstå at skautet i dag er blitt et identitetssymbol. Det bekrefter lojalitet mot den muslimske identiteten i en situasjon hvor denne oppleves som truet.

Utvilsomt finnes det muslimske kvinner som selv ønsker å bekrefte sin identitet på denne måten. Men like sikkert er det at mange muslimske menn oppfatter sine kvinner som symbolske bærere av deres egen kulturelle, sosiale og mannlige selvforståelse. Kvinnenes klesdrakt og «sømmelige» atferd for øvrig bekrefter mennenes egen identitet, øker opplevelsen av kontroll over situasjonen, og gir dem status i miljøene. Under slike omstendigheter blir en tale om kvinnens lydighet mot Gud dypt tvetydig.

Det islamske forbundet snakker om sløret/skautet som en plikt påbudt av Gud. De sier ikke at det er deres egen mening at dette er en plikt, eller at det er de selv som tolker Koranen og tradisjonen på denne måten. Men all bruk av tekster beror på tolkning, og enhver videreføring av en tradisjon innebærer valg.

Begge deler foretas av mennesker. At man utgir sine egne meninger for «Guds ord», og nekter for muligheten av andre tolkninger og valg enn ens egne, er det vi kaller fundamentalisme.

Samme dag som ovennevnte leserbrev sto i BT, trykte Aftenposten et innlegg av Kheir Sajer, «iraker med muslimsk bakgrunn». I likhet med flere tidligere innsendere, blant dem også muslimer, gikk han sterkt ut mot norske «islamforskere» fordi de bare presenterer de fundamentalistiske og konservative tolkningene av islam, på bekostning av de sekulære og liberale muslimene. Dette er muslimer som går på bar og sjekker jenter. De praktiserer ikke religiøs tilbedelse. Noen av dem er erklærte ateister.

Det kan nok være vel mye forlangt at man i presentasjonen av en religion skal legge like mye vekt på dem som ikke er troende, eller praktiserer denne religionen, som på dem som faktisk gjør det. Begrepet «muslimske ateister» fortoner seg som en selvmotsigelse. Likevel er det godt å få en påminnelse om at det finnes mange mennesker som betrakter seg som muslimer, men som har ganske andre meninger om de religiøse plikter enn hva organisasjoner som Det islamske forbundet står for.

Problemet er at de liberale og sekulære muslimene knapt er synlige i bildet av dagens islam som religion. Av mer enn femti ulike muslimske forsamlinger finnes det i Norge, så vidt jeg vet, ikke én som uttrykkelig bygger på en liberal islamsk teologi. Liberale stemmer gjør seg heller ikke i vesentlig grad aktivt gjeldende i debatt innad i de muslimske miljøene. Hadde slike muslimer vært mer synlige i landskapet, ville de utvilsomt også blitt registrert i religionshistorikernes beskrivelser av det.

I øyeblikket ser det ut til å være glissent lende mellom de konservative og fundamentalistiske formene av islam som dominerer organisasjonslivet blant muslimer på den ene siden, og de enten aktivt religionskritiske eller passivt ikke-praktiserende muslimene på den andre siden. Grunnene til dette kan man fundere over. Men en vesentlig faktor er utvilsomt at de muslimske religiøse organisasjonene reproduserer de autoritære politiske og sosiale strukturene fra Midtøsten og Asia der de har sine røtter, og der ytringsfriheten som kjent har kummerlige vilkår. Som resultat finnes det liten åpenhet om grunnleggende teologiske problemstillinger i de muslimske miljøene, og en desto sterkere hang til autoritære proklamasjoner om hva islam «er» eller «sier».

Men det er jo alltid mennesker som sier hva religionen «er». Religionen selv kan ikke snakke. Heller ikke Koranen snakker, annet enn gjennom menneskene som utlegger den. En gitt tolkning er ikke annet enn én menneskelig mening blant andre. Den rette tolkningen blir da enten et spørsmål om hvem som eier makten til å definere, eller om den konsensus som kan fremkomme gjennom en åpen meningsutveksling.

Islamsk teologi ble utformet av mennesker for mer enn tusen år siden, basert på datidens menneskesyn, samfunnsforhold og moraloppfatninger. Siden da har den vært holdt i live av de profesjonelle museumsvokterne imamene, velvillig sponset av den muslimske verdens illiberale regimer. Dagens muslimer står foran oppgaven å tenke ut sin teologi på nytt, på grunnlag av vår tids kunnskaper og rettsprinsipper.