• Liten skriftstørrelse
• Mellomstor skriftstørrelse
• Stor skriftstørrelse

Ole Texmo, forum for menn og omsorg

I august i år ble Norge dømt i Strasbourg-domstolen for brudd på retten til familieliv. For seks år siden ble en far dømt i Gulating lagmannsrett for urettmessig å ha blitt nektet samvær med barna sine. Bakgrunnen for saken var påstander om seksuelle overgrep som retten valgte ikke å realitetsbehandle. Dette er også essensen i Strasbourgdommen. Norsk rett behandler ikke alltid påstander om vold og overgrep mot kvinner og barn i barnefordelingssaker. Men det er ikke nødvendigvis en usynliggjøring av et antatt samfunnsproblem, heller intet argument mot delt omsorg slik stipendiat Ellen Hagen mer enn antyder i sin BT-kronikk 27.01.08.

Kvinner er ikke ubeskyttet

Hvis slike påstander ble realitetsbehandlet ville flere mødre risikert mer enn de gjør i dag. Det er de falske beskyldningene som usynliggjøres, og samtidig hvordan slike påstander preger dynamikken i saker hvor moderne fedre krever å bli betraktet som fullverdige foreldre. Dette er en del av kjønnskrigen som legitimeres av retten. Kvinner og mødre er ikke så ubeskyttet som Ellen Hagen forsøker å gi inntrykk av.

Udokumenterte påstander

Hagen viser til flere internasjonale «erfaringer», men later ikke til å være oppdatert på norske forhold hvor udokumenterte voldspåstander fra kvinner og mødre jevnlig får passere, og fedres samværsrett undergraves systematisk. I min kronikk i Aftenposten 22.10.07 «Samvær under press» viser jeg bl.a til at en arbeidsgruppe som skulle utrede behovet for bevisregler i saker hvor det fremkommer påstander om vold og overgrep, simpelthen unnlot å besvare mandatet. Kampen for og imot delt omsorg føres på ulike måter.

Jeg vil her ta for meg ulike lovtekniske utfordringer som bør utredes, også med tanke på en logisk innretning på bestemmelser og vilkår som kan sikre barns rett til omsorg og beskyttelse. Både mot seksuelle overgrep og mot samværssabotasje basert på falske beskyldninger. Man kan ikke uten videre sette likhetstegn mellom barnets beste og hensyn til mor, slik stipendiat Ellen Hagen synes å forutsette for sine synspunkter.

Sidestilt ekteskap

I mandatet for utvalget som skal utrede forslag om ulike barnelovspørsmål, legges det relativt klare føringer på ønskeligheten av lovbestemte ordninger basert på «sidestilt foreldreskap» og lignende uttrykksmåter. I teori og praksis brukes uttrykkene bosted og omsorg om hverandre. Departementet har helt siden man innførte betegnelsen bosted (i høringsnotat fra 1995), forsøkt å gi inntrykk av at bosted er gjeldende uttrykksmåte, men det er ikke gitt at bostedsbegrepet er best egnet for et konsistent lovverk. For en lovlogisk avklaring av forholdet mellom begrepene fins det gode alternativer.

Omsorg er nedprioritert

Valg av foretrukket begrep avhenger av hvilket omdreiningspunkt man velger. Til det nye barnelovutvalgets arbeidsoppgaver hører også en utredning av forholdet mellom foreldreansvaret og beslutningsmyndighet for bosted- og samværsforelder.

Omsorgsbegrepet er blitt nedprioritert gjennom de siste årenes lovutvikling, til tross for at omsorg og makt skulle utfylle hver andre i begrepet foreldreansvaret som kom inn i loven 1981. Omsorg og tilknytning mellom foreldre og barn kan betraktes som en konstant størrelse, mens bosted til sammenligning kan skifte mange ganger i livet.

Barneloven skal regulere forholdet mellom foreldrene på et nivå og mellom foreldrene og barna på et annet. En lov som i mindre grad innrettes, oppfattes og praktiseres som en «skilsmisselov» for stridende foreldre, hvor kan hende økonomiske og personlige hevnmotiver kan kamufleres under «barnets beste» – påberopelser, kan bygge inn elementer som betoner stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet i foreldre-barn tilknytningen.

Lovlogikk

Klarhet i grenseoppgangen mellom normalitet og avvik må også forankres. Gitt at «sidestilt foreldreskap» som uttrykksmåte også rommer delt omsorg – før, under og etter eventuelt samlivsbrudd mellom foreldrene – må det tilrettelegges for muligheten til også å kunne dømme partene til å praktisere slike ordninger. Det første som må gjøres er derfor å oppheve det eksplisitte lovforbudet i Barneloven § 36, andre ledd.

Hvis man f.eks ønsker å lovinstituere likeverdighet i foreldretilknytning mellom far og barn og mor og barn, er det gode grunner som taler for å oppheve pater-est regelen slik også det opprinnelige Barnelovutvalget (NOU 1977:35) foreslo.

Dagens DNA-teknologi muliggjør en praksis for fastsettelse av farskap som også gir muligheter for å identifisere mulige feilkilder, av betydning for distribuering av rett og plikt.

Felles foreldreansvar fra dag en i barnets liv er også en regel, som med klare unntaksregler og alternativer for praktisering under ulike sivilstandsregimer, kan fungere som hovedregel. Et lovverk som ikke virker konfliktskapende slik det nåværende, men som heller regulerer konflikt basert på likeverd og likhet for loven, må også ha klare regler for hvem av partene som ut fra ønske om endring har søksmålsbyrden.

Hva er barnets beste?

Det fins like mange måter å praktisere delt omsorg på som det finnes foreldrepar. I teorien legges det vekt på betingelser som geografisk nærhet, evne og vilje til samarbeid, samt lavt konfliktnivå. Det siste punktet er ikke like opplagt da ulikeverd og eneforeldertenkning hos barnelovsystemets aktører blant fagfolk med makt kan tenkes å være den viktigste konfliktskapende faktoren. Et lovsystem som tilrettelegger for praksis hvor det er mulig å ha oversikt over ulike kilder til konflikt vil gjøre det lettere å dømme i saker hvor saker må avgjøres i retten.

I prinsippet gjelder dette også hvor det på grunnlag av klare bevis- og dokumentasjonsregler, fremgår hvem av partene som fulgt hovedregelen om forelderlikeverd, og som har evnet å skille mellom egeninteresser og hensyn til barnet. Slik «barnets beste» praktiseres i dag oppstår det ofte en uklarhet mellom hvilke hensyn som teller i avveiningen mellom barnets selvstendige behov og interesser på den ene siden, og på den annen side foreldrenes ulike egeninteresser. Barnets beste praktiseres ulikt i samme sak med hensyn til hvordan forholdet mellom fakta og juss vurderes ved tilkjenning av omsorg og utmåling av samvær.

Rett til både mor og far

«Barnets beste» er en rettslig standard og som sådan åpen og fleksibel. For å unngå at barnets beste utvikler seg til et mantra som påberopes uten krav til begrunnelse – kan det være en idé å vurdere hvorvidt uttrykksmåten overhodet er meningsbærende og hensiktsmessig. I stedet kan barnets beste erstattes med utvetydige krav om at barnet har rett til sine foreldre, til sin egen historie og til omsorg og beskyttelse.

Man kan ikke uten videre sette likhetstegn mellom barnets beste og hensyn til mor