Kronikk
Ellen Hagen, Stipendiat
Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap
Forslaget om delt omsorg som norm etter samlivsbrudd har igjen skapt debatt. Polemikken har så langt fulgt den internasjonale trenden, nemlig polarisering mellom blant annet ulike fedrerettsgrupperinger og aktivister/fagfolk som jobber med vold mot kvinner.
Retorikken hos både skeptikere og tilhengere fremhever barnas beste, men ofte er det fedrerett, likestillingshensyn eller rettferdig foreldrefordeling, som egentlig begrunner standpunktet. Uansett er det avgjørende for barns beste at en avklarer hvordan en skal forholde seg til barnefordeling i tilfeller med partnervold.
I 2004 ble 11 050 ekteskap oppløst ved skilsmisse. Over 20 000 barn ble berørt av samlivsbrudd i samme periode. Av alle skilsmisser og samlivsbrudd regner en med at kun ca 10 % av sakene havner i rettsapparatet. Dette betyr at de langt fleste ordner samvær med felles barn seg imellom. Ved å fokusere på de tilfellene som faktisk møter domstolsapparatet, kan vi lære hvordan et slikt forslag eventuelt må utarbeides for å unngå at vi institusjonaliserer samvær mellom voldelige foreldre og barn.
Internasjonal erfaring
I 1998 ble det i Sverige vedtatt endringer i foreldreloven (LU1997/98:12) som sier at det beste for barn er delt omsorg for barn etter skilsmisse/brudd. Denne loven stadfester at barn trenger to foreldre og at målet er å sikre barnet kontakt med begge foreldrene (man forlater morspresumpsjonen til fordel for den biologiske kjernefamiliepresumpsjonen). Selv om den svenske loven på mange andre områder har tatt menns vold mot kvinner på alvor, blir fars vold mot mor i samværsspørsmål betraktet som totalt atskilt fra barns beste. De svenske forskerne Eriksson og Hester viser hvordan diskusjonen omkring samværsløsninger for barn etter brudd plutselig blir kjønnsløs. En snakker om foreldre, og ikke mor og far. Erikssons forskning viser videre hvordan meglerne skifter fokus fra barnas beste til å ville finne løsninger på konflikten mellom mor og far. De begrepene som får positiv valør er konflikthåndtering, konfliktdemping og konstruktivt foreldreskap, og på denne måten fragmenteres voldshandlingene i biter. Iveren etter å fremme positivt delt foreldreskap er til skade for den parten som er utsatt for vold idet meglingen forutsetter to samarbeidsvillige parter.
Dårlig ektemann, god far
Språkekspert Ingetora Gumbel viser hvordan volden mot mor omdefineres til konflikt mellom foreldrene når den møter rettsapparatet. Psykolog Terje Galtung sier i vedlegg 5 til NOU 1998:17, altså sist gang tvungen delt omsorg var oppe til vurdering, lite om voldelige partnere. I en ellers fyldig og god utredning om konsekvensene av delt bosted for barn etter samlivsbrudd, er ikke vold og overgrep inkludert. Vold er med andre ord regnet som særtilfeller og ofte ikke-relevant for samværsspørsmålet. Dette understøttes av forskning i flere andre land.
Forskning gjort av Jaffe og Crook i USA, viser at en dårlig ektemann godt kan være en god far, fordi voldshandlingene skyldes aggresjon rettet mot mor og ikke barna.
Mistenkeliggjøring
Men Jaffe og Crooks forskning viser også at fedrerettsorganisasjoners agitering om likeverdig foreldreskap har ført til en utstrakt mistenkeliggjøring av kvinners påstander om vold. Organisasjoner som The American Psychological Assosiation (1996) hevder at det er et overlapp mellom fysisk vold mot partneren og den psykiske vold som barnet utsettes for ved å leve i slike omgivelser gjør at den forelderen som utøver vold ikke er egnet til å omsorg for barnet. Dette har ført til at halvparten av statene i USA har innført lovformildninger som sier at den voldelige parten ikke skal tilkjennes ene eller delt omsorg for barnet. Den andre halvparten har innført en praksis der partnervold nevnes eksplisitt som en faktor som avgjørende for hvordan omsorgen skal fordeles.
Foreldreansvar
Også i Canada står kampen mellom fedrerettsforeninger og organisasjoner som jobber med mishandling av kvinner. Ved å bytte ut foreldremyndighet med foreldreansvar har Canada forsøkt å bygge bro mellom posisjonene. Retten må, i en eventuell tvist, ta til følge informasjon om partnervold, mens fedreforeningene hevder at falske anklager perverterer fedres mulighet for gjennomslagskraft i retten. Ønsket om en minnelig avtale om barn fører ofte til at påstander om vold blir oversett. Debatten i Australia om tvungen delt omsorg er også opphetet og der resultatet er en polarisering mellom foreldre istedenfor at individuelle omstendigheter i hver enkelt familie skal ligge til grunn for beslutningene. Ifølge Jaffe og Crooks medfører delt omsorg som norm at fokuset flyttes fra individuelle forhold i hver enkelt familie til en form for generell stillingstagen mellom foreldre.
Polarisert debatt
New Zealand har en progressiv lovgivning som sikrer kvinner og barn fra å måtte omgås voldelige menn og fedre. Denne kom i stand etter en rystende sak i 1994 der en voldelig far livet av seg selv og sine tre barn etter at han tre måneder tidligere var blitt tilkjent omsorgen for barna. Vi må håpe at vi slipper denne type saker i Norge for at partnervold skal håndteres seriøst i forhold til barnefordeling.
Det interessante med forskningen til Jaffe og Crook er at de peker på at de fire landene har ulik historie og ulike utgangspunkt, men ender likevel opp med den samme polariserte debatten mellom fedreforeninger og feministgrupper. Jaffe og Crooks hevder videre at lover som tilsynelatende virker harmløse eller til og med feministiske, kan ha svært negative konsekvenser i en kontekst der vold er involvert.
Hva kan vi lære?
Konsekvensen av tvungen delt omsorg i Sverige kommer tydelig frem i høringsuttalelsene fra den svenske krisesenterbevegelsen (ROKS) til revideringen av loven av 1998. Mindretallet i revisjonskomiteen får støtte av ROKS på at delt bosted ikke må idømmes der barn har vært utsatt for eller bevitnet overgrep mot mor. I tillegg fremhever ROKS at domstolen, sosialarbeidere og familievernkontor som skal fungere som utredere og meglere får bred opplæring i voldens normaliseringsprosess, altså hvordan partnervold påvirker offerets og barnas livsbetingelser i bred forstand. Her er det viktig at lovgiver vurderer nøye hvorfor de lager loven. Er det for barnas beste, et likestillingstiltak eller er det en fedrerettslov?
KOMMENTARER Våre regler