Farlig CO2-lagring

KronikkPeter M. Haugan, professor i oseanografi, Geofysisk institutt, UiB.



Sitat: Å bruke Frederic Hauge som faglig garantist på dette området og ta enkle sna r veier uten å utrede miljøsi k kerhet av tiltakene er direkte uansvarlig
TIMEPLANEN FOR «månelandingsprosjektet» er kanskje ikke truet av EUs konkurranseregler eller tilgjengelighet av fjerningsteknologi. Men det vil stilles miljø- og dokumentasjonskrav til lagringsstedene. Kunnskapen om undergrunnslagre er i dag for svak til at faren for lekkasje kan vurderes tilfredsstillende.

I løpet av de to siste årene har Norge vært en sterk pådriver for å endre konvensjonen for beskyttelse av det nordøstlige Atlanterhav (OSPAR) slik at det nå prinsipielt er åpnet for å vurdere lagring av CO2 fra kraftverk og andre industrielle prosesser under havbunnen. I sin iver etter å sikre fremtidige norske olje- og gassinntekter har man i Norge laget en timeplan for CO2-fri gasskraft som totalt overser de komplikasjoner som slik dokumentasjon vil kreve.



Mongstad
For Mongstad vurderer Gassnova enten lagring under gassfeltet Sleipner der man snart i 10 år har lagret CO2 som kommer opp sammen med naturgassen, eller i den såkalte Johansen-formasjonen nærmere kysten. I det siste området er det ennå ikke boret en eneste brønn som kunne gi informasjon om bergartene der flytende CO2 er tenkt plassert. Utsira-formasjonen der CO2 fra Sleipner lagres er forholdsvis porøs og lett å pumpe inn CO2 i uten at bergartene sprekker. Men også fra dette området er det lite data. Den CO2 som er blitt injisert der de siste 10 årene har spredd seg overraskende fort gjennom lag man på forhånd trodde var tette, og modeller som ble brukt til å forutsi spredning av CO2 har måttet endres betydelig ut fra observasjonene. Man har i dag ikke metoder som kan påvise hvor all den injiserte CO2 er blitt av og er tilbakeholden med å bore flere brønner for å undersøke.



Tette lagre
Problemet er at lagrene må være tette i tusenvis av år. La oss anta at lagring fra et kraftverk foregår i en 30-årsperiode. Hvis det i løpet av denne 30-årsperioden skjer en lekkasje på mer enn 1% av den lagrede mengden, så er det meget foruroligende og vil være en indikasjon på at lageret ikke er tett nok på lang sikt. Helst bør det være godt under 0.1% lekkasje i løpet av hver 30-årsperiode for at lagringstiltaket skal gi positiv klimaeffekt på lang sikt. Men det finnes ikke metoder for å påvise mengden av CO2 inne i bergartene med slik nøyaktighet. Først nå i 2007 har man fra norske myndigheter begynt å utrede mulighetene for å gjøre målinger på havbunnen for å sjekke lekkasjer. Det er høyst uklart om det finnes målemetoder som er tilstrekkelig følsomme.

I tillegg til sakte lekkasje er det fare for enkelthendelser som kan gi dramatiske kortvarige utslipp. Det er lenge mellom store jordskjelv i Nordsjøen, men med et perspektiv på flere tusen år, kan de skje og danne sprekker. Dersom innsprøytingen av CO2 skjer med for høyt trykk, kan denne operasjonen i seg selv skape sprekker og skader på lag som ellers er forventet å være tette. Forstyrrelser i berggrunnen kan tenkes å utløse metanlekkasjer, og metan er en sterkere drivhusgass enn CO2. I tillegg kan gamle brønner være lekkasjeveier. Dette problemet er man klar over, men hvem kan garantere med tilstrekkelig sikkerhet at brønner som tettes nå, holder seg tette i tusenvis av år? Det store problemet med å lagre i bergarter når man trenger sikkerhet over lang tid, er at nesten alle slike bergarter har sterkt varierende egenskaper. Noen steder kan de være tette og kompakte, andre steder kan det være sprekker og åpninger. Å dokumentere egenskapene med tilstrekkelig nøyaktighet kan bli svært kostbart, særlig offshore. Avhengig av hvor strenge krav som vil stilles internasjonalt, vil det kanskje ikke være mulig overhodet.



Lekkasjer
Lekkasjer langt ute i tid vil være like alvorlig som utslipp i dag. For å gjennomføre CO2-fjerning og transport kreves ekstra energi. Den hentes fra å brenne mer kull eller gass. Dermed må det lagres mer CO2 enn det som ville blitt sluppet ut ved å produsere samme mengde elektrisitet og varme uten CO2-fjerning, typisk 5-20 % mer. Videre vil effektene av lekkasje på marint liv være like alvorlige uansett når de skjer. Tilføring av CO2 gjør havvann surere. Vi vet at dette skaper problemer for visse former for marint liv inkludert kaldtvannskoraller og snegler. Det er ennå ikke undersøkt hvilke effekter økt CO2-innhold i sjøvann vil gi på mange andre arter.

Ingen land i verden satser like hardt på CO2-fjerning som Norge. Regjeringen vil i 2008 bruke mer enn en milliard kroner på utvikling av fjerningsteknologi og har påtatt seg alle kostnadene med transport og lagring av CO2 fra Mongstad. Støtte fra deler av miljøbevegelsen, særlig Frederic Hauge og Bellona, har vært avgjørende for regjeringens satsing. Det finnes allerede en rekke teknologier som kan brukes på kraftverk for å separere CO2 fra de andre avgassene. Transport av flytende CO2 i rørledninger eller på skip er også kjent teknologi. Når det gjelder lagringssteder og forutsigelser av hvordan CO2 vil oppføre seg i undergrunnen tusenvis av år frem i tid, er kunnskapene imidlertid svært mangelfulle, på tross av 10 års erfaring fra Sleipner. Likevel har man hittil bare satset småpenger på å undersøke lagringssikkerhet.

Miljøet ofres
Ved å presse frem lagringsprosjekter raskt uten først å ha utviklet overbevisende faglig grunnlag, fremstår Norge som villig til å ofre miljøet til fordel for fortsatt bruk av fossile energikilder, og for å tjene ytterligere på eksport av teknologi. Aktiviteten er tenkt å forlenge vår rike oljeæra, men er ikke et godt utgangspunkt for globale bærekraftige løsninger.

Da vi for alvor startet med forskning på CO2-lagring for vel 15 år siden, tenkte jeg at hvis mulighetene ble grundig vitenskapelig undersøkt, så ville vi få faglig grunnlag i tide til å avgjøre om slike løsninger kunne bli en akseptabel bro over til en ikke-fossil energifremtid. Geologisk lagring forblir imidlertid svært uforutsigbart. Den høye temperaturen i alle dype geologiske formasjoner gjør at CO2 er lettere enn vann og olje og dermed alltid vil ha en tendens til å presse seg oppover. Avstanden ned til tusen meter under havbunnen kan virke lang, men dette er ikke langt i et tidsperspektiv på flere tusen år.



Globalt miljø
Det kan være at det globale miljø trenger CO2-fjerning fra kraftverk drevet med biodrivstoff. Dette ville være et av få kjente tiltak som netto kan ta ut CO2 fra atmosfæren og dermed bidra til å kompensere for noen av de utslipp som allerede er gjort. I så fall kunne havbunnen i dyphavet på flere tusen meters dyp være et aktuelt lagringssted. Dyphavet er det eneste stedet i verden hvor vi har både så høyt trykk og lav temperatur at flytende CO2 er tyngre enn vann. CO2-problemet er så alvorlig at forskning om dyphavslagring, gjerne også undersøkelser av de beste geologiske lagringsområdene, godt kan igangsettes. Men utredning av slike ekstreme tiltak må ikke forsøkes gjort til erstatning for energisparing og utvikling av CO2-frie energikilder.

Mye står på spill for Norges økonomi med vår nåværende avhengighet av olje og gass. Men å bruke Frederic Hauge som faglig garantist på dette området og ta enkle snarveier uten å utrede miljøsikkerhet av tiltakene er direkte uansvarlig. Press fra kortsiktige økonomiske interesser i og utenfor det offentlige må ikke få dominere. Norske myndigheter har ansvar for å stille miljøkrav til tiltakene som foreslås.





CO2-LAGRING: Ved å presse frem lagringsprosjekter raskt uten først å ha utviklet overbevisende faglig grunnlag, fremstår Norge som villig til å ofre miljøet til fordel for fortsatt bruk av fossile energikilder, skriver artikkelforfatteren. Bildet ble tatt på Bali under klimakonferansen.

ARKIV: REUTERS/Supri (INDONESIA) / SCANPIX.