Erik Martiniussen, rådgiver i miljøstiftelsen ZERO
Som ild i tørt gress har debatten om thorium spredt seg her til lands. Ved siden av Norges nest største parti (Frp), har tunge aktører som Stein-Lier Hansen i Norsk Industri, tidligere NHO-direktør Leif Frode Onarheim, og investor Stein Erik Hagen gått inn for thoriumkraft i Norge. Statkraft, med konsernsjef Bård Mikkelsen i spissen, har begynt å utrede de teknologiske mulighetene.
Bak næringslivstoppene og politikerne står et knippe norske fysikere som brenner for utbygging av kjernekraft. En av disse er professor Ole Samseth ved Høgskolen i Akershus, en sterk tilhenger av fjerdegenerasjons atomreaktorer, men desidert mest referert er professor Egil Lillestøl ved Universitetet i Bergen.
På vegne av Miljøstiftelsen ZERO har jeg det siste året hatt i oppdrag å utrede noen av de teknologiske forskjellene på thoriumkraft og ordinær kjernekraft. Grunnleggende for teknologien er spalting av ikke-fossilt thorium-232 for å produsere fossilt uran-233. Uansett om en ønsker å bygge akseleratorbaserte kraftverk, etter Lillestøls ønske, eller ordinære kjernekraftverk med thoriumbrensel, etter Samseths ønske, er det spaltingen av uran-233 som skaper energi i kraftverket, ikke spalting av thorium. Det er derfor noe misvisende å snakke om «thoriumkraftverk».
Likevel har bl.a Lillestøl klart å plante denne benevnelsen her til lands, som om thoriumkraft var noe helt annet enn ordinær kjernekraft. I realiteten er det tale om en fisjonsreaktor drevet på uran-233 fremfor uran-235.
Prinsipielt sett er det to ulike måter thorium/uran-233 kan tas i bruk som kjernebrensel. En mulighet er å erstatte opp til 75 prosent av uranbrenselet i en ordinær reaktor med thoriumbrensel. Fordelen med dette er bl.a en redusert produksjon av plutonium i kraftverkene. Generelt sett er det ikke tale om ny reaktordesign, snarere en ny brenselsdesign. Denne måten å utnytte thorium/uran-233 har vært kjent siden 1950-tallet og er således ikke noe nytt fenomen. Likevel har ingen av de store kjernekraftlandene utviklet kommersielle varianter av slikt kjernebrensel. Selv ikke India, som har satset stort på forskning- og utvikling (FoU) innen thorium har lykkes med å gjøre slik teknologi kommersiell. En eventuell norsk operatør som ønsker å bygge slike kraftverk må derfor belage seg på å utvikle sitt eget kjernebrensel fra grunnen av.
Lillestøls alternativ er et såkalt akseleratorbasert kraftverk. Dette er et nytt reaktordesign som eksisterer på tegnebrettet i CERN. Ifølge tilhengerne har designet mange tekniske fordeler. Den største er at slike reaktorer ikke skal kunne smelte ned. Dette fremstår som en klar sikkerhetsmessig forbedring. Men ettersom modellen aldri har vært testet er det liten tvil om at det vil bli kostbart å utvikle designet. Et komplisert design gir heller ingen garanti for at kraftverket vil fungere som ønsket, noe Lillestøl har en egen evne til å se bort ifra.
En av fordelene som er blitt fremhevet ved bruk av thorium/uran-233 som brensel i kjernekraftverk (uavhengig av design) er at det ikke produseres plutonium i slikt brensel, og at brenselet derfor er å foretrekke i et ikkespredningsperspektiv. Dette er selvfølgelig riktig, men en må ikke glemme at uran-233 også egner seg som bombemateriale. USA har eksempelvis utviklet kjernevåpen av uran-233. Å ta i bruk thoriumbrensel er derfor ikke noen endelig løsningen på de ikkespredningsproblem som er knyttet til kjernekraften. Dette gjelder uavhengig av om brenslet brukes i et akseleratorbasert kraftverk, eller et ordinært kjernekraftverk. Som vi skal se forutsetter thoriumkraft dessuten reprosessering av brukt brensel, noe som vil gjøre det enklere å fremstille uran-233 fra det brukte thoriumbrenselet.
Lillestøl har ved flere anledninger hevdet at avfall fra thoriumkraftverk nærmest er ufarlig, med en halveringstid på skarve 400 år (seinest i BT 25.5.2007). Dette er delvis korrekt, men forutsetter at avfallet reprosesseres slik en gjør med brukt kjernebrensel i Sellafield (Storbritannia). Dette er slett ikke enkelt. Et problem med brukt thoriumbrensel er innholdet av uran-232, en alfa-emitter med datterprodukter som avgir sterk gammastråling. Strålingen gjør det svært vanskelig å håndtere brukt thoriumbrensel på en sikker måte, noe inderne har fått erfare gjennom sin FoU på thorium.
Dersom brenselet ikke reprosesseres er det vel så farlig som ordinært kjernebrensel. En rekke radionuklider krever langvarig lagring og deponering, som Pa-231 og Th-229, aggressive alfaemittere med halveringstid på henholdsvis 32.760 år og 7340 år.
En av argumentene for at nettopp Norge skal satse på utvikling av thoriumkraft har vært at vi sitter på store ressurser av nettopp thorium. Professor Lillestøl har ovenfor flere aviser hevdet at Norge potensielt sett kan tjene et svimlende beløp på 250.000 milliarder dollar, tusen ganger oljefondet, på å utvinne og selge slikt thorium fra Fensfeltet i Telemark. Detter er argumenter som har også fått gjenklang i Stortinget, der Ketil Solvik-Olsen (Frp) i fjor argumenterte på samme måte.
Beklageligvis er Lillestøls regnestykke helt uten rot i virkeligheten. Et enkelt søk i Geologisk leksikon viser at ingen hittil har lykkes å fremstille et brukbart konsentrat av materialet i Fensfeltet. Ifølge Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) er de målte konsentrasjonene på feltet mindre enn 0,2 prosent ThO2. Dette er svært lave konsentrasjoner sammenlignet med Indias og Australias lett utvinnbare reserver med konsentrasjoner på opp til 10-12 %. Selv om enkelte land skulle velge å utvikle thoriumbrensel vil thoriumet derfor bli utvunnet i helt andre land enn Norge, noe Lillestøl selv har innrømmet i debatt med meg så seint som i oktober i år.
Vi i ZERO ønsker ikke å sette oss til doms over teknologien i Lillestøls akseleratorbaserte reaktordesign. Vi stiller likevel spørsmålstegn ved behovet for å utvikle slike kraftverk her til lands. Som vi har sett kan ikke Norge bygge slike reaktorer uten samtidig å utvikle et nytt brensel av thorium importert fra utlandet. Dersom vi ikke ønsker å øke produksjonen av høyaktivt atomavfall vil det dessuten oppstå behov for et reprosesseringsanlegg for det brukte thoriumbrenselet, med tilstøtende forurensende utslipp. Kostnadene for et slikt program vil mange ganger overstige de fire til fem milliardene Lillestøl pleier å referere til.
Med vårt fundament i offshoreindustrien tror vi Norge kan utnytte disse midlene på en langt bedre måte ved utvikling av renseteknologi for CO2 og offshore vindkraft. Det er her Norge har konkurransemessige fordeler. Å ta opp kappløpet om kjernekraften med de store kjernekraftlandene virker hodeløst og lite realistisk.
Lillestøl har en bunnsolid faglig bakgrunn som har gitt ham stor gjennomslagskraft i norsk presse. Men som vi har sett i denne kronikken er han også en dyktig retoriker som så langt har skapt langt mer forvirring enn opplysning. Personlig syns jeg en professor i kjernefysikk bør holde seg for god til å utnytte sin faglige autoritet til bevisst å formidle subjektiv og farget informasjon. Hvis ikke bør han ikke oppfattes som annet enn en politisk aktør på linje med andre i dette spørsmålet.
KOMMENTARER Våre regler