Den viktigste kunnskapen om global oppvarming er sikker: konsentrasjonene av drivhusgasser øker år for år som følge av menneskers utslipp, økt konsentrasjon gir økt drivhuseffekt som gir global oppvarming.
Sigbjørn Grønås
Det regnes også som sikkert at økt temperatur vil medføre mer fuktighet i atmosfæren, noe som gir mer ekstremt vær. Usikkerheten er knyttet til anslag for hvor stor oppvarmingen vil bli og til hvordan endringene vil fordele seg regionalt og lokalt. Enkle beregninger, kompliserte klimamodeller og anslag fra tidligere tiders klimavariasjoner samsvarer i at en dobling av konsentrasjonen av CO2 vil gi en global temperaturøkning på ca. 3 ºC. Økningen fra førindustriell tid til nå er fra 280 deler per million deler atmosfære (parts per million; ppm) til nesten 380 ppm i dag. FNs klimapanel IPCC mener det vil bli vanskelig å unngå en fordobling (560 ppm) innen hundre år. Et mål om å stabilisere konsentrasjonen av CO2 på det doble nivået innen hundre år, vil kreve reduksjoner i utslippene på mer enn 50 % innen noen tiår og ytterligere reduksjoner siden. Slik er tiltak for å redusere utslipp blitt et hett politisk tema verden over. Kyotoavtalen, som skal gjennomføres innen 2012, er det første viktige skritt i disse bestrebelsene. Som kjent nekter USA å være med.
President George W. Bush vet at USA står for 25 % av utslippene i verden og innser nå - under tvil - at global oppvarming er en realitet som krever politiske tiltak. Det er imidlertid de store energiprodusentene i USA som gjennom lobbyvirksomhet har staket opp landets klimapolitikk. Essensen i den er å tilpasse seg klimaendringer etter hvert som de kommer. Det gjelder å ikke hindre markedsliberalismens mål om økonomisk vekst. I tillegg stimuleres forskning på alternative energikilder.
To ukers forhandlinger i Buenos Aires like før jul ga kun som resultat å starte uformelle samtaler om reduksjoner etter 2012. Det magre utfallet skyldtest USAs blokkering av forsøk på mer omfattende avtaler. Representanter fra regjeringer brukte diplomati, med den språkbruk dette krever, for å overtale USA, mens miljøvernere karakteriserte USAs oppførsel som rein obstruksjon. USA sto også alene om å utfordre det vitenskapelige grunnlaget for reduksjoner.
USA nøyer seg altså ikke bare med å følge sin egen klimapolitikk, men prøver med alle midler å dytte den på andre land. Oljegigantene leder an i påvirkningen. De arbeider gjennom institusjoner som har dukket opp for å så tvil om klimaforskningen og for å stride mot avtaler om reduksjoner i utslipp. Vi har nå fått en europeisk institusjon av dette slaget, International Policy Network (IPN), som blant for å utbre amerikansk klimapolitikk i Europa. De har nylig utgitt en rapport som prøver å påvise at det blir for dyrt å begrense klimautslipp. Den beste klimapolitikk, hevder de, er å øke velstanden i verden. Dette vil gjøre oss bedre i stand til å møte klimaendringer. Økt velstand oppnås gjennom fri markedsliberalisme.
Alvoret i global oppvarming har ikke gått opp for det norske folk. Fremskrittspartiet har stor evne til å finne en politikk som samsvarer med det folk flest mener. De går mot Kyotoavtalen, og jeg vil tro at partiet vil stå tydeligere på USAs politikk etter som den organiserte påvirkningen vinner frem. Etter pågående debatt å dømme, har næringslivet i Norge liknende holdninger. Det er også grunn til å tro at USAs politikk, som er enkel på kort sikt, vil nå langt inn i Høyre og Arbeiderpartiet.
På kort sikt gjelder det å gjennomføre Kyotoavtalen slik at offisiell norsk klimapolitikk kan vise samsvar mellom liv og lære. Den beste måten er å redusere utslippene i Norge direkte. Men avtalen kan trolig gjennomføres samtidig som utslippene i Norge øker, f eks ved bygging av konvensjonelle gasskraftverk. Billige utslippskvoter fra Øst-Europa, som allerede har redusert sine utslipp på grunn av nedgang i økonomien, kan bli redningen for næringslivet på kort sikt. På den måten kan Norge trolig følge USAs politikk uten offisielt å være tilhenger av den.
En slik politikk går godt sammen med forskningsresultater som viser at klimaendringene trolig ikke blir så store for våre områder. Kanskje vi stort sett vil ha fordeler av global oppvarming, f eks bedre vekstforhold og mer hydroelektrisk energi. Risiko knyttet til mer nedbør, som ras og flom, kan vi verne oss mot. Noen orkaner som Nyttårsorkanen i 1992, kan vi tåle. Eventuelle senvirkninger av global oppvarming, som høyere vannstand om noen hundre år, kan overlates til ettertiden. Klimaflyktninger kan banke på vår dør, men vi kan beskytte oss. Venstresiden, kirken og miljøorganisasjonene vil føre kampen mot USAs politikk og arbeide for reduksjoner i utslippene. Deres premisser vil bli levert av forskere, spesielt gjennom IPCC.
Målet må være å redusere utslippene med 50 % på verdensbasis innen noen tiår. Det kan vi få til, men ikke uten harde kamper. Veien går via bedre utnyttelse av tilgjengelig energi og ved å utvikle alternativ energi. En omstilling vil kreve stor konsentrasjon av våre politikere som må stake opp en helt ny kurs som det blir vanskelig å vinne stemmer på. Tiltak for utvikling av renere energi må stimuleres, utslipp av klimagasser må skattlegges ytterligere. Vi må satse på gasskraftverk som skiller ut og lagrer CO2. Metoder for deponering av CO2 må utvikles. Det blir en vanskelig oppgave å utvikle ny og lite energikrevende industri samtidig som energikrevende industri må omstilles. Verst blir det kanskje på transportsektoren. Vi bør tilstrebe en enklere livsstil, bruke elektriske biler i nærtrafikk og kollektiv transport både lokalt og mellom byer. Det kan bli vanskelig å utvikle renere flytransport. Slik bør det legges restriksjoner på denne trafikken.
Uten at USA endrer sin politikk, blir det vanskelig å gjennomføre store reduksjoner. Kan vi påvirke USAs klimapolitikk? Det kan vi ved å gjennomføre Kyotoavtalen på en god måte. Videre er det helt nødvendig å komme frem til nye avtaler om ytterligere reduksjoner etter 2012. USA må forstå at verden mener alvor. Innen USA finnes det betydelige krefter som arbeider for å snu politikken. Vi må alltid holde døra på gløtt for amerikanerne. Vi kan f eks samarbeide om forskning for å deponere CO2 og innføre felles standarder for effektivitet på energiproduksjon. Spesielt må vi gjøre hva vi kan for å bidra til å holde oppmerksomheten om klimaproblemet levende i amerikansk offentlighet. Tony Blair har lovet å holde klimaspørsmålet levende i møtene mellom G8-landene. Samarbeidet i Arktisk Råd gir norske myndigheter gode muligheter til å ta opp klimaspørsmål. Vi må benytte de kanaler som finnes, men ikke ha illusjoner om at USA lar seg styre av andre land.
Amerikanerne vil hevde at pålagt reduksjon av klimagasser vil hindre økonomisk utvikling for utviklingsland slik at deres evne til å tilpasse seg klimaendringer blir svekket. Men de har ingen annen resept enn fri handel for å bekjempe fattigdom. Det er viktig å bekjempe fattigdom og utvikle økonomien i utviklingsland. Det er viktig å bekjempe AIDS, malaria, urettferdig handel, sørge for at arbeidere får sin lønn og akseptable arbeidsforhold, og innføre akseptable miljøkrav i alle land etc. Her kan vi alle gjøre vårt, ikke minst som bevisste forbrukere. I tillegg må vi få ned utslipp av klimagasser. I en debatt i Standpunkt, NRK, uttrykte Siri Kalvig et håp om at reduksjon av klimagasser i fremtiden kan gå hånd i hånd med bekjempelse av fattigdom. Slik kan det ligge muligheter i en krisesituasjon.
KOMMENTARER Våre regler