Stein Mortensen, havforsker, sportsfisker, dykker og friluftsmenneske
En valgkampperiode er over, og vi er blitt minnet på hvor viktig det er å ta vare på byen vår. Byens politikere skal passe på at vi har gode kår, trygge skoleveier og harmoniske boligstrøk., ta vare på verdiene våre, verne om unik arkitektur, fortidsminner og byens «grønne lunger». Oversatt i konkrete forhold skulle dette for eksempel bety at det ikke er mulig å sitte og se på at sjøboder fra 1600-tallet står og «mørner» så lenge at de kollapser. Det skal ikke være mulig å få tillatelse til å rive villaer tegnet av Frederik Konow Lund eller Kristian Bjerknes for å rydde plass for leilighetskomplekser som skal gi utbyggerne rask og romslig profitt . . . men - det skjer jo likevel. Hvordan og hvorfor er det slik? Har Lisbeth Iversen mistet grepet på fagetatene, eller mangler fagetatene intern kontroll?
Først og fremst handler problemstillingen om politisk ideologi. Hvis en politisk fraksjon mener at retten til å rive, bygge og tjene raske penger er helligere enn å verne om miljø og arkitektur, så er dette noe vi må se i øynene. Stemmer vi dem inn i maktposisjoner, så vet vi jo på sett og vis hva vi får.
Dernest handler det om sammenhengen mellom «liv og lære» i kommunal forvaltning. I Bergen har vi fått en helt ny, omfattende og helhetlig arealplan. Det er også vedtatt en «plan for fortetting» som legger rammene for hvordan byens ulike områder skal utvikles. Rammene ser i store trekk flotte ut, og Byråd for byutvikling snakker om en fremtidig byutvikling med «mennesket i sentrum». Det høres fint ut!
Så skal politikken settes ut i livet. Da støter vi raskt på problemer. Det er kommunens fagetater som forvalter regelverket og behandler byggesakene. Daglig presenteres vi nyheter som viser at fagetatene ikke fungerer slik de skal. Bergen kommunes Etat for byggesak og private planer skjemmes av uforutsigbar saksbehandling, habilitetsproblemer, indre stridigheter og en faglig udugelighet som i ytterste konsekvens setter tiltakshavernes rettssikkerhet i fare. Dette er naturligvis et provokatorisk utsagn - og for å gi det substans skal jeg gi to eksempler.
Det første eksempelet handler om meg selv, etter som førstehåndsinformasjon alltid har størst verdi. Jeg er så privilegert at jeg eier et gammelt nøst ved Byfjorden - og dem er det ikke mange av. Som havforsker, sportsfisker, dykker og friluftsmenneske representerer dette en stor verdi. Nøstet var en rønne, som krevde en total rehabilitering. Rehabiliteringen har tatt flere år. I de tre årene det tok før jeg kunne sluttføre bygget har jeg imidlertid hatt de underligste erfaringer på byggesaksavdelingen, - med feil bruk av jussen, gjentatte selvmotsigelser, faktafeil og en særdeles arrogant «kundebehandling». Vi får en snikende og vond følelse at det ikke er likhet for loven, og at det er viktig å «kjenne noen» for å få godkjent byggeplaner. Dette har vi jo både lest og hørt om . . men vi håper frykten er ubegrunnet og at det ikke er partiskhet som ligger bak. Dårlig saksbehandling, dårlig styring og faglig talentløshet er selvfølgelig ille nok, men lettere å akseptere. Men hva er så konklusjonene i denne lille, bagatellmessige saken? Jo - at byggesaksavdelingens håndtering av en enkeltsak er prisgitt hvilken saksbehandler du blir tildelt. Avdelingens uforutsigbare praktisering av regelverket er faktisk en trussel mot din og min rettssikkerhet.
Det andre eksempelet er viktigere, og handler om mitt nærmiljø - som jeg bruker en hel del til på å ta vare på, både gjennom velforeningsarbeid, restaurering av egen eiendom, rydding av fellesområder, osv. Eikeviken og Biskopshavn-området, et i praksis ferdig utbygd område, regulert som villastrøk, med en unik samling av villaer tegnet av Kristian Bjerknes - en av Bergens store arkitekter, og grunnleggeren av Gamle Bergen museum. Stedets velforening har gjort en omfattende dokumentasjon av stedets natur, arkitektur, infrastruktur og historie. Dette grunnlagsmaterialet er brukt i utformingen av en privat reguleringsplan som foreslår å gi området status som «spesialområde vern». Prosjektet har fått både praktisk og økonomisk støtte fra Bergen kommune, og planen er praktisk talt klar for innsendelse.
Tomteprisene i ytre Sandviken er høye. Det er et press på området, og utbyggere bruker alle muligheter for å sikre seg tomteland, bygge størst mulige boligkomplekser som skal gi dem høyest mulig profitt. En ny regulering vil gjøre «spekulativ» utbygging umulig. Så havner vi opp i et kappløp. To eiendomsmeglere fra DNB (!) har kjøpt en tomt med en falleferdig hytte, kloss opp i friluftsområdet «Venehaugen».
De søker om å omregulere denne enkelttomten for å bygge et leilighetskompleks bestående av to lavblokker. Det skulle være unødvendig å skrive at dette ikke på noen måte harmonerer verken med strøkets reguleringsplan (fra 1965), egenart, arkitektur eller intensjonene i den nye verneplanen. I tillegg er veinettet allerede overbelastet og fortau, inn- og utkjørsler ikke forskriftsmessig anlagt. Tomten grenser i tillegg opp til gammel, urørt edelløvskog som står i fare for å bli rasert ved den planlagte utbyggingen. Alt er «feil» med dette prosjektet. Etter mange runder og mye protest gjør utbyggerne noen bagatellmessige endringer - som sannsynligvis var lagt inn som «forhandlingskort» fra starten av - og sender inn et revidert reguleringsforslag. I diskusjoner med fagetatens folk opplever vi igjen at saksbehandlere verken kjenner strøkets historie, arkitektur, natur eller struktur og stiller seg uforstående til at vi er så «negative til byggingen av leilighetsbygg». Etter annen gangs behandling anbefaler byrådet å godkjenne reguleringsplanen. Vi står i fare for å tape kappløpet . . .
Konklusjonen på dette eksempelet blir at byutviklingen ser ut til å skje uten mål og mening. Vi forventet at Byrådet passet på at reguleringsplanen for hele området er på plass før utbyggere får mulighet til å omregulere enkelttomter. I tillegg handler komiteen i strid med kommunens egne fortettingsprinsipper og på tvers av en reguleringsplan for hele strøket som kommunen selv ønsker.
Disse to, selvopplevde eksemplene er kanskje små saker i et stort, omfattende og komplisert byplanarbeid, men de skaper presedens, og de understreker behovet for en ryddejobb på flere nivå. På et overordnet plan må vi kunne forvente av våre politikere at de gjør de grepene som er nødvendig for at vi i fremtiden kan oppleve en utbygging og fortetting som faktisk er i harmoni med kommunens egne planer. Skal planene kunne realiseres har vi et klart behov for at Byrådet sitter med reell makt over forvaltningsapparatet - og at byggesakssjefen gjennomfører den ryddeprosessen han lovet oss, slik at vi i fremtiden kan oppleve at fagetaten gjør en skikkelig jobb. Husk at «veien til helvete er brolagt med gode forsetter» . . .
