Odd HandegårdTidligere ved Norges Fiskerihøgskole /Universitetet i Tromsø til 2003
Til tross for at strømleverandører og kraftpolitikere de siste årene har hevdet at Norge har for lite vannkraft, er spørsmålet i overskriften galt stilt. Statsråd Enoksen gjentok påstanden under styrtregnet tidligere i sommer, og Energibedriftenes landsforening (EBL) uttalte lørdag 21.07.2007 til Aftenposten: «I et normalår er Norge nettoimportør av kraft». Dette stemmer ikke, og når heller ikke media informerer korrekt om kraftmarkedet, har det norske demokratiet et problem.
Med unntak av to år med små kraftunderskudd, hadde Norge i perioden 1960-90 overskudd på vannkraft. Etter 1990 har situasjonen variert noe, men ikke fordi Norge har manglet vannkraft. Kraftbedriftene har eksportert så mye strøm det ene året at det har vært nødvendig å importere nesten like mye kraft det neste. Men ser vi på summen av import og eksport, har Norge hatt et pent eksportoverskudd også de siste 17 årene (nesten 50 TWh eller om lag 75 Alta-kraftverk). Det er derfor godt gjort av politikerne og av kraftbransjen å få et betydelig norsk kraftoverskudd til å høres ut som en nasjonal katastrofe.
Det er heller ikke sant at de norske husholdningene sløser med strøm til oppvarming og dusjing. Husholdningenes strømforbruk har holdt seg konstant rundt 30 % av norsk kraftproduksjon de siste 10-12 årene! Ola og Kari kan uten dårlig samvittighet fortsette å bruke strøm omtrent som før. Unødvendig luksusforbruk av strøm kan lett fjernes ved innføring av en to-prisordning.
Parallelt med all elendighetsbeskrivelsen fra kraftbransje og media, har det pågått en diskusjon om mulighetene for en sterk utbygging av andre former for fornybar energi. Det begynte i det små med kostbare pelletskaminer, varmepumper, bioenergi til bilparken og småkraftverk. Nå fortsetter det med vindkraft (helst langt til havs), solceller, bølgekraft, hydrogen og thoriumkraftverk. En del av dette vil kreve betydelige forskningsressurser før tiltakene kan realiseres. Et område på 50 x 80 km, langt til havs, vil for eksempel kunne produsere like mye strøm fra havvindmøller som samtlige norske fosser, ifølge bl.a. NTNU.
Norge planlegger altså å bygge opp en eksportindustri på fornybar energi som etter hvert skal erstatte olje og gass. Spørsmålet blir da: Hvorfor i all verden har vi angivelig en nærmest permanent kraftkrise i Norge når det for det første ikke er sant, og når Norge for det andre er i ferd med å planlegge det som dels er blitt kalt «det neste store løftet» og dels «den tredje energirevolusjon»?
Problemet for den ekspansive delen av kraftbransjen gjelder kostnadene. Ingenting av det nye som planlegges, kan konkurrere med vannkraft, der produksjonskostnadene kun er om lag 5 øre pr. kilowattime. Kraftprisen i Norge må flerdobles for at den øvrige fornybare energien skal bli konkurransedyktig. Anlegget på Kårstø kan for eksempel bli stoppet før det kommer i gang fordi Naturkraft AS ikke er interessert i å tape penger på å produsere elektrisitet av gass.
Kraftbransjen har gjort noen nokså mislykte forsøk på å få strømprisen opp. Det første tiltaket er den «berg-og-dal-bane»-strategien som bransjen har satset på de siste årene for å skape inntrykk av at Norge mangler kraft - i alle fall annethvert år. CO2-avgift på vannkraft, verdens reneste energi, vil naturligvis også bidra til prisstigning på strøm.
Det viktigste tiltaket har imidlertid vært utbygging av kraftkabler til Kontinentet for å få opp eksportkapasiteten, spesielt om sommeren og høsten. Den første nye kabelen til Nederland blir satt i drift tidlig i 2008. Flere kabler er under planlegging. EBL begrunner byggingen - naturlig nok - med det motsatte av det som er sant, nemlig behovet for import av kraft! - Bransjen var på nippet til å lykkes litt i fjor. Kraftselskapene kapptømte magasinene, men ble lurt av Vårherre som lot det regne ganske bra halve høsten og en del av vinteren.
Forvaltningen av norsk vannkraft blir dessverre blandet sammen med miljøpolitikken på flere uheldige måter. Dels fins det overraskende mange som på ramme alvor tror at vi vil spare miljøet for CO2-utslipp dersom norske husholdninger reduserer strømforbruket noe. Verre er det imidlertid at mange også tror at den vannkraften vi eventuelt lar være å bruke i Norge, kan eksporteres og i noen grad erstatte bruken av gass, olje og kull i EU og i Russland. Om vi klarer å skrape sammen ytterligere noen TWh til europeisk industri og air-condition-anlegg, og om vi bygger ut også Vefsna og eksporterer strømmen (1,5 TWh), hjelper det fint lite. Vi kan være ganske sikre på at de nasjoner som har fossil energi, kommer til å bruke den - uansett om de på deling får kjøpe noen kilowattimer grønn energi fra Norge.
Skal man redusere CO2-utslippene, må den fossile energien renses, selv om det slett ikke er sikkert at dét i særlig grad vil bidra til å bremse den globale oppvarmingen - som trolig i like stor grad skyldes økt solaktivitet de siste 100 årene. Kvotehandelen er så komplisert at den skaper store kontrollproblemer for Veritas og andre kontrollører, og blir dessuten så grundig kompromittert av internasjonale spekulanter at sjansene er små for at det skal kunne komme noe godt ut av det. Kvotehandelen blir - dersom ordningen får fortsette - et tiltak som kun vil bidra til å utsette mer effektive klimatiltak.
Norge bør skille forvaltningen av norsk vannkraft fra forvaltningen av andre energiressurser. Vannkraften bør tas ut av den internasjonale kraftbørsen og forvaltes som et viktig bidrag til velferdsordningene i Norge. Energiloven må endres. Vannkraftprodusentene må i noen grad få nye samfunnsmessige målsettinger.
Annen fornybar energi samt olje og gass, handler ikke om miljø og knapt nok om velferd, men om handel med eksportvarer som omsettes til internasjonale priser. Et skille i forvaltningen av vannkraft og annen energi vil bidra til at man unngår den unødvendige konkurransen mellom energiformene. Det må være OK at strømmen koster forbrukerne mer rundt Middelhavet enn i Norge.
KOMMENTARER Våre regler