• Liten skriftstørrelse
• Mellomstor skriftstørrelse
• Stor skriftstørrelse

Den svenske kunstneren Lars Vilks har de siste ukene fått verdens oppmerksomhet rettet mot seg på grunn av hans karikaturtegninger av profeten Muhammed som rundkjøringshund. Mange avspiser prosjektet som lettvint mediestunt, men når Vilks hevder at reaksjonene er del av et kunstprosjekt, må provokasjonsstuntet diskuteres i lys av kunstinstitusjonens og kunstnerens endrede rolle i samfunnet.

FERDIGKRENKET. Det er selvsagt både skremmende og stigmatiserende dersom reaksjonene på karikaturene fører til selvsensur og manglende kritikk av fundamentalisme, enten den stammer fra kristne, humanister, muslimer, kapitalister eller jøder. Stigmatiserende for en multietnisk muslimsk verdensbefolkning å bli satt i bås som rabulister. Kjipt om få tør delta i en debatt fordi de blir redd for sin egen sikkerhet.

Et av Vilks mange mantra i denne saken er at krenkes man mange ganger nok så blir man ferdigkrenket. Vel, er dette noe vi kan ta over i andre samfunnsområder? Skal vi krenke de som krenkes kan til enhver tid? Eller er det de som faktisk har kjennskap til, og som vokser opp i ulike samfunn de som best kan beskrive og fortelle om livet innenfor? Skal man gjennomføre kunstprosjekt som har som mål å frembringe forandring må kanskje virkemidlene avpasses deretter, dersom det er sak og ikke person man ønsker å få belyst.

NAIVT. Vilks demonstrer at enhver har rett til å oppføre seg som en tullebukk i det vestlige samfunnet og forsvares med ytringsfrihet som urokkelig prinsipp i vårt samfunn. Men den egyptiske forskeren Dia Rashwan har også et poeng når han i Klassekampen spør hvorfor ytringsfriheten alltid skal testes opp mot muslimer.

Storpolitiske konsekvenser er diskutert så det holder i kjølvannet av Vilks' utspill. Men hva skjer med kunstneren som offentlig person i dette medieutspillet? Og hvilket handlingsrom skaper han for andre som gjerne vil delta i den samme offentligheten?

Vilks surrer det litt til for seg selv når han i et intervju i Weekendavisen hevder at tegningene ikke var tenkt som kunst men som provokasjon, men at reaksjonene er del av hans kunstneriske prosjekt. Dermed er store deler av verdens befolkning, inklusive al Qaida inkludert i hans verdensomspennende performance. Vilks beskylder samfunnsengasjerte kunstnere for å være venstrevridde og forutsigbare i samme intervju, men faller kanskje her for sin egen naivitet.

FRIHET. Spørsmålet er om kunstneren når han trer ut av galleriets beskyttende hvite vegger er mer fristilt fra moralske og etiske problemstillinger enn den vanlige borgeren.

Spørsmålene må sees i forhold til kunstinstitusjonens relativt frie posisjon som er skapt gjennom en rekke mekanismer de siste århundrene. Kanskje har kunstinstitusjonene slik de oppsto som del av borgerskapets utvikling blitt hengende fast i konvensjoner? Konvensjoner som vi som kunstnere og kuratorer er produkter av, kan utfordres. Kanskje har vi tatt for gitt at kunstens relative frie posisjon er beskyttet mot omorganiseringer, diskusjoner og forandringer som skjer i resten av samfunnet?

I så fall er vi kanskje nødt til å revurdere strategier, organisasjonsformer og rammer for en kritisk kunstvirksomhet. Vi må finne nye måter å diskutere vilkårene for kunsten - en virksomhet som aktivt skaper rom for sansning, fantasier og diskusjoner.

FELLESSKAPET. Kunstinstitusjonen tilhører også fellesskapet. Hvis den ikke gjør det blir kunsten like isolert som religiøse menigheter og frimurerlosjer, avkoblet fra virkeligheten og dermed sekterisk og fjern. Det er et spill mellom hvilke verdier man som kunstner og kulturarbeider bærer med seg i som produkt av kunstinstitusjonen i sin helhet, og hvilken rolle man har lyst til å spille i offentligheten gjennom de virkemidlene man har til rådighet.

Mange kunstnere internasjonalt og nasjonalt har i dag har stort engasjement for politiske og samfunnsorienterte problemstillinger, og det finnes ikke en samlende betegnelse for denne aktiviteten, til det er den for mangfoldig. Men felles for mange er nettopp diskusjonen om denne relative friheten kontra deltakelse i samfunnet.

FERDIGDEMOKRATISERT. En parallell problemstilling til ytringsfrihet som bastant prinsipp er at demokratiet i noen kretser sees som et fullført prosjekt. Vi er ferdigdemokratisert så nå kan demokratiet eksporteres. Kombinert med en stadig søken etter å oppnå konsensus og enighet i sentrum av politikken og en aversjon mot konfrontasjoner, holdes pasjonen, engasjementet og temperamentet ute fra det politiske rommet for den vanlige borgeren.

Kanskje kunne vi heller tenke oss demokratiet som et stort spørsmålstegn, og akseptere at et virksomt demokrati aldri kan fullføres, men er alltid vil være under diskusjon, revisjon, avhengig av hvor mange individer og grupper som deltar?

TILFLUKTSSTED. I den grad kunsten går i konflikt med den rådende samfunnsutviklingen, utfordrer en ekspanderende kapitalisme, eller undersøker byråkratiske strukturer, kan kunstinstitusjonen som begrep fungere som beskyttende ramme for eksperimenter, men også som tilfluktssted for debatter som ikke finner sted i andre rom.

Som en parallell til samfunnet tilbyr kunstrommet en mulighet for å tre inn i en diskusjon om samfunnsutviklingen, men også et sted for midlertidig identifikasjon av verdier, ideer og kollektive strategier. Flere kunstinstitusjoner opererer i dag uten et fast utstillingsrom, og bruker ulike lokasjoner som virkefelt i samarbeid med kunstnere. De okkuperer/synliggjør rom for å skape midlertidige møteplasser. For meg er det viktig å ivareta de handlingsrom og posisjoner man skaper, for handlingsrom forsvinner dersom de ikke vedlikeholdes.

SJOKKEFFEKTER. Provokasjoner for oppmerksomhetens skyld mister fort interesse dersom de ikke skaper noe arbeidsrom for dem som kommer etter. Dagens samtidskunstnere sliter med kunstnermytens etterslep som fri, rabulistisk og eksentrisk figur som bryter med alskens regler. Problemet er bare at sjokket og nyhetseffekten i dag er overtatt og iscenesatt av media, og kunstnere som vil bruke avantgardens metoder for å skape diskusjon vil fort finne at de heller ligger etter samfunnet enn foran.

Sjokkeffekter er ikke knyttet til noen ideologi. Selv futuristene ble til slutt fascister i sin dyrking av fremtidens industrialiserte idealsamfunn.

Poenget med en kritisk posisjon er å ikke la seg selv bli styrt så mye, og Lars Vilks vilje til å stille seg til for hogg skal han ha honnør for, selv om virkemidlene her er problematiske og nokså lettvinte. Alle hans prosjekter lever i pressen og i retten. Spørsmålet er om den klassiske antagonistens tid i kunsten er tatt over av media.

Å ta en posisjon og gjøre problemstillinger synlige i offentligheten, enten som kunstner eller borger eller arbeider eller hva som helst, er med på å skape handlingsrom for flere fordi man er med på å utvide det vi opplever som felles. Slik oppstår originale posisjoner som andre kan identifisere seg med eller ta avstand fra og slik kan også kunsten være del av et demokratisk prosjekt.

Tone Hansen skriver om kunstens rolle i offentligheten i en fanzine som utgis i forbindelse med den aktuelle utstillingen «Curating Degree Zero Archive».