Arild Knutsen, leder, Foreningen for human narkotikapolitikk og tidligere rusmisbruker
I 1961 ble FN-konvensjonen om kontroll av narkotiske stoffer ratifisert i den norske loven, etter rasistisk, amerikansk initiativ. Det føderale narkotikabyrå i USA, som ble ledet av en av drivkreftene fra alkoholforbudstiden, nemlig Harry J. Anslinger, sto bak. Anslinger var først skeptisk til forbud. Han endret standpunkt da han skjønte at myndighetene kunne angripe søramerikanske immigranter og afroamerikanere ved å kriminalisere deres livsstil.
FN var som vanlig et lett bytte for USA. Ingen europeiske land kjente til hva den juridiske samlebetegnelsen narkotika egentlig dreide seg om. Narkotikalovgivningen har med sine fastspikrede læresetninger stått uendret gjennom en radikal utvikling av rusmiddelproblematikken. Loven gir et stereotypisk og utdatert bilde av rusmiddelbrukere, som fører til at de alle stemples kriminelle. - Narkotikaforbrytere. Forbudspolitikken holdes i hevd med en illusorisk tro på at den er eneste alternativ til uansvarlig liberalisme, altså fri flyt, og med udokumenterte påstander om at den bekjemper narkotikautbredelsen og gir viktige signaler til folket. Men den reelle utbredelsen, de umenneskelige konsekvensene og den enorme pengestrømmen til det illegale marked, forteller noe ganske annet.
Norsk narkotikapolitikk er tuftet på å gjøre det så vanskelig å være narkoman, at brukerne vil slutte av den grunn. I 2004 ble det foretatt 11 815 straffereaksjoner for brudd på narkotikalovgivningen. Det tilsvarer 40 prosent av alle forbrytelsessakene. Og de såkalte bakmennene går stort sett fri. Seniorrådgiver i Statistisk sentralbyrå, Reid Stene, sier om tallene at narkotikakriminaliteten er lovbrudd som ikke nødvendigvis påfører andre en direkte offeropplevelse, og at den i hovedsak anmeldes av politiet.
Nettopp det er verdt å belyse når man sammenlikner henleggelsesprosenten med andre typer forbrytelser. Da avsløres grunnlag for gjentatte opplevelser av at politiets prioriteringer er en hån mot den generelle rettssikkerhet.
Narkotikalovgivningen gir også politiet et troverdighetsproblem ved at de er avhengige av politikernes økonomiske overføringer og stadig rammes av kritikk for andelen saker som ikke oppklares. Aktiv innsats mot lett synlige brukere gir konkrete resultater med høy oppklaringsprosent og tilfredsstillende rask saksgang. For å gi et bilde av omfanget av arbeidet for publikums tillit, kan det nevnes at de har foretatt nærmere femti tusen pågripelser for brudd på narkotikalovgivningen siden Odd Einar Dørum i begynnelsen av 2003 slo fast at politiet ikke skal løpe etter slitne narkomane for å straffe dem for deres egen bruk.
I 1991 samlet representanter fra Frankfurt, Amsterdam, Zürich og Hamburg seg i Frankfurt for å skrive under på en resolusjon som siktet på å redusere de skadene som den voldelige og undertrykkende narkotikapolitikken hadde påført enkeltmennesker og samfunnet i disse byene. De forpliktet seg da gjennom Frankfurtresolusjonen til å gjennomføre forsøk med avkriminalisering, og opprette metadonprogrammer og sprøyterom. Dette har ført til en radikal nedgang på overdosestatistikken og til at stoffbrukernes helsetilstand og sosiale tilstand er blitt bedret betraktelig. Rapportene som fulgte var så overbevisende at en landsomfattende metadonbehandling ble innført i Norge i siste halvdel av nittitallet og norske politikere reiste i 2001 ned til kontinentet for å se hvordan de klarte å få en heldig utvikling på narkotikaproblematikken der. De kom tilbake, med daværende sosialminister Guri Ingebrigtsen i spissen og initierte innføring av sprøyterom. At den europeiske skadereduseringspolitikken også innebar avkriminalisering av brukerne, valgte de dessverre å overse. Narkotikapolitikken er derfor svært halvhjertet og totalt mislykket. Den norske narkotikapolitikken er også halvhjertet fordi vi ikke har fulgt med på den heldige videreføringen av skadereduseringspolitikken som føres på det europeiske kontinent. Men det har tydeligvis Jussprofessor Asbjørn Strandbakken ved Universitetet i Bergen.
Den 14. februar i år foreslo Strandbakken gratis utdeling av heroin. Justispolitisk talsmann for Frp, Jan Arild Ellingsen hadde foreslått det samme i 2004 og var umiddelbart henrykt over utspillet. Men så ble Ellingsen bryskt trukket inn på kontoret til ledelsen i Frp og deretter sa han at det får holde med metadon og Subutex. Justisminister Storberget var umiddelbart negativ til Strandbakkens forslag. Storberget sier at Norge ikke er en «narkolanger» og stiller spørsmål ved hvor vi skal få heroinet fra. Man kan undres over hvor justisministeren tror sykehusene får morfinpreparater til smertebehandling fra, men det er ganske symptomatisk at justisministeren uttaler seg på vegne av regjeringen og ikke helseministeren. Regjeringen er tydelig blindet fra å se heroin som medisin som mange er avhengige av. De ser heroin som kriminalitetsbefengt narkotika som må bekjempes med jernhånd.
Heroinutdeling bedrer de til enhver tid, behandlingsresistente heroinavhengiges livskvalitet. En forskningsanalyse om heroinutdeling i Zürich i tidsrommet 1991 - 2005 forteller at utdeling av heroin, medførte at rekrutteringen til heroinmiljøet ble redusert med 82 prosent. Prosjektet førte til at de heroinavhengige som deltok i forsøket fikk en langt bedre helsetilstand. Med mulighet for å strukturere egen livssituasjon, fikk de bedre boligforhold, de ble bedre i stand til å opprettholde sosiale kontakter og hadde mindre sidebruk. Dessuten stupte mengden dødsfall. Likevel synker antallet heroinavhengige i Zürich med 4 prosent pr. år.
Forskerne konkluderer med at nedgangen i rekruttering skyldes at synet på heroinbruk har gått fra å anses som en opposisjonell protesthandling til å anses som medisinert sykelighet. Heroinutdeling, altså legeordinering av diacetylmorfin, foregår nå i Sveits, Nederland, Tyskland, Canada, Belgia, Spania og England. De umiddelbare resultater har medført kraftig støtte fra politiet i Sveits, Nederland, Tyskland og England.
Etter seks år med heroinutdeling i Sveits, var kun 18,9 prosent av en gruppe som på forhånd ble ansett som behandlingsresistente, tilbake i et daglig illegalt heroinforbruk. En rapport fra Tyskland forteller at 39 prosent av en fra før oppgitt gruppe, hadde gått over til det etablerte behandlingssystem.
I Danmark har talspersoner for mer human narkotikapolitikk lenge bedt politikerne se på forskningsresultatene om heroinutdeling. Men det har de vært svært uvillige til. Inntil avisen Berlingske foretok en undersøkelse som viste at seksti prosent av befolkningen er positive til forsøk med heroinutdeling. Da snudde de kappen med vinden og Danmarks svar på Arbeiderpartiet og Høyre setter seg i disse dager ivrig inn i forskningsresultatene.
Også den danske Lægeforeningen krever nå at det opprettes forsøk med heroinutdeling.
De seineste presseoppslag tyder på at det politiske mot som trengs for å få innført en ny, fornuftig og human narkotikapolitikk vokser frem i Bergen. Dette kan medføre at Bergen får den lokalvalgkampen med den sterkeste nasjonale allmenninteresse. Vi venter i spenning.
KOMMENTARER Våre regler