Kampen om Europa

Oppgjøret med en forfeilet multikulturalisme må ikke resulterer i omfavnelsen av en ny, norsk nasjonalisme.

Kronikk: Håvard Simensen, skribent

BEDRE INTEGRERING av innvandrere er et viktig politisk spørsmål, men det lar seg ikke gjøre gjennom symbolpolitikk. Ayaan Hirsi Ali, Francis Fukuyama og Tim Garton Ash har den siste tiden kommet med innspill til hvordan Europa bør møte sine viktigste utfordringer. Mange av artiklene er gjengitt på det tyske nettstedet signandsight.com. Sentralt i diskusjonen står spørsmål som integrasjon, terrorisme, identitet og en europeisk konstitusjon. I spaltene til BT har Helge Vidar Holm, Torgeir Skorgen og Olav Kobbeltveit utvekslet syn på den siste boken til Hirsi Ali. I Aftenposten har tidligere likestillingsdirektør Long Litt Woon skrevet at Hirsi Ali forførte den norske pressen med sitt «islamofobiske og innvandrerfiendtlige» budskap.

FØR JUL BLE det avholdt statsborgerskapsseremonier i Norge for første gang. Hva skal de nye statsborgerne love troskap til? Skal vi tolke troskapseden symbolsk, eller var den en reell lojalitetserklæring til nasjonen? I høst holdt utenriksminister Jonas Gahr Støre en tale for World Islamic Mission på Grønland der han hevdet at vi må utvide og skape et nytt bilde av hva som er «oss» – hvem 'vi' er.» Fukuyama formulerer det samme spørsmålet slik: «Innvandring tvinger frem en stillingtagen til Samuel Huntingtons spørsmål: 'Hvem er vi?' Hvis postmoderne samfunn skal ta diskusjonen om identitet på alvor, må de avdekke de positive dydene som definerer hva det vil si å være en samfunnsborger. Hvis vi mislykkes, kan vi bli overveldet av mennesker som er mindre i tvil om hvem de er.»

I NORSK OFFENTLIGHET er det tilsynelatende opplest og vedtatt at multikulturalismen er død. Integrasjonspolitikken har feilet, lyder dommen. Men hva er alternativet til en politikk som anerkjenner samfunnets mangfold? Stortingsmeldingen «Mangfold gjennom inkludering og deltakelse» (2003-2004) presenterte en ny integrasjonsstrategi som viste vilje til å anerkjenne mangfold, men innen rammen av «det norske.» Staten forbeholdt seg retten til å iverksette tiltak for å styrke borgernes nasjonalfølelse – de nasjonale «verdier». Målet er tilsynelatende edelt: Vår forståelse av hva Norge er skal inkludere alle nordmenn – uavhengig av livssyn eller hudfarge. Likevel kommer man ikke forbi det faktum at staten her inngår i symbolpolitikk for å skape en ny monokulturalisme. Forskjellen er at man denne gangen skal ha en videre definisjon av nasjonen (en romsligere definisjon enn f.eks. den som ble nedfelt i vår antisemittiske og lutherskevangeliske grunnlov fra 1814).

SAMTIDIG SOM BYRÅKRATER og politikere omfavner symbolpolitikk, gråter høyrepopulistene av fortvilelse. De motsetter seg selvsagt at den rotnorske identitetspakken skal utvannes. Noen av bloggerne i miljøet rundt HonestThinking.org og Document.no hevder at ensartet etnisitet er avgjørende for en vellykket samfunnsutvikling. Mangfold betyr «multihelvete» mener redaktøren av HonestThinking. Men på deler av venstresiden tviholder man også på nasjonsbegrepet. Venstreradikalere i Klassekampen og SV påstår at nasjonalfølelsen er en nødvendig forutsetning for oppslutningen om utjevningspolitikk. Derfor – mener de – må man holde fast i nasjonalismen, slik at ikke høyrepopulistene skal komme og stjele dens positive innhold. Høyre- og venstrepopulistene konkurrerer om hvem som er flinkest til å vifte med det norske flagget.

Hva er nasjonen?Befolkningssammensetningen endres. Samtidig faller man tilbake i en snever diskusjon om hva det vil si å være norsk. Den samme, paradoksale debatten pågår i hele Europa. Kravene om å slå ring om nasjonale verdier er økende. Mye av årsaken ligger i en urolig atmosfære som er blitt provosert frem gjennom terroristenes angrep på Madrid og London. Befolkningen er blitt oppmerksom på en rekke høyst reelle problemer knyttet til en liten minoritet av innvandrere som mener at tvangsekteskap, religiøs segregering og hat mot homofile er fine tradisjoner å holde på. Ayaan Hirsi Ali har skrevet godt om disse. Det overveiende flertallet av dem som flytter til Europa ønsker derimot å integreres bedre i samfunnet de lever i. Men hvorfor kreves det lojalitetserklæringer til nasjonene i Europa? Må fellesskap bygges gjennom ensretting av verdier?

ER DET IKKE snarere slik, at det som forener deg med andre mennesker i samfunnet i større grad handler om den banale hverdagen vi deler?

Jeg tenker på slike kjensgjerninger som at vi puster i den samme luften, jobber sammen, lever i samme by – og ellers oppfører oss noenlunde sivilisert mot hverandre. Lojalitetskravene som utformes i disse dager går lengre enn selvfølgelige krav om at man må lære seg språket og følge lovene der man bor. «Nasjonale verdier» er noe mer: Hvorfor skulle andre mennesker være nødt til å ha de samme kulturelle preferansene som deg, mene det samme som deg eller ha de samme holdningene som deg?

Så lenge man ikke utover vold mot – eller misbruker – andre mennesker, spiller det ingen rolle hvilket flagg man foretrekker å vifte med, eller hvilke ritualer man velger å ta til seg? Hvorfor skulle man være nødt til å love troskap til én av de 25 kryptiske nasjonale identitetene som man i dag forsøker å rekonstruere i Europa? Det er jo ikke nasjonale verdier som har æren for Europas relative fremgang. Vi kan tvert imot si at dagens Europa har suksess på tross av nasjonale verdier.

DET SOM VED første øyekast kan minne om en kamp for å begrave en forfeilet multikulturalisme ved å styrke oppslutningen om nasjonale verdier, viser seg derfor å få uante, negative konsekvenser. Kampen mot multikulturalisme nasjonalt, leder til mer multinasjonalisme på europeisk plan. Når politikere krever lojalitet til nasjonen, bygger man opp under en gammel sjåvinisme som har forpestet forholdet mellom de europeiske nasjonalstatene. Nylig har det europeiske samarbeidet blitt hemmet av en slik proteksjonisme og mistillit. Det som kunne ha vært en mulighet for å befeste prinsippene om frihet, demokrati, rettsstat og åpne grenser i Europa, ender med at man slår hverandre i hodet med nasjonale verdier og nasjonsfetisjisme. I stedet for mer fokus på prinsipper, får man mer fokus på symboler og tilhørighet.

DISSE PRINSIPPENE må forsvares som – nettopp – prinsipper, ikke ved bruk av propaganda og lojalitetskrav. Det er prinsipper som på sikt er enkeltmenneskets beste garanti for frihet, ikke gruppetilhørighet. Husk det gamle sitatet fra Benjamin Franklin: De som er villige viktige friheter i bytte mot midlertidig trygghet fortjener verken frihet eller trygghet. Tenk bare på sikkerhetspolitikken: Utelukkende nasjonale tiltak mot trusselen fra en global, religiøs herrefolksideologi er dømt til å mislykkes. Terroristene tenker globalt, så hvorfor gjør ikke vi det?

Den samme utfordringen kjenner vi fra miljøpolitikken. Prinsipper er rasjonelle, de er universelle, de er koblet til enkeltmennesket. Hva er det som gjør Europa til et godt sted å leve? Svar konkret på spørsmålet! Dersom enkeltmennesket står i sentrum for våre politiske valg, vil de andre stridstemaene sortere seg pent og pyntelig under dette. Vår evne til å gripe fatt i utfordringene vil bli radikalt forbedret. Vi kan utvikle en ufeilbarlig resistens mot de kreftene som Fukuyama frykter kan være flinkere til å forføre massene. Alle misjonsforsøk vil prelle av. Vi kan dumpe symbolpolitikken i fanget på okkultistene i trygg forvissning om at vi har funnet noe bedre.

Følg BTmeninger på  Facebook og Twitter!
 

Les også

Slik kan du debattere i BT

Hvor skal jeg sende innlegg?



Siste fra Kronikk

Ord er vårt fremste forsvar

Kronikk: Massiv militær opprusting er eit stort nederlag for verdas politikk, diplomati og menneskesyn.

«Tullete forslag»

Kronikk: Jeg hører de rareste argumenter mot Bybanen over Bryggen.

«Med ren fornuft kan Russland ikke fattes»

KRONIKK: Jeg ringer mine slektninger i Russland. De deler ikke min skam og sorg, men er stolte og euforiske.

KS snakker ikkje pedagogikk

Kronikk: Eg ønskjer meg ikkje tilbake til styringslogikken på 80-talet, attende til læraren som lukka døra bak seg når han går inn i klasserommet sitt, til sine elevar – og gir pokker i korleis resten av skulen driv, og kva rektor snakkar om

Best på bistand, Børge Brende?

Kronikk: Norge er verdens beste til å bruke penger på bistand, men vi har ikke kapasitet til å følge opp at midlene brukes riktig.

Horne stigmatiserer

KRONIKK: Inkluderinga er lite tent med at barne- og inkluderingsministeren vender statistikktal og fakta om flyktningfamiliar i stigmatiserande retning.

BT Meninger på twitter:


Siste saker