Frode Helmich Pedersen
En sensommerdag i år 19 f. Kr. seiler keiser Augustus' flåte i svak motvind inn mot den romerske havnebyen Brundisium. Ombord på ett av skipene ligger dikteren Vergil, som den keiserlige eskadren har plukket opp i Athen, hvor han har pådratt seg en alvorlig feber. I en koffert ved siden av seg har han det ufullendte manuskriptet til «Aeneiden» - det monumentale eposet om den trojanske prinsen som var utvalgt av gudene til å grunnlegge Rom. Brundisium er denne dagen i full feststemning på grunn av keiserens forestående fødselsdagsfeiring. Gjennom et stinkende kaos av støyende folkemengder bæres den syke Vergil opp til keiserens palass. I løpet av natten oppe i palasset skjønner han at han er døende, og gir sine venner beskjed om at han vil ødelegge «Aeneiden». Augustus oppsøker så Vergil på dødsleiet for med alle sine evner som statsmann, filosof og orator å overtale dikteren til å overlate sitt verk til det romerske folk og ettertiden.
Dette er handlingen i Hermann Brochs (1886-1951) myteomspunnede roman «Vergils død», som utkom i 1945 og som nå foreligger på norsk i Sverre Dahls oversettelse. «Vergils død» er et dunkelt og eiendommelig verk som knapt ligner noe annen roman verken før eller senere, og representerer et forsøk på å skildre alt som foregår inne i hodet til Vergil i løpet av de siste atten timene av hans liv: fra intrikate filosofiske resonnementer og hallusinatoriske drømmesyn til prosaiske kroppslige nødvendigheter. I bokens siste del beskrives den fantasmagoriske reisen inn i døden, frem til det punkt alt språk opphører.
Hermann Brochs verk er på samme måte som James Joyces «Finnegan's Wake» blitt stående som en storslagen minnebauta over den litterære modernismens nærmest faustiske eksperimentvilje. Disse romanene bestreber seg på å nå yttergrensen for hva som er mulig å gjøre med språket. I motsetning til den senere postmoderne litteraturen, kjennetegnes disse verkene av at de ikke har oppgitt troen på at det litterære språket, hvis det presses langt nok, evner å fortelle oss noe unikt og vesentlig om hva det vil si å være menneske.
Romanen sprang ifølge Broch selv ut fra den dødsbevissthet han opplevde etter at han ble arrestert og fengslet av nazistene like etter at Tyskland gikk inn i Østerrike i 1938. Etter tre uker ble han løslatt grunnet «politisk harmløshet», og det lyktes ham deretter å emigrere til USA, hvor han i løpet av de neste seks årene fullførte sin Vergil-roman. Broch beskrev arbeidet som et forsøk på å overføre en profetisk visjon til skrift, noe som medførte at han ikke kunne ta hensyn til leservennlighet når han spant ut sine lange, besvergende setninger. Broch hadde følelsen av å leve på terskelen til en ny epoke, og trakk her en parallell til Vergil, som levde mot slutten av den førkristelige verden og som sies å ha forutsett Kristi fødsel. «Vergils død» var ment å være en veiviser inn i fremtiden.
Ett av romanens viktigste tema, er spørsmålet om diktningens moralske status. Spørsmålet var påtrengende for Hermann Broch i hele hans voksne liv, og ble særlig prekært i og med redslene i Nazi-Tyskland. I likhet med sin Vergil har han skyldfølelse fordi han, i hvert fall delvis, har latt seg forføre av kunsten på bekostning av en mer samfunnsrettet intellektuell virksomhet. På ferden fra havnen og opp til palasset, hånes Vergil av folkemengden som «Caesars tryllekunstner», og i sine feberdrømmer samme natt forfølges han av diverse skrømt og hevngudinner. Han ledsages dessuten, også i våken tilstand, av en overjordisk gutt ved navn Lysanias, samt en spøkelsesaktig slave og en sibyllisk kvinneskikkelse. Etter en lang og kvalfull natt mener han å skjønne betydningen av hallusinasjonene, åndene og angsten: «Aeneiden» må ødelegges!
Vergil vil gi sitt mesterverk som offer, ikke fordi han er misfornøyd med det, estetisk sett, men fordi han innser at det er preget av falskhet og ikke vil kunne gi menneskeheten ny erkjennelse. Verket er manipulerende blant annet ettersom det legitimerer den romerske stat som noe gudegitt og evigvarende, samtidig som Vergil altså er full av forutanelser om en kommende æra. Keiser Augustus lar seg imidlertid ikke overbevise av Vergils mystiske argumentasjon, og insisterer på at det ville være en forbrytelse å frarøve Romerriket denne nasjonalskatten. Etter en lang filosofisk dialog mister keiseren tålmodigheten og bryter ut i vilt raseri:
«Ti stille ... du hater meg mer enn noe annet på jorden (...) du hater meg fordi du selv er full av kongstanker, men du var for svak til selv å gjøre det minste forsøk på å virkeliggjøre dem, du hater meg fordi du slett ikke har hatt noe annet valg enn å plassere kongstankene dine i diktet, slik at du i det minste her kan vise deg mektigere enn kongene dine; du hater meg fordi jeg har vært i stand til å arbeide meg frem til alt det som du hadde ønsket deg ... jeg kjenner deg Vergil, mild synes du å være, og du lar deg gjerne tilbe av folket som den reneste og mest dydige, men i virkeligheten dirrer din angivelig så rene sjel uopphørlig av hat og ondskap, ja, jeg gjentar, den dirrer av den mest nederdrektige ondskap ...»
Hva ligger i disse urimelige ordene som får Vergil til å skifte mening? Under keiserens utbrudd skildres det hvordan utskjellingen virker velgjørende på Vergil: den frir ham fra hallusinasjonene og lar ham vende tilbake til virkeligheten. Hans velvære henger sammen med følelsen av at Octavians skyllebøtte muliggjør genuin menneskelig kommunikasjon. Augustus gir nemlig gjennom raseriet slipp på sin verdighet som guddommelig keiser, og snakker i stedet til ham som en frustrert venn. Talen hans mister dermed den uoppriktige tonen, dette propganda-preget som den til da hadde hatt. Vergil forstår med rette Octavians utbrudd som et tegn på hans oppriktige vennskap. Og når Vergil til slutt likevel overlater ham eposet, gjør han det som en vennetjeneste - en vennetjeneste som symboliserer det uforklarlige båndet som oppstår mellom mennesker som føler sympati for hverandre. Dette fenomenet kan sees på som grunnlaget for all etikk: «Å, selv det minste fallende sekund som løsner fra en menneskesjel for å forsvinne i tidsavgrunnen, er større i sin ufattelighet enn noe verk, og fra keiserens sjel løsnet nå et slikt sekund, et vennskapets sekund, et hengivenhetens sekund, et kjærlighetens sekund». Etter at Vergil har forsont seg med Augustus, glir han inn i døden.
Sverre Dahls oversettelse av Brochs roman er, på tross av noen mindre lakuner, en bragd som knapt kan undervurderes. «Vergils +død» er kanskje noe av det mest uoversettelige som er skrevet. Den amerikanske oversetteren, Jean Starr Untermeyer, som jobbet parallelt med Brochs arbeid på originalen - som hun oppfattet som en hellig tekst - påsto at hun jobbet 12 timer døgnet i fem år før det endelige resultatet forelå. At Sverre Dahl har maktet å gjøre unna samme arbeid i løpet av cirka seks måneder, vitner om hans formidable evne til å overføre tysk litteratur til et elegant norsk. Det er neppe en overdrivelse å si at Sverre Dahl har gjort mer for tyskspråklig litteratur i Norge enn alle våre germanister til sammen.
EN SCENE FRA Den guddommelige komedie: Dante og Vergil blir fraktet av Phlegyas. Glassmaleri i Poldi Pezzoli-museet i Milano.
KOMMENTARER Våre regler