Blind på det ene øyet

Etter 11. september 2001 har vi sett at en rekke vestlige intellektuelle, deriblant Gunnar Skirbekk, har forsøkt å stilisere den vestlige opplysningstiden som eksklusivt vestlig og som ensidig frigjørende og progressiv.

Av Helge Vidar Holm og Torgeir Skorgen, Romansk institutt, UiB

Gunnar Skirbekk skal ha takk for saklige kommentarer til vår kronikk om de arabiske bidragene til vestlig kultur- og filosofitradisjon (BT 20.01). Skirbekk og hans medarbeidere har i 1996-utgaven av læreboken deres for forberedende prøve i filosofi føyd til en ryddig og skikkelig framstilling av arabisk filosofi i middelalderen, og en opplysning om dette nyanserer selvsagt (uten å imøtegå) vår påstand i kronikken den 20/1 om at de fleste nyere, norske lærebøker i denne disiplinen har utelatt slike fremstillinger. Disse lærebøkene var imidlertid ikke vårt hovedanliggende i kronikken, - utgangspunktet vårt var redaktør Olav Kobbeltveits utsagn i BT 10/1 om at muslimer flest befinner seg i illiberalitet og at de «gjennom dialog og 'sand oplysning'» bør hjelpes «ut or den mørke middelalderen». I den forbindelse vil vi gjerne ta opp noen sider som vi finner problematiske ved Skirbekks innlegg.

Opplysningstidens fremste filosofer kan være tvetydige støttespillere i en postkolonial kontekst. Eksempelvis er Voltaire en sterk referanse i spørsmål relatert til konflikter mellom forskjellige avskygninger av kristen tro, men i en dagsaktuell, multikulturell livssynsdebatt lar hans generelle antisemittisme og hans ulike rasistiske utsagn seg vanskelig forsvare. Også andre av Fornuftens fremste talsmenn fra det attende århundre kommer sørgelig til kort når man går deres holdninger til fremmede kulturer nærmere etter i sømmene. At den europeiske opplysningstidens selvforståelse var hegemonisk, kan vanskelig benektes. De fleste av epokens fremste talsmenn oppfattet seg som representanter for universelle, allmenngyldige verdier, som andre folkeslag riktig nok burde få del i, men da på opplysningsfilosofenes premisser.



Slike premisser og en slik selvforståelse ser en videreført i våre dagers debatt. Siden Voltaires, Kants og Holbergs tid har vi imidlertid vært gjennom avslutningen av en kolonitid som fremdeles preger vestlig diskurs: vår opplysningstids var unik og gjør oss til læremestre for folkeslag med annen kulturell bakgrunn; og har vi lært noe verdifullt av andre, for eksempel muslimer, var det i en periode langt forut for Opplysningstiden. Vår vilje til dialog er slik den lange tider var på misjonsmarken: visst vil vi hjelpe de andre, visst kan vi interessere oss for deres kultur og lytte til dem, men premissene er våre. Slik blir dialogen monologisk, - det er vi som representerer den religiøse sannhet eller den filosofiske fornuft.

Skirbekk påberoper seg på den ene siden vilje og beredskap til dialog med den muslimsk-arabiske verden. På den andre siden er det vanskelig å overse at hans egentlige hovedanliggende er å argumentere for den vestlige opplysningsfilosofiens og -kulturens overlegenhet i forhold til den arabiske, med henvisning til sentrale, vestlige tenkere: «Når så opplysningstida kom på 1600- og 1700-talet, med fri meiningsdanning og religionskritikk, er det Vest-Europa som fører an. Det finst ingen muslimsk motpart til intellektuelle som Spinoza, Voltaire, Hume, Kant eller Ludvig Holberg.». Det er ikke første gang Skirbekk hevder dette, BT-sitatet finner vi igjen i en litt annen form i et større innlegg han publiserte i Dagbladet 24.05.04 under tittelen «Islam - den ellevte landeplage?». Underteksten er ikke til å ta feil av: Skirbekk inviterer til dialog uten egentlig å anerkjenne sine muslimske dialogpartnere som diskusjonspartnere på samme nivå som ham selv.



Vi har merket oss at Gunnar Skirbekk legger vekt på selvkritisk meningsutveksling som den vestlige opplysningsfilosofiens adelsmerke. Desto mer forunderlig er det at han viser til Holberg og, ikke minst, til Kants religionskritikk som eksemplarisk progressiv og frigjørende. Han risikerer dermed å legitimere de samme opplysningstenkernes blindhet og intoleranse. Ludvig Holbergs antisemittisme lar seg like lite fornekte som hans aksjer i den dansk-norske slavehandelen, og Immanuel Kant går Holberg en høy gang med sine pinlige raseteorier og antisemittiske utfall mot jødene som nasjon. Som en parallell til Skirbekks manglende anerkjennelse av islam som en rasjonell religion, kan det være interessant å merke seg at Kant i sin religionskritikk angriper jødedommen som en stivnet og bakstreversk lovreligion, fremmed for kristendommens vekt på det enkelte subjekt og for opplysningstidens frihetsideer. Etter den religionstolerante tysk-jødiske opplysningstenkeren Moses Mendelssohns død i 1786, bemerket Kant i et brev til kong Fredrik den store (17/10-1794) at «de kristne derved ikke hadde lidd noe tap, men den jødiske nasjonen desto mer», og at «jødene derfor burde bære utgiftene til et minnesmerke over Mendelssohn alene.»



I innlegget i Dagbladet som vi viste til ovenfor, skriver Skirbekk følgende, à propos interkulturell dialog og intellektuelle læringsprosesser: «Ein ting er å forstå, noko anna å akseptere. Her må vi, heldige arvingar av Holberg og opplysningsprosjektet, ta vårt tak for eit felles løft til fordel for alle dei som ikkje har vore så heldige å få den sjøvrefleksive religionskritikken som ein del av allmenndanninga.» Til dette vil vi bemerke at hvis dette «løftet» skal fungere, må vi først gå i oss selv og erkjenne at en virkelig interkulturell dialog krever både respekt for dialogpartnerens ståsted og kunnskap om vår felles historie, der vår egen fortid gir oss liten grunn til å hovere.

Opplysningstiden gav oss to store revolusjoner og antatt universelle menneskerettigheter. Men den gav oss også slavehandelen, kolonialismen og den vitenskapelige rasismen, med bl. a. Linné, Voltaire, Hume og Kant som viktige bidragsytere. Dette er opplysningstidens farlige skyggeside: En arrogant oppfatning av den vestlige opplysningskulturen som overlegent rasjonell, og en orientalistisk nedvurdering av andre kulturer og religioner som irrasjonelle, tilbakestående og passive. På denne måten bidrar vestlige intellektuelle mer eller mindre utilsiktet til å legitimere nedarvede fordommer om berettiget, vestlig hegemoni, noe som igjen kan tas til inntekt for dagens neo-kolonialisme (f. eks. Irak-krigen).



På bakgrunn av dette, ønsker vi å bidra til en offentlig debatt som problematiserer den vestlige opplysningstiden både med henblikk på dens utopisk frigjørende impulser og dens repressive og intolerante skyggeside i form av kolonialisme, orientalisme og rasisme. På disse punktene kan det være nyttig å trekke fram andre opplysningstradisjoner enn de som Skirbekk påberoper seg i sitt innlegg. I essayet ”Hva vil det si å opplyse?” advarte Mendelssohn mot farene ved et enøyd opplysningsprosjekt som ikke balanseres mot respekten for mangfoldet av kulturelle og religiøse tradisjoner. I tradisjonen fra Averroës' lære om de to sannheter' (religionens og filosofiens) gikk Mendelssohn inn for at de tyske jødene skulle opplyses og samtidig forbli jøder. Dannelse består ifølge denne tradisjonen i å kunne balansere universelle prinsipper om menneskerettigheter med respekten for andres kultur og religion.

Les også:

Følg BTmeninger på  Facebook og Twitter!
 

Les også

Slik kan du debattere i BT

Hvor skal jeg sende innlegg?



Siste fra Kronikk

BT Meninger på twitter:


Siste saker