Idrett bare for heterofile?
Norsk Idrettsforbund tar ikke tak i intern homofobi og trakassering av idrettsutøvere. I stedet har ledelsen delegert ansvaret til lokalplanet. Selv kirken har kommet lenger.
Av Heidi Engførsteamanuensis, Diakonhjemmet Høgskole, forsker på kjønn og seksualitet i idretten.
Med jevne mellomrom de siste årene har Norsk Idrettsforbund blitt offentlig kritisert for å være homofobe og fordomsfulle når det gjelder lesbiske, homofile og bifile idrettsutøvere. Det har vært etterlyst konkrete initiativ og tiltak fra toppledelsen for å skape en mer inkluderende idrettskultur i forhold til homoseksualitet. Svært lite har skjedd.
Det lovverket vi har i Norge i dag, tilsier at diskriminering og undertrykking av lesbiske/homofile er et politisk anliggende. Den økende formelle likestillingen mellom homofile/lesbiske og heterofile er på den politiske agendaen, og var noe av bakgrunnen for at Trond Giske, som daværende Kirke- og undervisningsminister, allerede i 2001 proklamerte statskirkens behandling av lesbiske/homofile som en av sine fanesaker. På samme måte reagerte også daværende Kulturminister Ellen Horn på opplysningene om homofobi i idretten, og lovte å ta dette opp med ledelsen i Norges Idrettsforbund (NIF).
DETTE ER 5-6 ÅR siden. I mellomtiden har Den Norske Kirke tatt problemet alvorlig og åpnet opp for en offentlig debatt om egen praksis og holdninger til lesbiske og homofile, selv om resultatene i form av aksept for homofilt/lesbisk samliv likestilt med det heterofile lar vente på seg. Når det gjelder NIF har det skjedd lite. Bare Fotballforbundet har tatt homoseksualitet inn som et tema i sitt offentlige antidiskrimineringsarbeid, og noen få idrettsklubber har signalisert positivt engasjement i kampen mot homofobi i idretten.
Det er et tankekors at initiativ for eksempel fra Vålerenga, viser at man på lokalt nivå har kommet lenger i å ta inn over seg samtidens utvikling med tanke på verdisyn og holdninger til homoseksualitet, enn NIF sentralt viser. Verdiarbeid i en organisasjon skal drives nedenfra og opp, men det bør også være etter initiativ ovenfra. Ledelsen må være rollemodeller og ikke delegere vekk dette arbeidet.
I LØPET AV HØSTEN 2006 skjedde det derfor noe jeg vil karakteriseres som et «gjennombrudd» for NIF sin politiske vilje til å offentlig ta i denne saken. Idrettspresidenten stilte til debatt i mediene om tema homofobi i idretten. Så vidt jeg kunne registrere, tok ikke Karl-Arne Johannesen ordet homoseksualitet i sin munn. Men han snakket om mobbing, om seksuell trakassering, og om viktigheten av antidiskriminerings arbeid i NIF. I tillegg er det kommet med i NIFs årlige søknad om tippemidler, særskilte formuleringer om bruk av penger til dette formål. Nåværende kulturminister Trond Giske sa seg fornøyd med dette på et åpent debattmøte (12.10.06), og han ønsket ikke å gå inn på øremerking av midler som et politisk redskap i denne forbindelse.
Det er generelt sett mindre bruk av øremerkede midler nå enn før, men det har vært tatt i bruk overfor NIF i flere tidligere prosjekter som for eksempel anti-dopingarbeid, storbyprosjektet, og kvinneprosjektet. Med tanke på hvor lenge NIF sentralt har sittet på gjerdet i denne saken; hvorfor ikke ta i bruk dette politiske redskapet for å sikre at arbeidet mot homofobi og homohets vil inngå i organisasjonens antidiskriminerings arbeid i det kommende året?
DET KAN ALTSÅ SE ut som om Den Norske Kirke har vist en bedre evne og vilje til å ta i fenomenet homofobi/homohets enn Norges Idrettsforbund. Jeg vil ikke trekke sammenlikningen noe lenger her, siden det er mye som skiller disse to organisasjonene. Det er imidlertid noen kjennetegn ved idrettsarenaen generelt, gjør homoseksualitet til et følsomt og fryktskapende tema. Garderobekulturen og den store graden av kroppsnærhet og nakenhet som følger med fysisk aktivitet og idrettsdeltakelse blir vanskelig for mange. I seg selv skulle ikke det at utøvere dusjer sammen være noe problem, men forskning viser at befolkningens fortsatt har negative holdninger til homofili. Dersom idrettsmiljøet er fullt av fordommer om homoseksualitet, vil garderobesituasjoner, idretter med mye kroppskontakt (som for eksempel bryting), eller nødvendigheten av å leve tett sammen på turneringer, treningssamlinger etc. kunne føre til homofobi og trakassering.
DEN ORGANISERTE idretten er en folkebevegelse. Når det snakkes om idretten slik journalisten har gjort med titler som; «Norsk idrett har homofobi» (Aftenposten 14/4), kan vi stille oss spørsmålet: hva, eller mer presist hvem er denne «idretten»? Jo, Norges Idrettsforbund utgjør gjennom sin enorme medlemsmasse bestående av bl.a. utøvere, dommere, trenere, støtteapparat og administrasjon, en folkebevegelse bestående av deg og meg. «Idretten» er rett og slett naboen din, mor og far, tante og storebror. Det er læreren i bygden/bydelen, eller bussjåføren og kommunelegen, og det er de som hever sin lønn og lever av for eksempel å administrere eller trene utøvere i idretten. Men storparten av NIFs medlemmer er ulønnet, dvs. at de deltar som utøvere på amatørnivå, og/eller som frivillig og ulønnet arbeidskraft. Sånn sett kan halve bygden være med på å drive frem det lokale idrettslagets aktiviteter, og derigjennom stå som ansvarlige for en stor del av det lokale barne- og ungdomsarbeidet.
Her ligger utfordringen til NIF: Hvordan sørge for en viss grad av «kontroll» med hva slags verdier/holdninger, atferd og miljø som utvikler seg innad i en slik organisasjon? Det krever at positive holdninger til homoseksualitet formidles tydelig fra øverste ledelse i organisasjonen, og at ansvarlige voksne i hver enkelt idrettslag sørger for en nulltoleranse for homohets og homonegativisme i klubbmiljøet. Og dette krever på sin side en gjennomgang av NIFs trener/lederopplæring, og rutiner for oppfølging av igangsatte tiltak.
NORGES IDRETTSFORBUND er Norges største frivillige organisasjon. Den er partipolitisk uavhengig, og en sterk, autonom aktør i vårt samfunn. Og i barne- og ungdomsarbeid er den en helt sentral sosialiseringsarena med sterk påvirkning på utviklingen av de unges holdninger, verdier og atferd i forhold til menneskelig samkvem. NIF sin kjernevirksomhet blir beskrevet som fysisk aktivitet og idrettsutøvelse, men også som helsearbeid hvor målet er å øke livskvaliteten til «folk flest». NIF sitt motto er da også «Idrett for alle».
Det er her NIF står overfor en utfordring det nå er på tide å ta aktivt tak i. Idrettens ledere må sørge for å hindre at ungdom og unge voksne slutter med idrett fordi de hører at homo er et skjellsord og yndet vitsetema, og at de ser at de voksne ikke gjør noe for å få slutt på homohets og fordommer i miljøet. NIF må få i gang en aktiv og reell verdidebatt i egne rekker, og videreutvikle et system for påvirkning/kontroll av hva slags idrettsmiljø som utvikler seg - også på «grasrotnivå».
I kveld er det debatt på Scandic Hotell om homofobi i idretten «På det andre laget» om hvorfor homofile idrettsutøvere ikke står frem.
Les også
Siste fra Kronikk
Relaterte bilder
FOTO: TV 2 (arkiv)
KOMMENTARER Våre regler