Medisinske fremskritt - og hva så?

Inntil nylig har det vært rimelig enighet om hvor grensene mellom syk og frisk går, og det har også vært lett å bli enig om at de syke skulle få medisinsk hjelp så langt midlene rakk. Ved livets slutt kunne man forsone seg med at folk døde når det ikke var mer å gjøre. Slik er det ikke lenger. «Syk» og «frisk» er betegnelser som har fått konkurranse av begrepet «risiko.»

Livsforlengende teknikker gjør døden utydelig og skaper hjerteskjærende usikkerhet i begge ender av livet. Vi vet mer og mer i medisinen - men hva betyr det? I Bergen har vi dannet «Filosofisk poliklinikk» som en arena for åpen dialog om spørsmål og problemer som oppstår i medisinen, men har konsekvenser for hele samfunnet.

Som leger møter vi ikke lenger bare pasienter, store deler av dagen går med til å hjelpe «risikanter», friske personer med ett eller annet kjennetegn som kan medføre sykdom i fremtiden. Er det noen av oss som ikke er risikanter? Nei, selvfølgelig ikke, og det er dette som får det til å knirke i tradisjonelle måter å tenke på i medisinen.

Hva er høy risiko, hva er lav risiko? Hvis en røykende kvinne på 40 har 5 % sjanse for å få hjerneslag eller hjerteinfarkt i løpet av de neste 20 årene, er det høy risiko? Når hun uten hell har forsøkt å kutte røyken, bør vi tilrå at hun bruker ett, to eller tre medikamenter daglig resten av livet for å redusere risikoen? Hvis ja, skal hun selv betale for det? Hva med de fattigste, skal de ha dårligere tilbud? Hva med bærekraften i et system hvor nær alle voksne mennesker skal behandles forrisiko? Hva er bivirkningene ved å medikalisere folk som faktisk fortsatt er friske?

I Norge brukes flere hundre millioner i året på forebyggende medikamenter. Det finnes retningslinjer, forfattet av medisinske spesialister og forskere, som sier hvilke nivåer av blodtrykk, kolesterol osv. som bør utløse medikamentell behandling. Slike retningslinjer presenteres normalt under faglighetens, etikkens og vitenskapens faner, med understreking av helsegevinsten hos dem som kan antas å bli «reddet» (de som får sin sykdom utsatt) av de forebyggende medikamentene.

Dessverre er retningslinjene ofte farget av økonomiske interesser eller personlig ærgjerrighet. Mange «uavhengige» eksperter har gylne bånd til legemiddelindustrien, slik vi nylig har fått et eksempel på gjennom skandalen i Kreftregisteret, hvor forskningssjefen har fått private tilskudd fra et legemiddelfirma som får bruke registerets pasientdata til produktutvikling. Industrien utvikler medikamenter vi ikke vil være foruten, men de er også kommersielle aktører som skaper seg nye markeder ved bevisst å klebe merkelappen «risiko» til stadig flere friske voksne i alle vestlige land.

Den mest effektive måten å gjøre dette på, er gjennom forskning, fordi forskningsresultater fremstår som «objektive» og derfor sanne. I 2004 skrev redaktørene for tre av verdens ledende medisinske tidsskrifter, uavhengig av hverandre, kritiske artikler om hvordan legemiddelindustrien markedsfører sine medikamenter gjennom publisering i de tyngste vitenskapelige tidsskriftene - som til gjengjeld er blitt økonomisk avhengige av samarbeidet med industrien.

Tvilsomme allianser mellom vitenskap og industri har dessverre medvirket til at europeiske ekspertdokumenter i dag anbefaler at størsteparten av den voksne befolkningen bør få forebyggende medisiner mot hjerte- og karsykdom. Den norske legen Linn Getz, som holder foredrag i Bergen i morgen med tittelen «Korrekt, men ikke sant», har nylig i sin doktoravhandling vist at retningslinjene er etisk tvilsomme, og uforenlige med et bærekraftig helsevesen hvor ressursene brukes på dem som trenger mest hjelp.

Medisinsk virksomhet er i sitt vesen moralsk, motivert av solidaritet med syke og lidende medmennesker. Derfor nyter faget stor tillit.

Medisinen er dessuten basert på naturvitenskap, vår antatt sikreste kilde til kunnskap om kroppen, hvilket ytterligere forsterker troen på helsevesenet. Det er denne tilliten, koblet med håp og drømmer om et bedre liv, som skaper rom for parasittvirksomhet - forkledd som «omsorg for de stakkars syke» Et effektivt propagandamaskineri - i Norge brukes det årlig ca. tusen millioner kroner til markedsføring av legemidler - har lett spill på tillitsfulle menneskers engstelse for sykdom og død.

Det finnes mer enn hundre risikomarkører bare for hjerte- og karsykdom. Men god hjertehelse er ikke noe vi får ved systematisk å undersøke og «behandle» risikofaktorer. Hjertehelsen, og folkehelsen i sin alminnelighet, er nemlig avhengig først og fremst av andre faktorer, deriblant oppvekstvilkår, utdanning og sosial posisjon, optimisme og fremtidstro, og mellommenneskelig respekt og ivaretakelse. Dette er tungt vitenskapelig belagt. Et menneskes eksistensielle erfaringer setter spor i biologien, for eksempel ved at negative følelser som fattigdomsbekymring eller selvforakt ledsages av svingninger i mengden av stresshormoner, som igjen kan hemme eller skade organfunksjon og immunsystem.

Biologiske markører (som blodtrykk, fedme, røyking, høyt blodsukker) kalt «risikofaktorer» kan med andre ord utvikles og forverres av livserfaringer eller sykdomsskapende forhold i familier, skole, arbeidsliv osv.. Dette usynliggjøres når debatten om helse domineres av pseudovitenskap, teknomani og mirakelkurer.

En medisin som definerer kroppen som en ting og har sitt fokus rettet mot biologi alene, kan være både hjelpeløs, villedende og krenkende.

Teknologifikserte leger kan glemme at ikke bare materielle, men også sosiale og eksistensielle livsbetingelser er avgjørende når vi møter enkeltindivider og når vi skal stimulere til fornuftige prioriteringer i samfunnet. Reell hjelp fordrer at behandleren lytter til livshistorien, viser respekt for individet og styrker pasientens evne til å mestre i fremtiden. Dette står ikke i motsetning til høyteknologisk medisin. De to måtene å tenke og handle på må integreres i hvert enkelt møte mellom behandler og pasient.

Vi frykter at medisinen skal utvikle seg til en industri drevet av blåøyd teknologioptimisme og kynisk manipulering i skjønn forening. Vi trenger vitenskapelig og samfunnsøkonomisk edruelighet i de prosesser som driver frem medisinske «fremskritt».

Vi ønsker en medisinsk virksomhet som er etisk høyverdig, bærekraftig i overskuelig fremtid og realistisk overfor menneskelig lidelse som et uavvendelig aspekt ved vår eksistens. Som leger må vi innse at vi er påvirkelige, og at vår dømmekraft kan forvrenges av penger, smiger og suksess. Den som benekter at han er påvirkelig av slike krefter, røper manglende selvinnsikt.

I vinterens foredragsserie i Filosofisk Poliklinikk vil ledende fagfolk drøfte medisinens nye viten, vår økende usikkerhet og uløste dilemmaer både fra medisinskfaglig synsvinkel, i etisk og vitenskapsteoretisk perspektiv, og i samfunnsmessig sammenheng.