Russisk diktatur i støpeskjeen

kronikk

Det finnes i dag sterke tendenser i ikke-demokratisk retning på nær sagt alle felt i russisk samfunnsliv.

Lars Rowe og Pål Skedsmo, forskere, Fridtjof Nansens Institutt

Stikkord er sentralisering av makt, patriotisme med xenofobiske utslag og knebling av opposisjonelle krefter. Det er selvfølgelig ingen tvil om at Vladimir Putin er en sentral skikkelse i denne utviklingen. I dagens situasjon er likevel ikke presidentens maktpolitikk det eneste problemet. På den ene siden finner vi en hierarkisk maktstruktur som fremelsker servilitet. På den andre siden finner vi en befolkning og en mediesektor som kan synes likegyldig og apatisk, eller som entusiastisk og ukritisk lar seg rive med av en stormaktshungrig patriotisme. Mangelen på en regimekritisk offentlighet er påfallende.

Vi er på det rene med at verdisettet som utgjør basisen for vestlige demokratier ikke er en eksportartikkel som uten videre vil aksepteres overalt. Russisk historie og samfunnsstruktur gir ikke grunnlag for å forvente tilstedeværelse av en kritisk borgerlig offentlighet som kan holde det politiske ledersjiktet i tømmene. Russland må nok finne sin egen vei, men i den siste tiden har denne veien, valgt av både sentrale maktskikkelser og befolkningen i sin helhet, gått i en foruroligende retning.

I høst har vi sett kulminasjonen av disse tendensene i særlig tre episoder. Først kom den russisk-georgiske konflikten. Riktignok var den umiddelbare foranledningen arrestasjonen av en rekke russiske offiserer som tjenestegjorde i Tbilisi. De ble anklaget for spionasje, og den georgiske president Mikhail Saakashvili nektet seg ingen retoriske sleivspark. Den russiske reaksjonen var imidlertid blottet for måtelighet og folkerettslig sedvane. Under dekke av å ville føre en kampanje mot økonomisk kriminalitet i sin alminnelighet, satte russiske myndigheter store krefter inn på å ramme georgisk økonomisk aktivitet. I rask rekkefølge stengte man en rekke georgisk-eide kasinoer, og dessuten den georgiske ambassadens hotell i Moskva. Ingen spurte hva som skulle skje med tilsvarende kazakhstansk, armensk, litauisk eller russisk aktivitet.

Videre stengte man alle forbindelseslinjer til Georgia. Selv pengeoverføringer via bank- eller postsystemet ble umuliggjort. Dette rammer den georgiske økonomien hardt. Omkring en million georgiere oppholder seg til enhver tid i Russland, og sendte ifølge Georgias sentralbank i første halvår av 2006 hjem et beløp tilsvarende 14,6 prosent av Georgias BNP. Ingen spør om dette sanksjonsregimet rammer rettferdig eller om annen økonomisk aktivitet av tilsvarende art skal bekjempes. Nå er det georgierne som skal tas. En annen, og like brutal avstraffelse, er den som rammer georgiske skolebarn i Russland. Skoler utestenger dem fra undervisningen. Russisk politi fører lister over elever med georgisk-klingende navn. Dette gjøres for å avdekke ulovlig innvandring, sies det. Et kunstgalleri angripes og verk av en georgisk kunstner ødelegges. Nasjonalistisk mobb vil ikke ha noe av kosmopolitisk kunst som skader den russiske moral. Alt dette skjer uten nevneverdige protester eller innsigelser, verken fra opinionsdannere eller utøvende myndighetsorganer.

Drapet på Novaja Gazetas journalist Anna Politkovskaja viser den utsatte posisjonen media i Russland har. Som ett av totalt 13 drap på russiske journalister i perioden Putin har sittet ved makten, illustrerer det at kritiske røster er noe det ikke er plass til i dagens Russland. Når Putin først kommenterte drapet understreket han samtidig Politkovskajas ubetydelige rolle. De fleste synes å være enige om at drapet ikke er bestilt av Kreml. Man antar rett og slett at en slik bestilling ikke er nødvendig. I den servile maktstrukturen i Russland måtte det før eller siden være noen som var villig til å ta Politkovskaja av dage. Tilbake står Russland med en stemme mindre, og antakelig en økende selvsensur, selv om Novaja Gazeta selv bedyrer at avisen skal fortsette som før. Da er det synd at så få russere leser aviser som denne, som fortsatt makter å gi en alternativ versjon av virkeligheten. Det er grunn til å tro at ensrettingen i toneangivende russisk media vil fortsette, og at medieeiere som er lojale mot Kreml vil sørge for at kun den offisielle versjonen av hva som skjer for eksempel i Tsjetsjenia kommer ut.

Samtidig kommer det stadig meldinger om ulike NGOer (Non-Governmental Organisations) som har problemer med å få godkjent registreringssøknaden sin. Internasjonale organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch sine lokale kontorer er av dem som opplever problemer. At det nettopp er menneskerettighetsorganisasjoner og ikke adopsjonsbyråer og filatelistforeninger som opplever dette er neppe tilfeldig. Det føderale registreringsbyrået hevder at det er formelle feil som er bakgrunnen for avslagene og at organisasjonene er bedt om å søke på nytt. Det kan så være. Men når vi vet at kravene til NGOer er uklare, og at vi kan anta at byråkratiet med større sannsynlighet vil kreve for mye enn for lite, føyer det seg pent inn i systemet. Gjennom de nye reguleringene har myndighetene gode muligheter til å forhindre organisasjonsaktivitet de ikke liker. Utenlandske NGOer blir møtt med absurde krav som å fremskaffe signaturer fra organisasjonens stiftere, mens russiske NGOer som det antas at jobber mot nasjonale interesser eller skader den russiske moralen, kan stoppes.

Vi tror dette må ses som del av en større helhet der den vertikale maktstrukturen øker sin kontroll, og dermed søker å bringe det sivile samfunn inn i statens fold. De organisasjonene som er akseptert av Kreml, blant annet gjennom å bli invitert inn i Putins «offentlige kammer», vil trolig møte lite motstand mens andre organisasjoner kan avfeies som ekstreme og unasjonale bare fordi de har en dagsorden som ikke faller sammen med den offisielle. Disse går en usikker fremtid i møte, og vi har allerede lenge sett at mange russiske organisasjoner har vanskeligheter med å få fremmet sine synspunkter overfor myndighetene og gjennom media.

Som nevnt er det ikke nødvendigvis den russiske statsledelsen som bekymrer mest. Vladimir Putin har sin dagsorden, og vil søke å oppnå sine innen- og utenrikspolitiske mål i den grad omgivelsene tillater det. Det er nettopp disse omgivelsenes reaksjoner, eller mangelen på sådanne, som gir grunn til bekymring, og gjør det verdt å spørre seg i hvilken retning vårt naboland beveger seg. Når georgiske statsborgere rammes uforholdsmessig hardt applauderer aviser og tv-kanaler. Når ikke-statlige organisasjoner kveles ved hjelp av administrative tiltak, skjer det uten at noen toneangivende krefter kan eller vil gjøre noe med det. Når en journalist blir for mektig fordi hun våger å avsløre myndighetenes maktmisbruk, blir hun tatt av dage i en heis i Moskva.

Det som synes
å prege den rådende Zeitgeist i dagens Russland er en eksplosiv cocktail av stormaktsaspirasjoner, xenofobi og servil patriotisme. Disse karaktertrekkene er ikke noe som begrenser seg til den politiske eliten. De synes tvert imot å utgjøre grunnelementene i Russlands nasjonale diskurs, og som noe som gjennomsyrer hele maktsfæren. Dermed virker det styrende for hva man kan si og gjøre som et medlem av det russiske fellesskap. De som våger noe annet blir tiet i hjel, og opposisjonen er marginalisert. Dette gir et nærmest ubegrenset handlingsrom for landets øverste ledelse, med vilkårlig maktutøvelse som resultat.







Følg BTmeninger på  Facebook og Twitter!
 

Les også

Slik kan du debattere i BT

Hvor skal jeg sende innlegg?



Siste fra Kronikk

Bilder

VLADIMIR PUTIN har sin dagsorden, og vil søke å oppnå sine innen- og utenrikspolitiske mål i den grad omgivelsene tillater det. For øyeblikket er det få faktorer i Russland som peker i retning av et åpnere og friere samfunn. ARKIV: REUTERS. FOTO: EDUARD KORNIYENKO

BT Meninger på twitter:


Siste saker