Hva er innovasjon?

Det siste tiåret har ordet «innovasjon» erobret stadig nye deler av samfunnet. Men hva betyr det å være innovativ?

Siri Meyer

Professor/daglig leder av Ibsen 2006 Bergen, Seksjon for kunsthistorie UiB.

Vi er i samme bransje, sa mannen som mediene på 1990-tallet utropte til en av Norges rikeste menn. Han tok kontakt med meg over bordet på en restaurant i Stockholm, der jeg var for å planlegge seminaret Innovatørene kommer. Han var blitt en stor mann under dot.com-boomen, men det meste av pengene forsvant.

Han skrev på en bok, fortalte han, om innovasjon. Tittelen var Konsten att förstå glassmaneter. Og språket var forbløffende velkjent; det var hentet fra kunsten. Næringslivets gründere og entreprenører ble beskrevet som samfunnets avant garde; risikoartister av ypperste klasse. De lytter ikke til markedet, som i den klassiske næringslivsfilosofien. Tvert imot: Dagens risikoartister skyr den grå massen av markedsaktører, glassmaneter bare følger strømmen. I stedet investerer de i det ukjente, i muligheter som ingen ennå har sett. Rollemodellen for denne næringslivsaktøren er kunstneren, slik vi kjenner ham helt tilbake til romantikken: et menneske som søker det nye og originale ved å bekjempe det tradisjonelle og konvensjonelle.

Men hva visste denne mannen egentlig om innovasjon? Hadde han virkelig innsikt i innovative prosesser, eller handlet det mest om aksjespekulasjon og kreativ fakturering? Kikker vi bakom alt snakket om innovasjon, viser det seg ofte at kriteriet på suksess ikke er nyskaping, men resultater som kan telles i kroner og øre.

Historisk sett er interessen for det nye ganske ny. I århundrer var folk mest opptatt av å lære og å anvende den viten som allerede fantes. Da det første kunstakademiet ble etablert i Paris i 1648, ble elevene satt til å kopiere de gamle mestere. Det ypperste var allerede skapt, og det meste man kunne håpe på var å opprettholde denne standarden. Slik var det også på andre samfunnsfelt. Tradisjonen rådet.

I etterkrigstiden var nøkkelordene i samfunnsdebatten «modernisering», «fremskritt» og «utvikling». «Det nye» var noe som tok tid; som fordret hardt, møysommelig arbeid og langsiktig planlegging. Folk satte sparepengene sine i banken i påvente av noe som skulle skje en gang i fremtiden. I dag sitter vi ikke og venter. Vi realiserer drømmene våre med det samme, ved hjelp av kredittkort og lån i banken. Det nye er ikke noe som hører fremtiden til; det er noe vi håper å møte rundt neste sving. Endring og fornyelse er blitt viktige samfunnsverdier.

Den 20. juli 1969 satte astronauten Neil Armstrong foten på månens overflate. Som den første mann på månen, sier han de ordene som mange husker fremdeles: «That's one small step for a man, one giant leap for mankind.»

Bildet av mannen som setter en fot på månen er utvilsomt helt nytt. Noe liknende hadde aldri før hendt. Men det skjer jo stadig nye ting, som blir like fort glemt. Så hvorfor skulle vi huske bildene av Armstrong? Hva er dem som gir dem slik makt? Svaret er enkelt: de lånte kraft fra en figur som allerede fantes: westernhelten. Og ikke minst bildene av John Wayne, cowboyen som rider inn i soloppgangen. Han har vært med på å prege forestillingen om the frontier, pioneren og nybyggeren som «dro vestover», ryddet nytt land og slåss for sivilisasjonen. Så stor makt har denne tankefiguren hatt, at vi uten å nøle aksepterte Neil Armstrong, en astronaut fra Amerika, som det mennesket som kunne tale på vegne av hele menneskeheten.

Bildet av Armstrong på månen får mening og gjennomslagskraft ved hjelp av en innovativ strategi som kan kalles for overføring. Assosiasjonene flyter fra ett erfaringsfelt og over til et annet som er helt forskjellig. Det er langt mellom månen og den amerikanske prærien. Men noe har de felles: månens overflate og det øde landskapet på prærien likner hverandre, og denne likheten er nok til å sørge for at assosiasjonene strømmer fra prærien over til månebildet.

Assosiasjonene går videre, og bringer oss til spørsmålet: Hva er en mann? Westernfilmens maskuline dyder krevde praktiske ferdigheter og rå muskelkraft. Urbanisering og ny teknologi har langt på vei gjort overflødiggjort slike kroppslige dyder. Selv ikke krigen krever lenger muskler; satellittstyrte raketter har langt på vei overtatt. I bildet av Armstrong som setter foten på månen omtolkes dette gamle maskulinitetsidealet. Det er ikke lenger hesten, hoggestabben og pistolen som er mannlighetens identitetsmarkører, men vitenskapen og teknologien. Mannsbildet har fått en ny form, som åpner for helt nye måter å være mann på; det har et annet handlingsrom enn bildet av cowboyen.

Innovative strategier forutsetter som regel at vi tar utgangspunkt i noe som allerede er kjent. Men hva skjer når alt det vi har å sammenlikne med ikke hjelper oss det minste? Kan vi få innsikt i noe som er radikalt forskjellig fra oss selv?

Antropologen Fredrik Barth er en av de få som kan gi oss et kvalifisert svar på dette spørsmålet. I 1968 reiste han til den tropiske øya Ny-Guinea, for å bo sammen med baktamanene. Baktamanene var et lite, bortgjemt folkeslag. De visste ingenting om verden utenfor synsranden, og hadde knapt nok sett en hvit mann. Baktamanene hadde ikke noe skriftspråk, og lite av muntlige fortellinger, for de religiøse ritualene var hemmelige.

Som antropolog ville Barth observere og analysere disse ritualene. I boken Vi mennesker beskriver han et av ritualene slik: «Guttene blir instruert om at de skal gå ut av løvhytten før morgengry og gni kroppen sin med dugg fra bladene på trærne i jungelen - så vil de vokse seg store og sterke. De lever i et tropisk klima med voldsom nedbør, hvor regnet graver i bakken og vasker bort jord og løv, hvor de strie bekkene og elvene med stor kraft fører med seg rusk og rask, røtter og trær og til og med store kampesteiner i bekkefarene. De lærer å vaske seg med vann for å fjerne skitt.» «De kjenner altså vann som et element som angriper og fjerner annet stoff. Men så introduseres de for duggens paradoks. Her er det en annen form for vann som ikke fjerner noe, men tvert imot avleirer seg på bladene og selv blir til fra tomme luften.»

Hva skulle dette ritualet bety? Hva slags innsikter er det duggen uttrykker? Hadde Barth vært en tradisjonell forsker, ville han ha brukt vitenskapens språk. Det vil si: antropologiske teorier og vitenskapelig metodelære. Men dette språket ville forfalske den virkeligheten han ønsket å beskrive. I stedet skapte han et språk av bilder og metaforer; virkemidler som også kunstnere bruker. Metaforene følger en annen logikk enn vitenskapens metodelære. De skaper ny mening gjennom overføringer av det slaget som gjorde seg gjeldende i bildet av mannen på månen.

Hvilke muligheter har vi for å være innovative? Her hindres vi av vår egen oppfatning av vitenskapen natur. Vi forestiller oss at kunnskap er det samme som opplysning. Å forstå noe er å «se lyset», ha innsyn, ha innsikt i noe - altså å se på noe som ligger utenfor oss selv og som er klart og tydelig definert. Det som blir borte i et slikt syn på kunnskap, er vår egen fantasi og språklige evne til å konstruere nye former for virkelighet - det som ennå ikke er sett og som gjerne er åpent og tvetydig. Levende metaforene er sexy og får oss til å jakte på nye sannheter.







Følg BTmeninger på  Facebook og Twitter!
 

Les også

Slik kan du debattere i BT

Hvor skal jeg sende innlegg?



Siste fra Kronikk

BT Meninger på twitter:


Siste saker