Magne Fonn Hafskor
Frilansjournalist
Elias Chacour ble født i 1939 i landsbyen Biram, langt nord i dagens Israel. Foreldrene hans var kristne palestinere og medlemmer av den melkittisk-katolske kirken. Trosretningen er en av de tre største i Midtøsten, med røtter helt tilbake til de første kristne.
Åtte år gammel opplevde Elias Chacour, sammen med resten av landsbyboerne, å bli tvangsevakuert av den israelske hæren. De fikk aldri vende tilbake til landsbyen sin. Chacours familie søkte tilflukt i nabolandsbyen Gish. Bortsett fra noen få eldre, var også denne landsbyens befolkning drevet på flukt. Ingen visste hvor de var blitt av eller om de ville komme tilbake. Under lek noen dager senere trådte Elias Chacour feil i den løse sanden. Fallet hans avdekket liket av en gutt på hans egen alder. Det viste seg at sanden skjulte en massegrav med 24 av de savnede landsbyboerne. Tanken på at han kunne vært en av dem har fulgt ham siden.
Historien gjentok seg i utallige andre landsbyer, ofte med like tragisk utgang. Verst gikk det ut over Deir Yassin, en liten landsby fem kilometer fra Jerusalem (mot Jaffa). Irgun, Menachem Begins fryktede sionistorganisasjon, avla landsbyen et besøk - med det formål å «rense» den. Jacques de Reynier, fransk representant for det internasjonale Røde Kors, kom til landsbyen 11. april 1948 - to dager etter massakren. I sin rapport skriver han:
«...totalt mer enn 200 døde - menn, kvinner og barn. (...) En av de døde var en høygravid kvinne. Hun hadde kruttslam på kjolen, noe som tyder på at hun ble skutt på kloss hold.»
«Fantes det en grunn til at jeg var blitt spart?» spør Chacour med retorisk tilbakeblikk i sin selvbiografiske bok «Blood Brothers» (1984).
En måned senere, 14. mai 1948, proklamerte David Ben Gurion opprettelsen av staten Israel. Samme sommer ble nesten en million mennesker drevet på flukt fra sine hjem. Den norske rettspsykiateren Berthold Grünfeld er av jødisk avstamning, og mistet begge sine foreldre i Auschwitz. I et intervju med Dagbladet våren 2003 peker han på likheter mellom Israels politiske system og apartheidregimet i Sør-Afrika. Om opprettelsen av staten Israel sier han følgende:
«Tanken om at her har vi et folk uten land, og et land uten folk, var i beste fall naiv. Det bodde jo allerede masse folk der. Samtidig er det forståelig at noe måtte skje etter 1945. Men - det forundrer meg likevel at jøder, med så god kjennskap til lidelser, krenkelser og ydmykelser, ikke skjønner bedre.»
Forvirringen ble ikke mindre over at faren, sammen med Chacours tre eldre brødre, en stund etter tok seg arbeid hos den nye landeieren. Faren forklarte det slik:
«Hvis vi tar oss av trærne, vil vi gjøre godt arbeid. Andre skjønner seg kanskje ikke på det. De bryter grener og skjemmer tilveksten.»
Elias Chacour studerte teologi i Paris, og vendte tilbake til Israel som ferdig utdannet prest i 1965. Dette var en vanskelig tid for unge palestinere i den nye nasjonen. Chacour innså at det ikke kunne bli forsoning mellom jøder og palestinere før den menneskelige verdigheten ble gjenopprettet. Han tok imot et kall til den lille landsbyen Ibillin, og fant et kristensamfunn preget av konflikter, splittelse og hat.
Høsten 1967 fikk Elias Chacour studieplass ved det hebraiske universitetet i Jerusalem. Her studerte han Toraen, Talmud og flere fremmedspråk. Viktig for ham i denne perioden ble vennskapet med den påtroppende biskopen av Galilea, Joseph Raya (1916-2005). Raya var libaneser, men kom til Israel etter en lengre periode som pastor i Birmingham, USA. Her hadde han engasjert seg i arbeidet for svarte borgerrettigheter, og marsjerte flere ganger side om side med Martin Luther King Jr. Høsten 1970 arrangerte Raya og Chacour en symbolsk gjenreising av ruinbyen Biram med «levende steiner»: 1500 mennesker ble værende der i seks måneder som en påminnelse om det som hadde vært. To år senere ledet Chacour og Raya 24.000 palestinere og jøder i en stor felles fredsmarsj gjennom Jerusalems gater.
En sentral del av Chacours visjon har vært troen på utdanning som en viktig vei mot verdighet og fred. I tråd med denne tanken har han etablert utdanningsinstitusjonen Mar Elias i Ibillin, bygget rundt den inkluderende ideen «religionsfrihet - ikke frihet fra religioner.» Skolens navn er en referanse både til fjellet skolen er bygget ved og Chacours bibelske navnebror Elias (arabisk: Ilyas) - en sentral profet både for jøder, kristne og muslimer. Oversatt fra arabisk betyr Mar Elias «lysklippen» eller «fjellet av lys,» et godt bilde på betydningen av utdanning og kunnskap. Det som begynte som en enkel barnehage på prestekontoret, er i dag en moderne utdanningsinstitusjon med tilbud på alle nivå - inkludert et av Israels beste gymnas. Her bidrar daglig over 4.500 jødiske og palestinske barn, ungdommer og voksne i arbeidet med å realisere Chacours tanke om å «skape fred gjennom utdanning, dialog og forsoning.» Under mottoet «fellesskap i ulikhet» åpnet skolen et eget universitet høsten 2003. Ved åpningen uttalte Chacour:
«Våre ulikheter skal ikke betraktes som en trussel, men som en utfordring og en rik ressurs.»
Elias Chacour tror på en fredelig løsning der kristne, jøder og muslimer kan leve sammen innenfor grensene av en stat - oppdelt i kantoner etter sveitsisk modell. Together, en avis utgitt av den amerikanske metodistkirken, trykket et intervju med Chacour i februar 2005. Her sier han det slik:
«Vi er alle skapt i Guds bilde. Hva skulle da hindre oss i å leve sammen, til tross for ulikheter i religion og historie? Abraham kom fra Ur i dagens Irak, før han emigrerte til dagens Israel. Palestinere og jøder lever i samme hjemland. Hvorfor skulle den ene gi det opp for den andre, når de kan ha det sammen?»
Tidligere i år ble Chacour utnevnt til melkittisk-katolsk erkebiskop av Galilea (den nordlige delen av Israel). Han har mottatt flere internasjonale fredspriser og er nominert tre ganger til Nobels fredspris. Mange betrakter ham som Israels svar på erkebiskop Desmond Tutu.
Chacours visjon kan oppsummeres i et lite utdrag fra en tale han holdt i 2001 ved Emoryuniversitetet i Georgia, USA:
«På vegne av de palestinske barna ber jeg dere: Gi mer vennskap til Israel. De trenger deres vennskap. Men ikke tolk ditt vennskap som en automatisk antipati mot meg, palestineren som betaler regningen for det andre har gjort mot mine elskede jødiske brødre og søstre. Og dersom du har vært opplyst nok til å ta palestinernes side, men samtidig blir ensidig motstander av mine jødiske brødre og søstre: Slutt med det! Slikt vennskap trenger vi ikke. Det vi trenger er en felles venn. For Guds skyld, ingen av oss trenger flere fiender!»
KOMMENTARER Våre regler