Odd Evjen, Regional Representant, Kirkens Nødhjelp Øst-Afrika,
Fredrik Gjernes, Landrepresentant, Kirkens Nødhjelp Tanzania,
Eivind Dahl, Rådgiver, Kirkens Nødhjelp Kenya.
Katastrofen i dette området minner oss om at klimaendringene ikke er noe fjernt som hører fremtiden til, men at de rammer mennesker i dag. Kampen mot sult og fattigdom er dermed også en kamp mot klimaendringene.
Stadig flere rapporter tyder på at de tilbakevendende tørkekatastrofene i Øst-Afrika henger sammen med farlige og menneskeskapte klimaendringer. Som BT skrev søndag 25.6. er forskerne svært bekymret over den globale klimautviklingen. Eystein Jansen leder Bjerknes-senteret som har vært vertskap for FNs klimapanels arbeidsmøte på Solstrand. «Vi er inne i klimaendringer som er så raske at verken samfunn eller natur greier å tilpasse seg», sier Jansen til BT. En nylig publisert rapport fra Kirkens Nødhjelps søsterorganisasjon i Storbritannia, Christian Aid, understreker alvoret og påviser hvordan omfanget av tørke og flom i Afrika sør for Sahara må ses på som konsekvenser av den globale oppvarmingen. Hete, tørke og flom fører til mer sykdom og en hard kamp om ressurser. Fremtiden for Afrika synes ikke lys; pest og epidemier, flom, sult og krig. Klimaendringene er så alvorlige at de truer med å sette all utvikling regionen har oppnådd i revers.
Tørke og sult er først og fremst et politisk problem. Eksempelet fra Kenya de siste månedene er meget illustrerende: Allerede i slutten av november begynte mediene i Kenya å skrive om den alvorlige tørken i de nordlige områdene av landet, etter at den korte regntiden nok en gang hadde slått feil. Men reaksjonene uteble. Paradokset var at maisbønder i det vestlige Kenya samtidig sto uten markeder å få solgt maisen sin på. Så mens mat gikk til spille vest i landet, bredte sulten seg i nord. Til slutt måtte Kenya be om matvarehjelp fra utlandet, og måtte importere mais og korn fra den subsidierte overskuddsproduksjonen i USA.
Kenyanske medier har siden satt søkelyset på at personer sentralt plassert i regjeringen, og i det kenyanske maktapparatet, har økonomiske interesser i å importere matvarehjelp. Rike mennesker har på denne måten tjent penger på å sitte og se at krisen eskalerte.
Kenyas politiske elite er dessverre ikke alene i sin unnfallenhet. I de fleste afrikanske land i dag utøver markedet sterkere kontroll og disiplinering av den politiske ledelsen enn det sivile samfunn og de demokratiske prosessene er i stand til. Å styrke det sivile samfunnets politiske kapasitet er derfor helt fundamentalt i forsøket på å bekjempe konsekvenser av klimaendringer som sult og tørke .
I mange land i Øst-Afrika er det åpenbart at mangel på godt styresett og politisk ledelse forverrer konsekvensene av tørke. Imidlertid er det avgjørende å opprettholde en global forståelse av problemet. De østafrikanske landenes interne utfordringer forsterkes av den globale mangelen på styring i forhold til klimaendringene. Verdenssamfunnets manglende vilje og evne til å vedta forpliktende og tilstrekkelige CO2-reduksjoner må ses som en helt grunnleggende årsak til sulten som har rammet Øst-Afrika.
Det er i stor grad de rike landenes vekst og utvikling som har skapt utslippene av farlige klimagasser som CO2. Men de forurensende landene har så langt vist svært liten evne til reaksjon og handling, selv om FNs klimapanel ettertrykkelig og gjentatte ganger har dokumentert sammenhengen mellom klimagassutslipp og klimaforandringer.
Den største synderen er USA, som alene står for over 30 prosent av jordas CO2-utslipp. Ved å stille seg på sidelinjen og nekte å ta sin del av ansvaret for å kutte CO2-utslippene, viser den amerikanske regjeringen ikke bare manglende respekt for multilaterale løsninger på verdens største utfordringer, men også for fattige menneskers liv. USAs unnvikenhet fritar imidlertid ikke andre land fra ansvar.
Norge har et nasjonalt og et internasjonale ansvar. Oljeproduserende, rike land som Norge har også et særlig ansvar og må ta et hovedansvar for å redusere klimagassutslippene. Hver nordmann står for dobbelt så store CO2-utslipp som verdensgjennomsnittet.
For å hindre klimarelaterte sultkatastrofer i fremtiden bør Norge og andre rike land bistå afrikanske land på tre nivåer: Forebygging, lokal tilpasning og kompensasjon.
Først og fremst må vi bidra med forebygging av klimaendringer. Utslippene må reduseres kraftig, og det må skje raskt. Med ratifiseringen av Kyoto-protokollene har Norge forpliktet seg til at utslippene av klimagasser ikke skal øke med mer enn én prosent i perioden 2008-2012 i forhold til 1990-nivå. Hittil har ikke Norge innfridd: I perioden fra 1990 til 2005 har de samlede klimagassutslippene økt med omtrent 9 prosent. Dette skjer til tross for at Kyoto-forpliktelsene ikke er tilstrekkelige til å dekke behovet for reduksjon av klimautslippene. Utslippene må derfor reduseres betraktelig, og en betydelig andel må skje her hjemme.
En ansvarliggjøring av Norge som oljeprodusent, forbruker og eksportør er nødvendig både ut fra et samfunnsøkonomisk og moralsk perspektiv. Norske myndigheter bør være pådrivere for tiltak for renere produksjon, energieffektivisering, utviklingen av renere energikilder og innføring av insentiver for å vri forbruket fra fossilt til fornybar energi. Forskning og kunnskapsutvikling må prioriteres slik at ny teknologi kan bli kostnadseffektivt og konkurransedyktig på lik linje som fossilt brensel. Det er rimelig å forvente at industrien selv tar et betydelig ansvar og kostnad for selv å møte disse kravene.
Samtidig har utslippene pågått så lenge at klimaendringene allerede er et faktum, og under alle sannsynlige scenario vil de øke i omfang. Derfor vil det som et punkt nummer to også dreie seg om tilpasning lokalt. Fattige mennesker vil måtte takle mange av konsekvensene, og lokalsamfunnene må ha evne og redskap til å tilpasse seg endringene. Norge og øvrige rike land må bistå utviklingslandene med å håndtere ørkenspredning, økning i havnivå, flom, tørke og orkaner som vil øke i intensitet. Ved gjeldsslette, bedrede handelsbetingelser, bortfall av strukturell kondisjonalitet som privatiseringskrav og økt bistand, kan utviklingslandenes politiske handlingsrom økes. Parallelt må det sivile samfunn styrkes slik at det kan holde sine regjeringer ansvarlige for hvordan de benytter dette handlingsrommet.
For det tredje må kampen mot klimaendringene inkludere en form for kompensasjon til fattige land. I vår nasjonale debatt i Norge er det et allment akseptert miljøprinsipp at forurenseren må betale. Det er ingen grunn til at dette prinsippet ikke også skal gjøres gyldig når det gjelder konsekvensene av de globale klimaendringene. Tap av avlinger, liv, eksportinntekter og ressursgrunnlag som følge av klimagassutslippene fra de rike landene, må kompenseres. Derfor er det vi - forurenserne i de rike landene - som må betale. Regningen vil vokse seg stor om vi ikke gjør noe raskt.
Å bekjempe fattigdom og å håndtere klimaendringer er uløselig knyttet sammen. Vi håper FNs klimapanel etter konferansen i Bergen forslår offensive forslag til hvordan klimaproblemene best kan løses. Verken verdens fattige eller klimaet kan vente særlig mye lengre.
KOMMENTARER Våre regler