Norge og Burma

Thomas Frantsvold og Kai Grieg, Raftostiftelsen

Kai Grieg er sosialantropolog (UIB) og skrev hovedoppgave om en av de etniske gruppene i Burma. Han arbeider frivillig med Burmaspørsmål for Raftostiftelsen. Thomas Frantsvold er siviløkonom (NHH), styremedlem i Den norske Burmakomité og tilknyttet Raftostiftelsen.

Det blir ingen fest, for som alle vet sitter Daw Aung San Suu Kyi fortsatt i husarrest. I morgen har hun totalt vært sperret inne i sitt hus ved Inyasjøen i Rangoon 10 år og 239 dager. Fødselsdagen markeres over hele verden som en påminnelse om at juntaens generaler ikke bare holder Suu innesperret, men at hele Burmas befolkning er fanger i sitt eget land.

I Norge har den rødgrønne regjeringen startet sin periode med en klarere og høyere profil på prioriterte utenrikssaker. Men mens Kjell Magne Bondevik og hans regjering holdt Burma-fanen høyt, har det vært stille fra den nye regjeringen, statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Norge har lenge hatt en spesiell rolle i forhold til Burma: som vertsland for Nobels Fredspris til «The Lady», som hjem for eksilradio- og tv-stasjonen Democratic Voice of Burma, og som en aktiv diplomatisk og politisk aktør. Måten fredsnasjonen Norge har formet sin Burma-politikk på har stått modell for andre land, og norsk praksis og politikk er blitt lyttet til og sett opp til av andre.

Når Norge så uteblir fra den internasjonale Burma-diskusjonen så blir også det lagt merke til. Også av juntaens generaler. Og når norske selskap handler med regimet, så må vi anta at generalene gleder seg over den norske dobbeltmoralen.

Raftostiftelsen er forbauset over at Regjeringen, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre knapt har nevnt Burma siden de tok sete. Med unntak av en nylig uttalelse fra Gahr Støre der han slutter seg til oppfordringene om at Suu Kyi må løslates har det vært stille. Utenriksministeren nevnte ikke en gang Burma i sin redegjørelse for Stortinget i februar.

Aung San Suu Kyi tok på midten av 1990-tallet til orde for økonomiske sanksjoner mot Burma. Hovedbudskapet var at investeringer og økonomiske avtaler med regimet kun tjente juntaens generaler, og ikke det burmesiske folket.

Statsminister Kjell Magne Bondevik oppfordret norske bedrifter til å holde seg unna Burma, og han kritiserte Frontier Drilling, som nylig ble avslørt som partner med generalene gjennom leteboring på Shwe-feltet. Den rødgrønne regjeringen har ikke vist seg i saken, og statsminister Stoltenbergs svar har tidligere vært at det får være opp til den enkelte å avgjøre om man vil samarbeide med despotene i Burma.

Raftostiftelsen oppfordrer norske bedrifter til å ikke drive virksomhet i Burma. Det er ikke fordi vi tror at Burma og burmeserne bør isoleres. Tvert i mot. Men økonomisk «samarbeid» med Burma er et samarbeid med juntaens generaler. Ikke med burmeserne. Gjennom å handle med Burma, eller samarbeide med dem, skaffer man regimet inntekter og midler til å opprettholde sitt diktatur.

Vi håper Jens Stoltenberg kan slutte seg til denne oppfordringen, og fortelle norske næringslivsledere at handel med Burma skjer på tvers av norske myndigheters ønsker.

Vi vet ikke om Stoltenberg har sendt Suu Kyi noen bursdagspresang, men hvis han ikke har gjort det tillater vi oss å komme med et forslag: Vis henne at du bryr deg! Det er den beste presangen hun kan få, der hun sitter i husarrest, snart på det tolvte året. Fortell nordmenn, juntaen og burmeserne klart og tydelig at du, regjeringen og Norge er bekymret for situasjonen i Burma, at Suu Kyi og alle de andre politiske fangene i Burma må løslates, at Norge forventer og vil bidra til en demokratisering av Burma, samt at norske selskaper og norske penger til generalene må vente til Burma er fritt og demokratisk. Og bli med på markeringen av hennes fødselsdag.

Burma diskuteres for tiden i FNs Sikkerhetsråd. Det er overraskende og gledelig at det er USA som har ledet presset for at Sikkerhetsrådet skal rette verdens oppmerksomhet mot Burma. Norske myndigheter bør gi sin tydelige støtte til arbeidet som gjøres for at Sikkerhetsrådet skal øke sitt engasjement for Burma.

Flere land har allerede signalisert klart at de ikke ønsker at Sikkerhetsrådet tar opp Burma-spørsmålet, blant dem vetomaktene Kina og Russland, og spørsmålet er om man velger å utsette spørsmålet på nytt, eller om USA klarer å presse gjennom en resolusjon eller presidentuttalelse.

Det er uansett klart at det internasjonale presset mot Burma er tiltagende, og det er viktig at Norge ikke tier – og på den måten bidrar til å støtte generalene.

Juntaen er ikke immun mot press, og FNs undergeneralsekretær Ibrahim Gambaris Burma-besøk i mai ville aldri skjedd uten at generalene følte seg presset. Gambari fikk til og med lov til å møte Aung San Suu Kyi, det første besøket hun har hatt siden hun møtte FNs spesialutsending Ismail Razali i mars 2004 (Razali ble siden kastet ut av Burma, og trakk seg fra stillingen tidligere i 2006). Møtet kom angivelig i stand etter at Gambari møtte juntaens leder, seniorgeneral Than Shwe, og ba ham om tillatelse.

Det er blitt spekulert i at generalene tillot besøket for å avverge en resolusjon i FNs Sikkerhetsråd, og det gikk også rykter om at Suu Kyi ville bli sluppet fri. Lettelsene fra generalene kommer etter stadig krassere internasjonale reaksjoner på den burmesiske hærens krigføring mot karen-folket, en krig som også har spredt seg utover Burmas grenser og inn i Thailand

At det er langt igjen viser de få gode nyhetene som kommer fra regimet i Burma: Generalene løslot nylig to fanger som var fengslet for å ha rapportert om tvangsarbeid til den internasjonale arbeiderorganisasjonen (ILO). Løslatelsen skjedde i siste øyeblikk før ILO ville vedta strenge tiltak mot Burma. Generalene bøyer av for press, men ikke før i siste øyeblikk.

Burmas generaler kan tidvis være vanskelig å forstå, men mange av deres forbløffende og uventede beslutninger følger et klart mønster: Generalene mener de har legitimitet ved at det bare er dem som kan holde landet samlet mot indre og ytre fiender. Dersom Sikkerhetsrådet skulle ta opp Burma til diskusjon, og komme til å vedta resolusjoner eller uttalelser om Burma, vil det redusere juntaens makt overfor befolkningen. I tillegg er generalene livredde for å bli angrepet utenfra. Derfor kjøper de rakettsystemer fra Kina. Dette er nok en av grunnene til den tilsynelatende absurde beslutningen om å flytte hovedstaden til Naypyidaw, nærmere midten av Burma.

Det er nå kjent at Suu Kyi og hennes parti NLD ber FN om å utnevne en megler som kan få fart på samtalene mellom generalene og den demokratiske opposisjonen. En slik megler bør komme fra et av de asiatiske land, og Norge bør aktivt støtte forslaget.

Raftostiftelsen gratulerer Daw Aung San Suu Kyi med 61-årsdagen. Vi ser frem til den dagen da situasjonen i Burma er slik at hun selv kan besøke Bergen og holde sin Raftoforelesning.