Av Mai Bente Snipstad
Stipendiat ved Institutt for utdanning og helse
Universitetet i Bergen
Hendelsene denne dagen er blitt stående som et symbol på motstanden mot apartheid, og Organisasjonen for Afrikansk Enhet (nå den Afrikanske Union) tok i 1991 initiativ til å markere dagen internasjonalt som «The Day of the African Child». Den samme organisasjonen sto i 1990 bak utviklingen av Den afrikanske traktat om barns rettigheter og velferd, og for mange humanitære organisasjoner er 16. juni blitt en feiring av fremveksten av denne. Målet med å markere denne dagen er å vise barn respekt, og vende oppmerksomheten mot barns livsvilkår i Afrika. Tema for årets markering er «Beskyttelse av barn fra vold».
Sammen med FNs Konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen) danner Den afrikanske traktat om barns rettigheter og velferd et rammeverk for å beskytte og fremme barns sosiale, økonomiske og politiske rettigheter. De to instrumentene deler mange prinsipper, som ikke-diskriminering, prinsippet om barnets beste og behovet for å sikre barnets rett til overlevelse og utvikling.
Det er imidlertid også vesentlige ulikheter mellom disse to instrumentene. Ikke minst er Barnekonvensjonen langt mer kjent og utbredt, også blant internasjonale, humanitære organisasjoner og aktører som har aktiviteter i afrikanske land. I internasjonalt hjelpe- og utviklingsarbeid er innarbeiding av barns rettigheter i lovverk og praksis blitt et viktig mål for fremgang innen områder som helse, utdanning, likhet og trygghet. De fleste humanitære aktører som jobber for å bedre barns livsvilkår tar i dag utgangspunkt i en rettighetsbasert tilnærming, og Barnekonvensjonen siteres hyppig i programerklæringer og retningslinjer for praktisk arbeid.
Men spredningen av budskapet om barns rettigheter får en blandet mottakelse i mange afrikanske lokalsamfunn. Ideen om individuelle rettigheter er fremmed, og holdningene denne ideen fremmer er fjernt fra idealene i et mer kollektivt orientert samfunn. Lokalt har vektleggingen av et slikt rettighetsperspektiv ført til konflikter mellom internasjonale og lokale aktører, så vel som mellom barn og deres omsorgsgivere. Grunnlaget for konfliktene som utspiller seg er ulikheter i kulturelle verdier, og spenning som oppstår mellom tradisjonelle og moderne levesett.
Da Barnekonvensjonen ble skrevet i 1989 deltok kun fire afrikanske stater (Algerie, Marokko, Senegal og Egypt) på en meningsfylt måte. Den afrikanske traktat om barns rettigheter og velferd kom som et supplement året etter, motivert av frustrasjon over denne underrepresentasjonen, og et ønske om å integrere et afrikansk verdigrunnlag i synet på barns rettigheter. Følgelig avviker verdiene og synet på barndom som kommer til uttrykk i de to instrumentene fra hverandre på sentrale områder. Barnekonvensjonen er fundert på et vestlig syn på barndom, med utgangspunkt i normer fra et individualistisk orientert samfunn. Den fremhever ikke bare rett til beskyttelse, men gir også barnet rett til å handle uavhengig, og rett til frihet i uttrykk og mening. Det implisitte målet for barnets utvikling er selvstendighet og autonomi. Den Afrikanske traktat tar utgangspunkt i barnets og familiens ansvar og plikter, og retter seg mer mot beskyttelse av barn som gruppe. Traktaten bygger uttalt på en afrikansk kulturarv, og det fremheves at den skal bidra til å styrke positive, tradisjonelle afrikanske verdier.
Disse verdiene betegnes på zulu som «Ubuntu», et begrep som sies å favne menneskehetens essens; streben etter å være en varm og sjenerøs person, villig til å dele, bekreftende ovenfor andre, bevisst den store sammenhengen hvor en selv ydmykes når andre ydmykes. Det implisitte målet for barnets utvikling er uegennyttighet og villighet til å dele fellesskapets oppgaver og ansvar. Slik gjenspeiler den afrikanske traktaten et samfunn og en ideologi bygget på kollektive verdier, hvor det å høre til og fungere i en sosial sammenheng er overordnet det individuelle. I en omdiskutert paragraf (§ 31) beskrives det ansvar barnet har i forhold til familie og samfunn. Barnet skal «arbeide for samhørighet i familien, og respektere sine foreldre, overordnede og eldre til enhver tid, og assistere dem ved behov». Gjennom en slik lydighetsposisjonen får barna en meningsfull rolle i fellesskapet, og har ved å utføre sine oppgaver på en god måte, fått mulighet til å vise kompetanse og oppnå anerkjennelse.
Rettighetsbaserte intervensjoner tar som utgangspunkt at a) alle oppebærer de samme rettigheter, og b) maktstrukturer som står i veien for å realisere disse rettighetene må endres. Der målgruppen er barn kan imidlertid ”maktstrukturene som står i veien for endring” være identiske med dem som beskytter barnet. Å slå barn for å oppnå lydighet har i mange områder vært en integrert del av barneoppdragelsen, både i hjem og skole. I dag er det et sterkt internasjonalt press mot regjeringer, lokale myndigheter og familier/skole mot bruk av fysisk straff. Mange barn, særlig dem som kommer i kontakt med humanitære organisasjoner, fanger opp den nye retorikken, og hevder sine rettigheter. Slik kan en se at organisasjonene når frem til barn med sitt budskap. Samtidig er selvhevdelse fra barnets side i mange situasjoner et sterkt brudd med den forventede respekt mot de voksne, og kan føre til straff og avvisning.
Omsorgsstrukturen i Afrika sør for Sahara er tradisjonelt tuftet på storfamilien og kollektiv effektivitet i oppdragelsen av barn. Gitt at svært mange afrikanske barn lever i risikofylte omgivelser kan sammenbrudd i denne strukturen føre med seg en økt sårbarhet for barnet, for eksempel i forhold til HIV-smitte. Et sitat fra et intervju om barns situasjon, foretatt i Kilimanjaro området, Tanzania, illustrerer denne problemstillingen: «Alt snakket om menneskerettigheter bidrar til å endre våre barns atferd. De blir ikke lenger slått i skolen, og når du irettesetter et barn langs veien får du til svar: Ikke rør meg, jeg har rettigheter. Selv om du skulle oppdage barn/unge som har sex, kan du ikke bryte inn, du kan ikke røre barn, nå om dagen. Tidligere kunne enhver voksen irettesette ethvert barn... Nå om dagen kan et barn på veien si stygge ord til en voksen, og hevde at det er min rettighet».
Et velkjent råd i folkelig barnepsykologi er at foreldre må sørge for å være «et skritt foran barnet». Mange voksne opplever at disse nye ideene om barns rettigheter bidrar til å underminere deres voksenautoritet, og mange uttrykker villrede om hva slags oppdragelsesmetoder som kan benyttes som alternativ. I en presset situasjon kan dette føre til enten en intensivering av de midler en kjenner og kan fra før, inkludert å slå, eller motsatt, å abdisere rollen som styrende voksne, og la barna få agere som de vil. Dette er konflikter og brytninger som også er kjent fra vårt samfunn. Intervensjoner rettet mot foreldre i Norge i dag sikter mot å styrke positiv foreldreatferd, og bygge på det foreldrene mestrer. Målet er å støtte foreldrenes tro på seg selv i sin omsorgsrolle, og skape en positiv samhandling. Den viktige utfordringen blir hvordan en, i globale endringsprosesser, kan unngå å rive ned det som fungerer, og bygge broer som bærer, både mellom kulturer, og mellom det tradisjonelle og det moderne.
Forbehold som tas i internasjonale organisasjoners programerklæringer om tilpasning til lokal kontekst når ikke nødvendigvis ut til aktørene som arbeider med implementering i felten. Lokale profesjonelle vil ofte i møte med vestlig innflytelse og skolering tro at de får noe bedre enn sine egen lokalt baserte kunnskap og praksis. Uten integrering med lokale omsorgsformer og organisering av barneomsorg kan resultatet bli et ubalansert og unyansert budskap. Slik kan en, for å omskrive et velkjent ordspill, komme til kaste ut baljen sammen med badevannet, og etterlate barnet uten en beskyttende struktur.
.
KOMMENTARER Våre regler