Aidan Foster-Carter
Det er et trist bevis på manglende framskritt at det i 2006 – som i 1906 eller 1006 – fortsatt er kniving om tittelen. Bergens egen Raftostiftelse står i frontlinjen for endring. Som avdøde Thorolf Rafto selv retter Stiftelsen lys mot ondskap og overgrep, inkludert skammen mektige stater forsøker å skjule - Russland i Tsjetsjenia, Kina i Xinjiang.
Men hva angår den store «verdens verste»- tittelen så vil jeg påstå at ingen matcher Nord-Korea. Eller den demokratiske folkerepublikken Korea som det offisielle navnet så ironisk lyder. Ikke noe annet regime har så lenge i den grad undertrykt, mishandlet og forsømt sine egne 23 millioner borgere – og samtidig terrorisert omverdenen.
Listen er lang. Skal vi starte med masseødeleggelsesvåpen? To atomvåpenprogrammer: ett de skryter av og ett man mistenker. Beviser på forskning og lagre for kjemisk og biologisk krigføring. Men disse uhyrene er til liten nytte uten raketter til å føre dem. Nord-Korea selger raketter av alle slag til konfliktområder som Pakistan og Iran.(De lovet Bill Clinton å stoppe hvis han betalte, men tiden rant ut og George W Bush var ikke interessert.)
Konvensjonelle styrker? Hæren teller en million mann, verdens klart største i forhold til folketallet, permanent kampklar rett nord for det som ironisk nok kalles den demilitariserte sonen (DMS). Den markerer grensen mellom dette Østens Sparta og deres brødre i Sør-Korea. Den markerer våpenhvilen – det er fortsatt ingen fredspakt – der den bitre og fastlåste Koreakrigen stoppet opp i 1953, med 4 millioner døde. Nord-Koreas grunnlegger og leder Kim Il-sung invaderte i 1950 og overkjørte nesten Sør.
Tilbake til tiltalen. Hva bedriver ellers Nord-Korea – det underlige kommunistiske monarkiet som etter Kim Il-sungs død i 1994 styres av sønnen Kim Jong-il? Igjen er listen lang og her snakker vi ikke om vanlige regjeringssysler, men om kriminell aktivitet. Det nordkoreanske fartøyet Pong Su ble tatt til fange og ødelagt i Australia etter et stort heroinbeslag. Dusinvis av tilsvarende beslag rundt om i verden over mange år levner liten tvil om at trafikken er statlig politikk.
Eller hva med å lage penger, amerikanske $100 sedler som knapt kan skilles fra ekte vare? Etter mange års mistanke anklaget Washington i fjor Nord-Korea for falskmynteri og innførte finansielle restriksjoner – som Kim Jong-il i sin tur brukte som påskudd for ikke å fortsette samtaler om atomspørsmålet.
De kidnapper folk også, eller gjorde det. Det topper Japans agenda i forhold til Nord-Korea. Fire ofre er utlevert og Kim Jong-il har til og med beklaget, men nekter å redegjøre for skjebnene til minst ett dusin andre og Tokyo vurderer økonomiske sanksjoner.
Og på hjemmefronten? Et regime med en slik forakt for internasjonal rett har enda mindre skrupler internt. Kim Il-sungs opprinnelige mentor og rollemodell var Stalin. Nord-Korea er i dag verdens siste Stalinistiske stat, med alt det medfører.
Vi kan le – vi burde le – av den ekstreme personlighetskulten, som stiller Stalin og Mao Zedong fullstendig i skyggen. Kim Jong-il tilbes nærmest som en gud, mens hans far fortsatt er «evig president» – til tross at han er en smule død. Svart humor. Men ikke så morsomt. Mennene som hylles som «Store Leder» og «Kjære Leder» er alt annet. Ved å nekte å tilpasse seg en verden i forandring ledet Kim'ene folket sitt mot økonomisk nedgang og sist på 1990-tallet, inn i en fryktelig hungersnød. Riktignok var det oversvømmelse og tørke. Sannsynligvis døde en million mennesker. Noen anslag sier tre millioner. Som så ofte i Nord-Korea vet ingen sikkert.
Sultende og undertrykte nordkoreanere søker frelse ved å krysse grensen til Kina. Rundt 300,000 lever der – i skjul, etter som Beijing behandler dem brutalt. De som tas repatrieres – sannsynligvis til fengsel, vold, tortur eller til og med døden. Selvfølgelig har Nord-Korea også sin gulag, hvor kanskje 200,000 ofre – og deres familier, inkludert små barn – holdes i årevis under fryktlige forhold. De fleste dør. Men menneskeånden er standhaftig. Noen rømmer, og flykter igjen. Siden Kina ikke vil hjelpe må de krysse det enorme landet i hemmelighet, nord til Mongolia, eller sør til Thailand – før noen få heldige til slutt finner beskyttelse i en ambassade og til slutt i Sør-Korea.
Men merkelig nok er ikke engang Sør-Korea så gjestfrie lenger. Her er vi ved et paradoks og et dilemma i Raftokonferansen. I 2000, da Stiftelsen først vendte oppmerksomheten mot Korea, var det for å tildele Raftoprisen til Kim Dae-jung.
Sør-Koreas daværende president, en livslang demokratiforkjemper på sin egen del av halvøya, skrev historie da han i juni samme år reiste Nord-Koreas hovedstad Pyongyang, til det første og så langt eneste interkoreanske toppmøtet. Kim Jong-il har ennå ikke nedlatt seg til å dra på gjenvisitt til Seoul.
Det er lenge siden man feiret de få avhopperne fra Nord som nådde Seoul. Sørkoreanske myndigheter ønsker ikke å sette sin «solskinnspolitikk» overfor Nord-Korea i fare. Når FN-organer vedtar resolusjoner som kritiserer nordkoreanske menneskerettsbrudd avstår Seoul fra å stemme. Høyprofilerte avhoppere, som regjeringspartiets tidligere sekretær Hwang Jang-yop, frarådes fra å ta offentlig avstand fra Kim Jong-il og hans styre. Folkene bak en internettradio med sendinger til Nord ble truet, fysisk og over telefon, og anklaget for å være forredere mot gjenforeningens hellige sak. I mars da Europa-parlamentet for første gang hørte vitneprov fra nordkoreanske avhoppere, fløy nesten 100 sørkoreanske venstreradikale til Brussel for å demonstrere mot det de hevdet var George W Bush' plan for å bruke det såkalte menneskerettsspørsmålet for å forhindre koransk gjenforening. Kanskje kommer de til Bergen også.
Nord-Korea er et ondt regime, uten tvil. Det er lett nok å si, men vanskeligere å utarbeide en effektiv handlingsstrategi. Regimeendring som i Irak? En militær løsning er uaktuell. Sør-Koreas hovedstad Seoul, med 10 millioner mennesker, er bare 40 km fram den demilitariserte sonen og ville blitt pulverisert av den nordkoreanske hærens 10,000 artillerienheter, noen med kjemiske stridshoder.
Dagens DMS er gjennomtrengelig, i alle fall den ene veien. Mer enn en million sørkoreanske turister har besøkt feriestedet Mount Kumgang i Nord. Fra Seoul pendler bedriftsledere til en ny industripark nær Kaesong, hvor 6,000 nordkoreanske arbeidere lager eksportvarer for firmaer i Sør. Foruten turister kom 90,000 sørkoreanere til Nord-Korea i fjor: Noen ble gjenforent med familien (strengt regulert), andre var forretningsfolk, filmskapere, akademikere og representanter for bistandsorganisasjoner. Det er vanskelig å være imot dette, men tausheten om Nord-Koreas menneskerettsbrudd kan ikke aksepteres. De som nå snakker ut er amerikanske konservative, et selskap mange nødig vil bli sett i.
Samtidig ser de såkalt progressive – og særlig blant sørkoreanerne – ut til å glemme at det var en sosialist, Georg Orwell, som skrev Animal Farm (Kamerat Napoleon) og 1984. Han ble også i sin tid kritisert for å svikte venstresiden – var ikke onkel Joe Stalin vår allierte i kampen mot fascismen?
Vi står overfor et dilemma her. Jeg applauderer at Raftostiftelsen som i 2000 støttet forsoning mellom de to Koreaene, nå retter søkelyset mot menneskerettighetsproblemene i Nord-Korea, og ser ingen motsetning i det. Hvordan dilemmaet kan løses blir tema for tre dagers intense diskusjoner. Det er ingen enkle svar. Og Raftohuset og Raftostiftelsen har med rette brakt sammen et bredt spekter av synspunkter. Mest gleder jeg meg til å høre hva nordkoreanernes har å si. Det er deres land – eller var, og skal bli det igjen. La ingen kneble dem.
KOMMENTARER Våre regler