Stein Ugelvik Larsen, førsteamanuensis ved Institutt for sammenliknende politikk UiB
MANGE NORSKE AVISER har flere ganger rettet oppmerksomheten mot de brutale hendingene som skjedde i det russiske Øst-Karelen dødsnatten 25.-26. juni 1944. 140 norske unggutter mistet livet i kamp mot sovjetiske soldater. Noen få unnslapp og kunne berette om det som hadde skjedd (www. NORDIKI.no). Fra de overlevendes fortellinger fremgår det at det ble begått flere krigsforbryterske handlinger fra sovjetsoldatene da de etter angrepet regelrett myrdet de få norske frontkjemperne som var tatt til fange; våpenløse friske som sårede.
På vegne av noen av de etterlattes familier skrev jeg et brev til tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik 9.6.05 og ba om at den norske regjering tok et initiativ til å identifisere likene, føre dem hjem og gi de pårørende mulighet til å begrave dem i norsk jord. I svaret av 12.10.05 avviste Bondevik (gjennom statssekretær Odd Jostein Sæter) henvendelsen og uttalte at dette var en sak for tyske myndigheter. «De norske soldatene som falt på Østfronten var i tysk tjeneste. Det kan derfor ikke i utgangspunktet være norske myndigheters oppgave å sørge for at disse soldatene gravlegges eller bringes hjem.»
Jeg hadde i mitt brev forgjeves appellert til statsmannskunst og storsinn. Nå vil jeg gi den nye regjering, ved Jonas Gahr Støre, utfordringen på nytt. Han har allerede vist stor handlekraft og uavhengighet, og med sin bakgrunn i Røde Kors, som helt siden krigens slutt har drevet aktivt arbeid med oppsporing av forsvunne nordmenn, har han langt bedre personlige forutsetninger enn sine forgjengere for å vurdere dette spørsmålet på nytt.
Norske myndigheter har gjennom årenes løp brukt mye tid og ressurser på å identifisere og gravlegge de tyske soldatene og politifolkene som overfalt vårt land og påførte oss store lidelser. Nordmenn som i utlandet i dag begår alvorlige forbrytelser, og således setter seg ut over vårt lands lov og rett, blir også grundig ettersøkt og brakt hjem. Tiden er nå inne til å sørge for at våre egne «frafalne» fra siste krig blir registrert og gravlagt, slik at vi med verdighet kan legge fortiden bak oss.
DET ER EN KRISTENPLIKT å sørge for at de som er døpt og konfirmert i Den norske kirke får hvile i norsk jord. De aller fleste - kanskje alle - de tidligere norske frontkjemperne var medlemmer av statskirken og slik bundet til det hellige fellesskap som kirken forvalter. Derfor må Den norske kirke stå frem og bidra til at de tidligere frontkjemperne blir identifisert og gravlagt hjemme. Da snakker vi ikke om «en heroisk begravelse», men en stille gravferd. Kirken må bistå de pårørende og hindre at levninger og private eiendeler havner i plastposer hos amatørsamlere og forsvinner på de mest underlige plasser.
Tilgivelse har alltid vært et fremtredende budskap fra kirken. Nå må budskapet virkeliggjøres! Det gjelder norske unggutter fra 17 år og oppover, som ofte uten å ha forstått hva det innebar å melde seg til frivillig fronttjeneste, falt der ute. Flere av dem som ble drept på Hasselmann- og Kaprolathøydene var gutter, som først var havnet som gisler på Grini, men som siden ble lurt eller truet til å melde seg til fronttjeneste som eneste vei til å slippe ut. De hadde ikke oversikt nok til å vurdere det valget de tok. Disse guttene ble systematisk bearbeidet av NS-folk fra Germanske SS Norge på Grini og lot seg til slutt overtale til å bli med.
ANSVARLIGE PERSONER i Den norske kirke må derfor ha nok vidsyn til å innse dette og i samarbeid med Staten sørge for at arbeidet med hjemføring og identifisering løses på en rimelig og trygg måte. Mange av familiene forventer i dag at kirken stiller seg i spissen for et slikt utspill.
I svaret fra Bondevik ligger der en klar hentydning til at hans regjering var villige til å frata de tidligere norske frontkjemperne deres statsborgerskap - post mortem. Dette ble eksplisitt gjort med «tyskertøsene» som reiste til Tyskland etter krigen, og bare mot sterk motstand fikk de senere statsborgerskapet tilbake. Jeg kan godt forstå bitterheten og skuffelsen over at norske kvinner innlot seg med fienden og fikk barn med tyske soldater og politifolk, men man må ikke la denne bitterheten føre til ulovlige handlinger. En regjering må vise ansvarlighet og opptre konstitusjonelt, ellers har den ikke demokratisk legitimitet.
Det er derfor helt uholdbart av den tidligere regjeringssjefen i praksis å ville frata de tidligere norske frontkjemperne norsk statsborgerskap ved å vise til at deres skjebne er den norske stat uvedkommende. Statsborgerskapet beholder enhver norsk borger livet ut, dersom de ikke blir fradømt dette eller selv velger å oppgi det (jrf. norsk lov om statsborgerskap). Dette må regjeringen i dag innse og ta de skritt som ansvaret for norske statsborgere pålegger den, også overfor de tidligere norske frontkjemperne. En slik handling og ansvarsutførelse gir ingen innrømmelse til de alvorlige feilgrep frontkjemperne var med på og den grusomme ideologi som nazismen representerte.
FEM NORSKE FRONTKJEMPERE ligger stadig på rad og rekke der de ble skutt. Alt tyder på at de ble henrettet som krigsfanger etter at de hadde overgitt seg. Wolfgang Windingstad har også fortalt («Ukjent soldat») om hvordan de sårede norske frontkjempere, som ikke kunne gå ved egen hjelp, ble skutt der de lå ute, eller inne i bunkere (www. NORDIKI.no). Noen ble reddet i siste liten og havnet i krigsfangenskap takket være en svensk kaptein som var med blant sovjetsoldatene.
Det er ikke hensikten med dette å gi innspill til antydning om å åpne en krigsforbryterprosess mot Russland i dag. Grusomhetene var mye verre andre steder på Østfronten enn i Karelen, og brutaliteten fra SS-soldatene ofte verre enn det som skjedde den andre veien mot de SS-frivillige og mot de vanlige tyske hæravdelingene (Wehrmacht). Poenget er å gi større politisk mot til de ansvarlige myndigheter til å gå løs på den oppgaven jeg har antydet om identifisering, hjemføring og gravlegging. De norske frontkjemperne hadde selv skyld i at de var havnet der de var, selv om «frivilligheten» ofte var et direkte resultat av intens påvirkning fra familien og venner, eller fra infame tyskere og NS-folk. De som overlevde, ble straffet for det.
Men de som ble henrettet ble overlatt til krigsforbrytelsens justis. Den var mye verre og mer tilfeldig enn oppgjørene mot de overlevende hjemme i Norge. Utenriksministeren og Den norske kirke skal tenke på dette når saken tas opp til vurdering. Mange av dem som skal føres hjem og gravlegges, har vært utsatt for krigsforbrytelser. Dersom dere ikke tar det rette og ansvarlige initiativ nå, godkjenner dere på en måte at krigsforbrytelser kan bli tålt, dersom de angår nordmenn dere ikke liker. Dette kan dere ikke ha sittende på dere!
KOMMENTARER Våre regler