Ulrich Brömmling (f. 1969) er magister artium i skandinavistikk fra Freie Universität Berlin, og arbeider nå ved Hertie School of Governance i Berlin.
Da tyskerne okkuperte kongerikene Norge og Danmark 9. april 1940, begynte en mørk okkupasjonstid for mange millioner skandinaviske borgere. Den varte i fem år. Nordmenn og dansker ble tatt til fanger og deportert til fengsler og konsentrasjonsleirer.
Mange av dem kom til å dø. Men sammenliknet med andre folk var nordmennene og danskene forholdsvis heldige - og mange overlevde terroren og fengselstiden i Nazi-Tyskland. De som kom hjem kunne takke Svensk Røde Kors med greven Folke Bernadotte i spissen for hjemkomsten. Det var greven som i forhandlinger med den tyske utenriksministeren Heinrich Himmler hadde oppnådd at nordmennene og danskene fikk slippe fri: Hvite busser med svenske sjåfører fikk lov til å ta opp de skandinaviske fangene og kjøre dem tilbake til sine hjemland. Det skjedde i april 1945.
Femti år etter at Europa var utsatt for naziterroren, ble det grunnlagt en organisasjon som fikk navn etter disse hvite bussene fra Sverige. Den norske stiftelsen Hvite busser til Auschwitz minner om fangenes skjebne og opplyser norske elever om hendelsene i annen verdenskrig. Stiftelsen vil «bidra i kampen mot stadig økende nynazisme og mangel på respekt for menneskeverdet ved å bevisstgjøre ungdommen om menneskerettigheter og demokratiets betydning». Organisasjonens formål er høyaktet alle steder. Men måten stiftelsen prøver å oppnå dette målet på er utsatt for kritikk. Hvor man enn snakker med nordmenn i Tyskland: manglende forståelse, skepsis, hoderisting.
Stiftelsen Hvite busser til Auschwitz begynte i 1992 med skolereiser til naziterrorens steder. Allerede på nettet begynner konsentrasjonen på leirturismen å høres merkelig ut: For 4.790 kroner kan du bestille en ti-dagers-tur «Krakow-Praha-Berlin» til Auschwitz, Birkenau, Lidice, Theresienstadt, Sachsenhausen og Ravensbrück. Eller du bestemmer deg for turen «Strasbourg-Brüssel» med Natzweiler, Verdun og Waterloo; da blir det åtte dager for 4.590 kroner. For den lille lommeboken matcher fem-dagers-turen «Berlin»: for 2.590 kroner får du sett Sachsenhausen og Ravensbrück. Klart at en spasertur fra Prahaborgen ned til sentrum er inkludert i dagen i Praha. Men sightseeing av leirene dominerer reiseprogrammet.
Det er her kritikken begynner. Norsk kulturråd i Tyskland, Johan Meyer, har ytret seg kritisk om reisenes ensidige målsetting. For disse turene fremmer et Tysklands-bilde som bare er preget av den andre verdenskrigen.
Om lag 20.000 norske elever deltar i en slik skolereise hvert år. Det regnes med at mer enn 130.000 personer hittil har opplevd en slik konsentrasjonsleirtur - enten med Stiftelsen Hvite busser til Auschwitz, med organisasjonen Aktive Fredsreiser eller med andre opplegg. Det er altså ikke særlig forunderlig at Johan Meyer reagerer sterkt på ensidigheten og anbefaler at turene heller skal formidle et nyansert bilde av Tyskland og tyskerne slik land og folk er i dag.
Diplomat Meyer har levd i Tyskland i et par år. Han kjenner tyskerne og vet at de er annerledes enn vaktpersonalet i konsentrasjonsleirene mellom 1933 og 1945. Det store flertall av befolkningen er født etter 1945. Dramatisk nok finnes det også den dag i dag en liten gruppe mennesker som åpenbart ikke har lært seg sin leksjon fra historien. Men akkurat derfor må det demokratiske flertallet få muligheten til å komme i kontakt med elever fra andre land. De må få anledning til å kunne vise at demokratiet og menneskerettighetene er høyt respektert i dagens Tyskland.
Andre nordmenn som lever i Tyskland har støttet Meyers posisjon. Selv har jeg snakket med norske diplomater, kunstnere, vitenskapsfolk, studenter, idrettsmenn og folk fra næringslivet - og vet om mange flere som synes at kritikken er begrunnet. Andre har ytret seg skriftlig. Lorentz Hermansen mener at det ikke bare er bildet av Tyskland som blir skadet gjennom ensidigheten i formidlingen. Elevene lærer ingenting om hvordan de skal forholde seg aktivt, når de treffer på mennesker med manglende etisk forstand. Hermansen har utviklet det norsk-tyske samarbeidsprosjektet «laufend erinnern» («å minnes mens man går») i Berlin-Schöneberg. Også Hermansen gjennomfører skolereiser til Tyskland. Når tiden mellom 1933 og 1945 er gjenstand for oppmerksomhet, er det jødenes hverdag i Nazi-Tyskland som står i sentrum. Disse turene har imidlertid også mange flere arrangementer fra nåtiden i reiseprogrammet.
Hvordan forholdet mellom nordmennene og tyskerne i historien og i nåtiden kan reflekteres på en mer nyansert og seriøs måte, viser utstillingen «Ikke bare laks og pølser - Norsk-tyske forbindelser gjennom hundre år» som i år vises i Oslo, Bergen og Trondheim. Katalogen til utstillingen omhandler 164 norsk-tyske temaer. Selvfølgelig rettes det også et søkelys på okkupasjonstiden. 25 artikler har tidsrommet 1940-45 og dets følger som tema. Det skrives om operasjonen «Weserübung», om deportasjonen og utryddelsen av norske jøder, om det store oppgjøret og mye mer. Men boken har også plass til Kiel-fergen, norske kunstnere i Berlin, Willy Brandt, Derrick og Norsk Roklubb i Berlin. Det er da en stor forskjell til en skoletur som bare tenker leir og fengsler og fortidens terror.
I stiftelsen Hvite busser til Auschwitz deler man ikke argumentene som blir nevnt som kritikk mot stiftelsens konsept. Styreleder Lars Gunnar Lingås har fastslått at man i organisasjonen vil videreføre grunnkonseptet. Ikke nåtidens demokratiske Tyskland vil stå i turenes sentrum, men besøket i leirene i Polen og Tyskland. Lingås viser til at reiselederne konsekvent snakker om «nazister» og ikke om «tyskere». Spørs om dette rekker til.
Det kan også stilles spørsmål til organisasjonen Aktive Fredsreiser om en tur til en konsentrasjonsleir former elevenes karakter på langt sikt. Høsten 2005 beslagla det tyske politiet en kalashnikow, ninjastjerner og flere slagringer hos en gruppe elever. De norske ungdommene kom rett fra et besøk i konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau.
Alt dette høres problematisk nok ut - men i tillegg har det dukket opp et ytterlige problem. Også selve aksjonen til befrielsen av de skandinaviske fangene april 1945 er blitt møtt med moralske spørsmål. Det var via konsentrasjonsleiren Neuengamme i nærheten av Hamburg nordmennene og danskene ble brakt tilbake hjem. For å skaffe plass til skandinavene, måtte andre fanger deporteres på nytt - fra Neuengamme til andre leirer. Den svenske historikeren Ingrid Lomfors har nylig oppdaget og formidlet, at mange av disse fangene døde under transporten.
Bernt H. Lund, tidligere norsk ambassadør i Namibia, som selv overlevde fengselstiden i Nazi-Tyskland, kaller dette faktum «fangenes moralske dilemma». Lund er et av tidsvitnene, som drar med på skolereiser fra både Hvite busser til Auschwitz og Aktive Fredsreiser. Han forteller elevene om sine opplevelser under den andre verdenskrigen. Kvaliteten på disse beretningene og utvalget av eksperter er det aldri blitt rettet noen kritikk mot - men desto tydeligere blir selve konseptet kritisert, om å vise norske ungdommer fortiden uten å skaffe rom for møter med nåtidens gutter og jenter i Tyskland.
Jeg for min del har kunnet samle en del erfaringer som tysker i utlandet. Jeg har vært i Frankrike som skoleelev og har fått oppleve mange morsomme ting sammen med unge franskmenn. Jeg har bodd i Bergen i et par år som student for mange år siden og knyttet en rekke veldig gode vennskaper som holder frem til i dag. Og jeg synes fremdeles det ikke finnes en vei utenom direkte kontakt mellom ungdom fra forskjellige land dersom en vil fremme forståelse for hverandre, forsoning, interesse, vennskap og fred.
KOMMENTARER Våre regler