Valg i øst

Kronikk

Frie og rettferdige valg hos oss i Ukraina er umulig, kunne en medarbeider hos den ukrainske sivilombudsmannen i sommer fortelle. Sannsynligvis har han rett, skriver forsker Jørgen Holten Jørgensen ved Nanseninstituttet.

Jørgen Holten Jørgensen

I alle fall gir den pågående valgkampen ingen grunn til å holde på tidligere illusjoner om demokratiets gjennomslag i Europas nest største stat målt i areal. I dag går ukrainerne til valg.

Skjønt president Kutsjma faktisk har valgt å følge konstitusjonen ved å gå av etter to terminer, streber klanen hans desperat for å beholde makten. Statsminister Janukovitsj, Kutsjmas foretrukne kandidat, får - selvsagt - uforholdsmessig stor dekning i de statskontrollerte media, og der stikkes kjepper i hjulene for å hindre utfordrer Jusjtsjenko i å nå ut til massene. Noen ganger på en heller komisk måte: 18. oktober hadde Jusjtsjenko til hensikt å stille i et valgmøte i Kherson, men flyet hans ble nektet landing med den begrunnelsen at det ikke var noen brannbil (!) på flyplassen. I Kiev ble flyet så avvist av meteorologiske årsaker. Underlig nok var værforholdene mer enn gode nok for alle andre flyselskap. I Lvov fikk han derimot lande. Byen ligger så langt unna at myndighetene kunne være trygge på at han ikke skulle rekke valgmøtet i tide. Valgkampen preges av en bokstavelig talt giftig atmosfære: I forrige måned ble den samme Jusjtsjenko kraftig forgiftet, noe utseendet hans fortsatt bærer preg av. I opposisjonens rekker hersker ingen tvil om hvem som står bak. Myndighetene på sin side har hevdet at opposisjonen planlegger statskupp.

Det er liten tvil om at Vesten ønsker maktskifte i Kiev. Like sikkert er det klart at Russland støtter det nåværende regimet.

I Hviterussland er valg en enklere affære. Før landet gikk til urnene sist søndag, erklærte president Lukasjenko at han ønsket seg et parlament helt fritt for enhver opposisjon. Den utgående nasjonalforsamlingen, med fire representanter for opposisjonen, var ikke bra nok. Lukasjenko fikk det som han ville. Han fikk også folkets aksept for å stille til valg som president for tredje gang, mot konstitusjonens bestemmelser. Ikke overraskende ble valget straks fordømt av OSSE, EU og USA. Like lite overraskende har valgobservatørkorpset til Samveldet av Uavhengige Stater, som omfatter 13 tidligere sovjetrepublikker og ledes av en tidligere russisk innenriksminister, erklært valget som fritt og rettferdig. Russisk UD fulgte opp og roste valgresultatet som et klart uttrykk for det hviterussiske folkets vilje.



Både Hviterussland og Ukraina har hatt problemer med å velge utenrikspolitisk linje. Selvsagt er det ikke så enkelt, som noen skal ha det til, at valget står mellom Vesten, kombinert med demokrati, respekt for menneskerettighetene, markedsøkonomi, og materiell velstand på den ene side, og Russland, kombinert med et autoritært regim, stagnasjon og fattigdom på den annen side. Det er sterke økonomiske grunner til å skue vestover, men det er også sterke kulturelle grunner til å se mot Moskva. Det er ikke bare den kommunistiske fortiden som bringer disse statene sammen. Men dess mer autoritære trekk som kjennetegner regimene i Hviterussland og Ukraina, dess sterkere blir den vestlige kritikken. Og dess mer landene skyves bort fra Vesten, dess sterkere knyttes regimenes bånd til deres eneste gjenværende støttespiller, storebror Moskva.



Heller ikke president Putin har hatt for mye til overs for demokratiets idealer. Kort etter tragedien i Beslan har han fremmet nok en rekke lovforslag, hvorav det viktigste er at Russlands 89 guvernører heretter ikke lenger skal velges av folket, men utpekes av presidenten selv. Det som er igjen av opposisjonen spør seg hva dette har med bekjempelse av terrorismen å gjøre, og frykter at neste skritt er at også valg på presidenten i Russland avlyses. Guvernørene selv, for ikke å snakke om presidentens støtteparti i Statsdumaen, har derimot stått i kø for å gratulere ham med en ýsunn og riktigý avgjørelse. Den karelske republikkens leder, som tidligere har markert seg som talsmann for økt makt til regionene, erklærte sågar at han i presidentens sko ville gått enda lenger (uten å presisere hvordan). Hvorfor denne spyttslikkingen? Svaret ligger i det systemet som har utviklet seg under Putin: Uten Moskvas støtte blir man som politiker i Russland (nesten) aldri noe stort. Dessuten har mange av guvernørene snart sittet ut sin lovbegrensede andre periode. Putins nye initiativ kan nettopp sørge for at de fortsatt kan bli sittende, gitt at de beholder hans gunst. Også tidligere har Moskva innsatt sine foretrukne kandidater i regionene ved hjelp av massiv manipulering, men har ikke alltid lyktes. Heretter vil man være sikker.

Systemet med manipulering av valg, massiv bruk av «administrative ressurser» og god hjelp av sikkerhetstjenestene har slått rot i alle de tre østslaviske broderrepublikkene. Den russiske internettavisen Gazeta kalte nylig prosessen for «lukasjenisering» og hevdet at den blir først prøvd ut i Hviterussland, videreutviklet i Russland og eksportert til Ukraina. Tanken har noe for seg. Under Jeltsin hadde man riktignok ikke særlig mye til overs for Lukasjenkos metoder; han var snarere en irriterende figur som Moskva holdt på en god armlengdes avstand. Russlands rosing av det siste hviterussiske valget står i grell kontrast til dette. Har Moskva kanskje sett at den hviterussiske modellen kan importeres? KGB, som organisasjonen fortsatt kalles i Hviterussland, har der en fremtredende rolle, og etter at Putin kom til makten har stadig flere sentrale stillinger i den russiske statsadministrasjonen blitt besatt av tidligere FSB-tjenestemenn. Det er også nærliggende å tro at Russland så til lillebror i Minsk for inspirasjon når Statsdumaen i vår forbød demonstrasjoner nær offentlige bygninger og langs hovedveiene. Som i Hviterussland har det frie ord har stadig vanskeligere kår: Mens aksjonen i Beslan pågikk ble den russiske journalisten Anna Politkovskaja forgiftet i Kaukasus, og dermed effektivt hindret fra å belyse tragedien. Samme dag ble radiojournalisten Andrej Babitskij anholdt på Vnukovo-flyplassen i Moskva i det han var på vei til Kaukasus. Han ble for sikkerhets skyld sperret inne i en snau uke - på fabrikkert grunnlag.

«Lukasjeniseringens» første trekk er å rense landet for all effektiv opposisjon, med aktiv hjelp av sikkerhetsstyrkene, et utspekulert valgsystem og begrensninger i ytringsfriheten. Så følger en jakt på, og påfølgende fjerning, av illojale businessmenn. Arrestasjonen av Khodorkovskij er et godt eksempel; jakten på Gusinskij og Berezovskij, som har valgt et liv i eksil, et annet. Man skal ikke ha for stor sympati med disse herrer banditter, men anklagene mot dem kunne vært rettet mot nær sagt hvem som helst i Russland. Deretter brukes metoder for å kontrollere disses tidligere økonomiske imperier. Restene av Yukos ser nå ut til å bli solgt for en latterlig lav sum til et selskap utpekt av Kreml. Og vips! - så har presidenten og hans folk, de fleste med god eller direkte tilknytning til sikkerhetstjenestene, skaffet seg ikke bare politisk, men også økonomisk full kontroll. Siste ledd i dette prosjektet er samtidig ett av få områder makten er i stand til å tenke langsiktig: Lukasjenko har med valget nylig sikret seg retten til å bli «valgt» til evig tid. Like etter gikk Pavel Borodin, en av Jeltsin-tidens mest korrupte tjenestemenn, og det sier ikke lite, ut og foreslo Putin som ny tsar. Borodin er nå leder for den russisk-hviterussiske statsunionen.

Fortsettelsen er lite lystig: I takt med at stadig flere borgere ser at de blir lurt, må regimet lene seg mot stadig mer autoritære metoder for å beholde makten. Det er nærmest banalt å påpeke at makt korrumperer, og at absolutt makt korrumperer absolutt. Forhåpentlig er det ikke gitt at det vil gå sånn. Men Hviterussland er allerede i mål og Russland ser ut til å være på god vei. Valget i dag vil vise om Ukraina vil fortsette i samme spor.



Følg BTmeninger på  Facebook og Twitter!
 

Les også

Slik kan du debattere i BT

Hvor skal jeg sende innlegg?



Siste fra Kronikk

Undervisningen er for dårlig

Kronikk: Jeg drømmer om en dag der lærerne bryter ut av klasserommene og brenner alle plandokumenter, evalueringsskjema og kvalitetsrapporter på bålet.

Bybanen er bra for Bryggen

Tenk deg Torget og Bryggen som en stor byallmenning uten biler og trafikkstøy, men med en blanding av gående, syklende og en bybane hvert andre eller tredje minutt.

Er petroleumsforskningen
uetisk fordi den kan lede til
større utslipp av klimagasser?

Kronikk: Forskning på jordas oppbygning og prosesser må fortsette, med eller uten petroleumsmerkelappen.

Kan jeg få dø hjemme?

Kronikk: Det må legges til rette for at flere selv kan få bestemme hva som er en verdig avslutning på livet.

Ord er vårt fremste forsvar

Kronikk: Massiv militær opprusting er eit stort nederlag for verdas politikk, diplomati og menneskesyn.

«Tullete forslag»

Kronikk: Jeg hører de rareste argumenter mot Bybanen over Bryggen.

Bilder

VALG: Ukrainiske marinesoldater masjerer for å markere uavhengigheten fra Sovjetunionen. I dag går ukrainerne til valg.<p/> ARKIV: REUTERS

BT Meninger på twitter:


Siste saker