Pamuk og den tyrkiske ære

Kjetil Fosshagen
sosialantropolog

Han står tiltalt for å ha fornærmet den tyrkiske stat og det tyrkiske folk i et intervju med en sveitsisk avis der han uttalte at en million armenere og tretti tusen kurdere er blitt drept av den tyrkiske hæren.

Forfatteren selv regner med frifinnelse, men tiltalen er svært ubeleilig i forhold til Tyrkias EU-kandidatur. Hvorfor kommer denne tiltalen midt i Tyrkias tilpasningsprosess til EU, og hvilke krefter er det som står bak?

Tyrkias største forfattere har opplevd å bli tiltalt eller dømt for sine skriverier. Den verdenskjente poeten og sosialisten Nazim Hikmet ble fengslet flere ganger og måtte flykte til Sovjet på 1950-tallet. En annen kjent forfatter er Yasar Kemal. Han ble i 1996 dømt for å oppfordre til separatisme og rasisme i et intervju med et tysk magasin, der han kritiserte Tyrkias politikk mot kurderne.

Nå er det altså Orhan Pamuk som står tiltalt, for å ha offentlig «ydmyket» den tyrkiske stat. Til tross for de pågående reformene i Tyrkia er flere journalister og forfattere i det siste blitt dømt for liknende ting som Pamuk tiltales for, nemlig å fornærme staten, folket, Atatürk eller de væpnede styrker. Fem fremstående journalister i to aviser ble nylig dømt for å ha kritisert en domstols avgjørelse om å stoppe en konferanse om Tyrkias forhold til sin armenske minoritet. Denne konferansen fant sted senere, etter at regjeringen grep inn og stoppet en ny rettskjennelse.



Disse tiltalene harmonerer dårlig med regjeringens reformprogram for å tilpasse landet til EUs krav om ytringsfrihet og minsket militær innflytelse, og med Tyrkias ambisjoner om godkjennelse. For å forstå det som skjer må man se på det spillet som foregår mellom den EU-orienterte regjeringen og mer nasjonalistiske grupperinger i militæret og rettsapparatet. Man må også se på den spesielle historiske bakgrunnen som førte til at den tyrkiske staten har noen grunnleggende prinsipper som ikke kan vanhelliges.

Pamuks siste roman, «Snø» kan ses som en absurd speiling av spillet rundt hans egen rettssak. Hovedpersonen Ka (som minner om Pamuk) vandrer rundt i et konstant snøvær i småbyen Kars på grensen til Armenia. Denne byen hadde tidligere en stor armensk befolkning, men er nå en gudsforlatt utkant i Tyrkia, preget av håpløshet og konflikt mellom militære og islamister. Spenningen og konflikten i byen dreier seg, som i resten av Tyrkia, om landets forhold til Vesten og til islam og Orienten.



I bokens univers kjemper det lokale militæret ledet av en fanatisk sekularist mot islamister og statsfiender, med alle midler. I byens teater utspiller det seg parodiske politiske teaterstykker som skal opplyse folket om sekularismens prinsipper, i mørke rom samles tilhengerne av en religiøs sjeik (åndelig leder), og i dystre kjellere avhøres mistenkte statsfiender av agenter knyttet til militæret. På et hemmelig og omskiftende sted skjules en karismatisk islamist. Overalt hersker en redsel for eller visshet om at man blir avlyttet, og for at folk spiller dobbeltspill. Det er den «dype staten» de frykter. Dette uttrykket er vanlig i Tyrkia, og viser til de uoffisielle nettverkene og grupperingene innen staten og i gråsonen rundt, som ofte er de egentlige beslutningstakerne. Bokens hovedperson vikles inn en klaustrofobisk labyrint som fratar ham all visshet om hvem han selv er og om hva samfunnet hans bør være eller er. Tidligere sosialister har nå blitt militante islamister, mystikere eller desillusjonerte, som han selv. Boken dreier seg, som alle Pamuks bøker, om spenningen i det moderne Tyrkias forhold til Vesten og Orienten, og om konsekvensene av den dyptgående sekulariserings-politikken som er blitt ført.



I Tyrkias spenning mellom Vesten og Orienten er sekularisme etter vestlig modell statens svar, og det har det vært siden Kemal Atatürk grunnla republikken i 1923. Militæret har vært vokteren av dette prinsippet helt fra den gang, og de har gjentatte ganger grepet inn i politikken ved statskupp, når «republikkens prinsipper har vært truet». Militæret har deretter gradvis, men ikke fullt ut, gitt makten tilbake til de politiske partiene. Denne sentrale rollen til militæret har sin bakgrunn i at Atatürk selv var general og den som reddet nasjonen da europeiske stater var i ferd med å dele landet mellom seg etter første verdenskrig. Atatürk nektet å gi seg, til tross for at sultanen hadde overgitt seg i 1918 og beordret ham til å overgi seg, og det var Atatürks tropper som mot alle odds klarte å kaste ut de invaderende styrkene. Atatürk ble den selvsagte første president, og den nye staten ble basert på sekularisme og vestlige moderniseringsprinsipper. Sivilrett og strafferett ble basert på sveitsiske og italienske modeller. Alt dette var ikke nytt, siden sharialovens gyldighetsområde allerede på 1850-tallet var blitt innskrenket til familierett, men den nye utrenskningen av arabiske og religiøse elementer i språk og kultur var en radikal nyhet.



Islam ble «akseptert» som en kulturell tradisjon, men den var del av den arabiske sivilisasjon, som nå ble fremstilt som fremmed for den tyrkiske nasjon. Staten tok kontroll over islam gjennom et direktorat for religiøse saker og gjennom å forby alle de mystiske sufi-broderskapene som hadde en sentral rolle i tyrkisk sosialt liv. Det latinske alfabetet ble innført, noe som gjorde tidligere skrifter uleselige for nye generasjoner; arabiske ord ble erstattet, og religiøs klesdrakt ble forbudt unntatt for imamer i tjeneste. Den tidligere statsdannelsen var illegitim og preget av en dekadent elite som snakket et språk med store doser persisk og arabisk og undertrykte sitt eget folk. Ved å gjøre fortiden uleselig og forbudt, produserte staten et historisk hukommelsestap. Den nye tyrkiske nasjonalstaten skulle gis en ny start og en ny renhet. Den nye tyrkiske nasjonalismen fokuserte på Anatolia som tyrkernes hjemland, og ga opp all ekspansjon. Den nye statens territorium ble erklært ukrenkelig og udelelig, som alle andre nasjonalstaters, og her ligger noe av kjernen i forhold til kurderne og armenerne.



Mye av bakgrunnen for at militæret er så «hellig» i Tyrkia er altså at det ble den tyrkiske nasjonens reddende engel i kampen mot vestlig imperialisme i 1918. Militæret og den byråkratiske klassen hadde dessuten også vært samfunnets elite i Det osmanske imperiet, og fra 1800-tallet ble offiserene utdannet på militære skoler etter vestlig mønster, ofte med europeiske ledere. Det var i disse kretsene at tyrkisk nasjonalisme vokste frem, og det var militæret og byråkratiet som innførte politisk nasjonalisme som et ovenfra-ned prosjekt. Atatürks ukrenkelige posisjon ligger selvsagt i hans rolle som frelser av nasjonen. Disse ukrenkelige institusjonene setter grenser for hva som kan sies i Tyrkia.



Men hvorfor tiltales da Pamuk midt i en prosess der regjeringen har fått til forhandlinger med EU om medlemskap? Det er for det første selvsagt en uavhengig påtalemakt som har tatt ut tiltale, og ikke regjeringen. For det andre dreier dette seg om et spill mellom nasjonalistiske krefter og reformistiske pro-EU krefter. De nasjonalistiske grupperingene har ofte et paranoid verdensbilde der Tyrkias fiender prøver å bryte ned landet og dets omdømme. Dette verdensbildet viser selvsagt til den historiske erfaringen fra 1918. Orhan Pamuk blir av mange sett som en indre fiende, og han er blitt utsatt for harde angrep fra aviskommentatorer og nasjonalister. Regjeringen og grupperingene som ønsker EU-medlemskap har gått langt i å reformere lovverket, men det finnes grenser for hvor langt de kan gå uten å tråkke på tærne til kretser innen «Den dype staten». Et sentralt krav fra EU er at militærets innflytelse minskes, blant annet i Det Nasjonale Sikkerhetsrådet. Også innen militæret, byråkratiet og rettsvesenet er det ulike kretser som står mot hverandre. Påtalemakten i Istanbul tok ikke ut tiltale, men det gjorde en statsadvokat på bydelsnivå. Som for Pamuks hovedperson Ka, er det ikke alltid så lett å vite hvem som er hvem i dette spillet.