Fjernsynsfremtiden

^{Barbara Gentikow
Professor i medievitenskapInstitutt for Informasjons- og Medievitenskap ved UiB}



Fjernsyn har en stor kvalitet, uansett hva man synes om programmenes kvalitet: Det er et medium som gir adgang til informasjon og underholdning på en så brukervennlig måte som de fleste nye medier bare kan drømme om. Det er billig, lett å betjene, lett å forstå, og det har inntil nylig stort sett gitt lik adgang til (populær) kultur for alle. Med dette kunne fjernsyn fungere som et forum for offentlig debatt og som en slags database for felles erfaringer. Det er ikke minst dets kvaliteter som egalitær og demokratisk medium som trues av løsningen for digital-tv som blant annet Norge har valgt. Når NTV, Norges Televisjon, prøver å selge denne løsningen nå (se artikkelen i BT 22. 11. 2005, side 42), forties alvorlige økonomiske og politiske konsekvenser. Intet er avgjort ennå, derfor er det heller mulige enn reelle konsekvenser som beskrives her, men tendensene peker dessverre i en problematisk, lite demokratisk retning.

Norges digitale fjernsynsfremtid er avgjort, etter flere forsinkelser. Selskapet Norges Televisjon, eid av NRK, TV 2 Gruppen AS og Telenor Broadcast, kommer snart til å få tildelt konsesjonen for å bygge ut og drive det eksisterende bakkenettet. Det er de kjente 2700 master på fjelltoppene over hele det langstrakte landet som skal digitaliseres for å overføre fremtidens signaler. På NTVs nettsider (http://www. () kan man lese mer om grunnene for denne løsningen, ikke minst i forhold til bredbåndløsningen, som ville gi mange flere kanaler og bedre muligheter for interaktivitet. Den viktigste grunnen er at bakkenettet når flest mulig mennesker; opptil 95 %. Dette er et godt demokratisk argument. En annen grunn er at bakkenettløsningen også sies å være best for å motta mobilt fjernsyn (på mobiltelefon og på baksetet i bilen for eksempel).

Så langt, så godt. Etter dette begynner problemene, og NTV har ikke vært særlig flink til å opplyse om dem. Heller tvert imot. Det ligger ikke mye konkret informasjon på nettsidene, og heller ikke den utlagte videofilmen gjør de praktiske konsekvensene særlig klare; den gir nærmest inntrykk av at det ikke kommer til å skje større endringer. Den har en mer beroligende enn opplysende effekt.

Det som skjer for brukerne etter omleggingen til digital overføring av fjernsynssignalene er først og fremst at hun/han må kjøpe en boks som omformer de nye digitale signaler til det analoge fjernsynsapparatet. Men også folk med digitale apparater må ha en slik boks, for å kunne motta de kanaler som blir tilbudt etter omstillingen fra analog til digital. NTV skriver ikke noe om at hvert apparat i husholdningen må ha en slik boks, pluss hver videospiller, ellers fungerer det ikke. Prisen finner jeg ikke noen opplysninger om på sidene i dag, men i et foredrag ved Rolf Brandrud fra NTV fra november 2004 ble det oppgitt maks 1500 kroner per boks. I familier med flere barn og unge kan dette bli ganske dyrt. Kritiske rapporter fra Sverige, hvor Bornholm er tatt ut som første digitale område, peker på disse økonomiske konsekvensene som langt fra alle var klare over; dette kan forresten leses på NTVs nettsider. Et annet uløst problem med boksene er at mange husholdninger har bokser fra før, i forbindelse med abonnement på for eksempel Canal Digital. Det blir muligvis to konkurrerende systemer i stuene.

Problemene blir noe større når man spør: Hvor mange kanaler får jeg? Den dramatiske omstillingen til fremtidens digitale tv må jo ha en merverdi for oss brukere, ellers ville det ikke være noe vits å bry seg. Og når vi vet at digitalisering av signaler betyr komprimering, betyr mer plass på frekvensene, betyr mulig adgang til mange flere kanaler, er det sikkert mange av oss som drømmer om minst 100 kanaler. Noen tenker kanskje 500. Og det er faktisk mulig, teknologisk sett. Men ikke med NTV. 15-18 kanaler blir nevnt i tidligere versjoner av nettsiden (2004). Jeg finner ikke tall i den nåværende versjonen. I den nevnte artikkelen i BT, fra 22. 11. 2005, er det tale om 20-30 kanaler. Og det opplyses at de skal tilbys i form av «vanlige pakker».

Egen erfaring og forskningen viser at man normalt ikke bruker mer enn 5 kanaler. 500 kanaler er derfor ikke noe seriøst krav, bare «kjekt å ha». 20 til 30 høres derfor ut som et godt tilbud; det er i hvert fall flere kanaler enn de fleste kommersielle distributører tilbyr i dag. Men hvem bestemmer hvilke kanaler som er i NTVs mulige 20 til 30 kanaler i den «vanlige pakke»? Og hvem forhindrer at det skaltes og valtes med pakkenes sammensetning, som abonnenter av Canal Digital for eksempel har opplevd det når CNN sensommeren 2005 ble fjernet fra grunnpakken og erstattet med kanaler som man aldri har hørt om før? Slike inngrep er prinsipielt mulig også under NTVs regime; det er ikke mer enn et enkelt teknisk grep.

Vi nærmer oss kjernen, et enda større problem. «Sett sammen tv-pakken din selv», forkynner BTs artikkel fra 22.11. 2005, i kjent neoliberalistisk ånd som utgir seg for en moderne definisjon av demokrati. Artikkelen prydes med bildet av en storsmilende og «travel» person ved navn Espen Thorsby. I artikkelen presenteres han som «administrerende direktør i NTV Pluss, som er det nystiftede betal-tv-selskapet til Norges Televisjon».

Dette var en meget viktig opplysning. Husk stikkordet betal-tv. Og mannens smil.

Sammen med siste avsnitt i artikkelen gir dette en skremmende visjon, en visjon som i hvert fall skremmer meg som gammeldags tilhenger av kringkasting på like vilkår for alle. Som sagt, er ikke noe avgjort på nåværende tidspunkt, NTV har ikke engang fått konsesjon ennå, offisielt. Men den får det. Og en meget mulig løsning blir at NRK står igjen som den eneste gratis og med dette felles kanal, som allmennkringkaster. Utover det kan man tenke seg en del rent reklamefinansierte kanaler. Hele resten kan bli betal-tv. TV 2, den andre kanalen i Norge som hittil er forpliktet til allmennkringkastingsidealene, blir meget sannsynlig i hvert fall delvis betal-tv, som sportskanal. Disse opplysningene kom frem på en konferanse om tv's digitale fremtid på Lillehammer, i regi av prosjektet TIDE.

Hva betyr betal-tv sammenliknet med det nåværende system i Norge? På en måte ikke de helt store forskjeller fordi tv-landskapet har endret seg ganske dramatisk allerede. Vi er som fjernsynspublikum allerede blitt splittet opp i to klasser: dem som bare har adgang til gammeldags analogt tv (31 %) mot dem som enten har investert ekstra utstyr og penger i kabel- (43 %) eller satellitt-tv (26 %) gjennom paraboler. Endringen består i at ulikhetene vedrørende adgangen til informasjon og underholdning blir enda større. Og at det blir helt klart pengepungen som bestemmer denne forskjellen.

Dette kommer til å bli forsterket av forskjellen mellom dem som har råd til å skaffe seg bredbånd og dem som ikke har eller ikke vil ha det. Allerede nå finnes det en tydelig klassedeling blant brukerne i det forhenværende egalitære norske tv-landskapet. Empiriske studier som vi gjennomførte i fjor, med besøk hos folk, viste et uventet sterkt skille mellom folk som nesten bare hadde NRK og folk med fullt utstyrt hjemmekino og/eller folk som har koblet tv til internett og laster ned programmer på personlige opptaksmaskiner med harddisk (PVR).

NTVs bakkenettløsning er prisverdig demokratisk vedrørende adgangen til digitale signaler for flest mulige, men dens samtidige betal-tv-løsning kommer meget sannsynligvis til å utdype skillet mellom dem som har og dem som ikke har. Mange husholdninger vil nok måtte nøyes med få bokser og få kanaler, mens andre vil stort sett kunne fråtse i alt de har lyst til av informasjon og underholdning. Dette kan likne det gamle og meget omtalte informasjonskløft mellom i-land og u-land, men denne gang innenfor et høytutviklet og demokratisk i-land, som Norge.