Farlig uavhengig

Egil G. Skogseth
er masterstudent i medievitenskap ved UiB.

Den 7. oktober ble to av Indymedia (Independent Media Center) sine servere i London konfiskert av FBI. Resultatet var at 20 av Indymedias vel 130 nasjonale og lokale hjemmesider falt ut i kortere eller lengre perioder. Ifølge nyhetsbyrået AFP uttalte FBI at det ikke var en FBI-operasjon, men at de aksjonerte på oppfordring fra italienske og sveitsiske myndigheter. Ifølge selskapet Racketspace, hvor datamaskinene sto, henviste FBI til Mutual Legal Assistance Treaty (MLAT), en mellomstatlig avtale for samarbeid om etterforskning av terrorisme, kidnapping og hvitvasking av penger. Indymedia har uttalt at de ble bedt om å fjerne et bilde av en sveitsisk sivilspaner fra en av London-serverne i september, men siden dette ikke kan relateres til MLAT, tviler Indymedia ifølge nyhetsbyrået IPS på om dette var den egentlige grunnen til FBIs konfiskering. Mens overtrampet mot pressefriheten i London har skapt store medieoppslag i blant annet BBC, hvor den Internasjonale Journalistføderasjonen uttaler seg i svært kritiske ordelag, er det bare Klassekampen som har dekket hendelsen i Norge. Bakgrunnen for dette kom antakeligvis frem på Ytringsfrihetsseminaret den 13. oktober hvor to av byens redaktører sa at de ikke hadde hørt om Indymedia.





«Slaget i Seattle» på tampen av 1999 regnes av mange som vendepunktet for den nye globaliseringskritiske bevegelsen. Med en kløktig nettverksbasert strategi og gjennom allianser med delegater fra stater i Sør, klarte demonstrantene å stoppe Verdens Handelsorganisasjon (WTO) sitt toppmøte. Men kanskje viktigere: Bevegelsen ble en aktør som de politiske og økonomiske elitene i ettertid ikke har kunnet ignorere. Når de oppnådde dette i Seattle var det på bakgrunn av en erkjennelse om at det ikke var nok å bare vinne gateslagene. I USA hadde en rekke uavhengige medier enes om å satse på en felles informasjons- og nyhetsstrategi, og etablerte derfor Indymedia for også å vinne informasjonskrigen. Den uavhengige nyhetskanalen for- og av grasrotbevegelsene ble en umiddelbar suksess som leverte nyheter som både de tradisjonelle mediene og politiet måtte forholde seg til. Siden starten i Seattle har ideen og konseptet spredd seg, og Indymedia har nå redaksjonskollektiver i over 50 land over hele verden.



Nettverket ble startet av hovedsakelig anarkistiske medieaktivister med fartstid i alternative tidsskrift som POOR magazineog borgerstyrte fjernsynskanaler og program som Deep Dish-TV, Paper Tiger-TV og Democracy Now!. I dagens 130 redaksjonskollektiver er en rekke ideologier og lokale identiteter representert, men den flate organisasjonsstrukturen uten hovedkontor og redaksjonell ledelse, hvor konsensus er målet, har alle valgt å bevare. Hvert redaksjonskollektiv redigerer sin egen Indymedia hjemmeside i tillegg til innholdet i andre nyhetskanaler de måtte ha tilgang på (i medier som video, fjernsyn, radio og avis).

Mye av Indymedias suksess ligger i deres langsiktige mål som er å gi folk makt til å bli medieprodusenter. Dette gjør de lokale redaksjonskollektivene ved å tilby lokaler, utstyr og opplæring på sine mediesentre. Viktigere er det kanskje at de setter sin Web-baserte åpne publiseringstjeneste i sentrum for hele prosjektet. På denne måten ønsker de å gjøre alle med nettilgang (som ønsker det) til produsenter av medietekster. I stedet for tradisjonelle mediers enveiskommunikasjon vil Indymedia være en arena for deltakelse og dialog.



Dette betyr at aktivister og andre borgere kan ytre seg uten å bli verken redigert eller sensurert til en relativt stort antall lesere/brukere. I tillegg til å komme ett hakk nærmere realisering av idealet om at «alle kan være media», åpner strategien Indymedia for alle typer tekstlige sjangere, ikke bare nyhetsjournalistikk. Implisitt i deres strategi og mål ligger det også et ønske om å bryte ned skillet mellom journalist og politisk aktivist/borger. Dette steget vekk fra den tradisjonelle tilnærming til journalistikk gjør det lettere for FBI og andre politimyndigheter å velge å definere Indymedia som en trussel som de kan stenge ned når det passer dem, snarere enn legitim journalistikk. For konfiskeringen i London er langt fra enestående. Under G8-toppmøtet i Genova i 2001 gikk italiensk politi til angrep på Indymedias personale, kontorer og utstyr.

I november i fjor konfiskerte Økokrim Indymedia Norge sin server fordi de mente dyrevernsaktivister hadde brukt Indymedia til å koordinere en ulovlig aksjon.



At Indymedias blir sett på som en trussel har nok også med deres fokus. Siden innsatsen er basert på dugnad er bidragsyterne vanligvis ikke profesjonelle journalister. Indymedias aktivistjournalister er ofte politiske aktivister i den globaliseringskritiske bevegelsen som ønsker å uttrykke seg om det de selv eller andre i bevegelsen brenner for. Dette er ofte saker som blir oversett eller marginalisert av de tradisjonelle mediene. Aktivistjournalistene ønsker å avdekke den skjeve maktfordelingen globaliseringsprosessen har ført til. De mener elitene globaliserer makten ved å flytte den til overnasjonale organisasjoner og transnasjonale selskaper, mens vanlige folk i økende grad blir sittende igjen maktesløse i sine lokalsamfunn. Med utgangspunkt i sine lokale ståsted har de valgt å følge opp fokuset fra starten i Seattle ved å følge etter den globaliseringskritiske bevegelsen i deres demonstrasjoner mot den globaliserte makten der G8, EU, WTO, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet har sine møter. I Seattle, Praha, Quebec, Genova og Cancun har stadig nye aktivistjournalister blitt inspirert til å etablere nye lokale redaksjoner som også kan følge opp lokale politiske saker. Ettersom de i noen tilfeller også blir brukt som et koordineringsorgan for aksjoner, er de blitt nyhetskanalen som er tettest knyttet til den svært sammensatte globaliseringskritiske bevegelsen. Mye av myndighetenes og politiets skepsis og frykt ligger nettopp i Indymedia suksess i å bruke informasjon som et verktøy for å sette saker tradisjonelle medier overser på dagsordenen. Ambisjonen er ikke ny, men teknologien, der den er utbredt, har gjort distribusjon, dialog og koordinering langt billigere og mer effektivt.





Alternative og uavhengige medier har nemlig eksistert lenge. Men på grunn av høye kostnader og lite effektive distribusjonskanaler, var det først med digitaliseringen og utbredelsen av Internett på 90-tallet at disse kunne få virkelig stor utbredelse. Siden Indymedia av sikkerhetshensyn ikke logger hvem som har vært inne på sidene deres er det ikke lett å anslå hvor mange lesere de har. Selv anslår de mellom en halv og to millioner treff på en vanlig dag, mens det i forbindelse med store demonstrasjoner kan komme opp i fem millioner treff på nettverkets sider. Siden det også er teknologiske fremskritt som har gjort åpen publisering mulig, må derfor ikke det teknologiske aspektet ved Indymedia undervurderes. Internett som infrastruktur har nemlig hele veien vært retningsgivende for oppbyggingen av - og kontakten innad i nettverket.



For å sikre seg mot statlig sensur har Indymedia også valgt å utnytte fleksibiliteten i nettverksstrukturen. Deres over 30 servere er spredd i en rekke land, og hvis en node faller ut (slik tilfelle var i London), oppretter nettverkets tekniske personale raskt en alternativ løsning. Samtidig merker Indymedia at USAs og andre lands politi sin stadig utvidete myndighet (nå også i andre land gjennom MLAT-avtalen), under dekke av «krigen mot terror», stadig oftere begrenser deres ytringsfrihet.