Regional apati

^{Av Erling Fossen}

De politiske partiene var en gang folkebevegelser. Nå er det bare Elkjøp som er det. Grunnplanet i partiene er smuldret bort, og valgkamp i regionene handler i høy grad om å skaffe seg besøk fra sentralapparatet eller lokke folk til arrangementer ved hjelp av lokale eller nasjonale popstjerner. Det er blitt sagt at fornyelse alltid må komme fra de undertrykte, fra periferien, fordi den har en egeninteresse av å omgjøre avmakt til motmakt. Ikke i Norge. Oljepengene skaper en pervers rikdom på sentralt hold, mens kommuneøkonomien stadig må innstrammes. Det oppstår en særegen klientøkonomi der rådmennene bruker sin tid på å pønske ut stadig mer avanserte elendighetsbeskrivelser for å utløse større overføringer fra staten. Periferien blir stadig mer perifer, og hatet mot sentralmakten i Oslo øker dag for dag, men det gjør også avhengigheten.

Norgeskartet skal tegnes på nytt. Globalisering av økonomien og endring av produksjonskreftene krever en ny politisk organisering. I 2030 ventes oljeinntektene å være på under to prosent av bruttonasjonalproduktet. Innen da må Norge bygge opp en sterk kunnskapsbasert fastlandsøkonomi. Oljen er blitt en forbannelse som gjør at norsk økonomi likner på økonomien i en bananrepublikk. Den unike tilgangen på råvarer og naturressurser gjør at Norge har fått et «bulksyndrom». Vi selger råvarer i bulk og på paller og lar all videreforedling og verdiskaping skje utenfor grensene. Staten blir rik, men regionenes fastlandsøkonomi blir tilsvarende skral, og avhengig av rikelig med tilførsel av gjødsel fra den rike staten.

Alle partiene er samstemte i at fylkeskommunen skal bort. Høyre og Frp vil ha to forvaltningsnivåer bestående av sterke (by) regionkommuner og en sterk stat, mens de rød-grønne har forpliktet seg til å jobbe for et sterkt folkevalgt regionalt nivå bestående av fem til ni regioner. Men InterCity-turneen som gikk til de 12 største byene i Sør-Norge drepte all tro på en regional reform. I Ålesund sa Møre og Romsdals fylkesordfører Jon Aasen (Ap) at fylkene kom til å bestå i uoverskuelig fremtid. SVs representanter på turneen repeterte det samme mantraet om at alle former for sammenslåing må skje frivillig, og hva skjer da? Ingenting.



Selv i Bergen, arnestedet for den vestlandske separatismen, finnes det ingen sterke regionaliseringsagenter. Samlingen av Vestlandet som bedrives innenfor Vestlandsrådet har ingen tro på. Fylkesordfører Nils R. Sandal (Sp) i Sogn og Fjordane er redd for at det byløse fylket hans kommer dårlig ut av en samlet vestlandsregion, og støtter et forslag om en egen region bestående av sitt fylke og Møre og Romsdal. Møre og Romsdal er delt på midten. For eksempel ser flertallet av sunnmøringene til Bergen, mens nesten en tredel ser til Trondheim, og mange høyrepatrioter ser på Sunnmøre som en egen enhet som skal være seg selv nok.

InterCity-turneen avsluttet i Larvik med ganske enkelt å spørre: «Hva skal vi leve av i fremtiden?». Nærheten til Skien/Porsgrunn og Union gjorde det naturlig å spørre om hva det er å bråke om at noen industriarbeidere mister jobben sin. Jeg innledet med å fortelle historier fra de industristedene jeg har besøkt, blant annet tidligere Myrens Mek. Verksted i Oslo, og smelteverkene i Sauda og Odda. Skiftordningen gjør at folk får søvnproblemer og må ha medisiner. Mange blir uføretrygdet og/eller alkoholisert. Hvorfor er det så viktig for norske politikere å bevare disse primitive mannlige stammefellesskapene som banker opp fremmede som setter seg på deres faste plass i kantinen når det er åpenbart at høykostlandet Norge ikke skal leve av enkel industriproduksjon?

Utfordringen ble ikke fulgt opp. Selv Unge Høyres leder og ideolog Torbjørn Røe Isaksen hørtes ut som en hvilken som helst SV-politiker da han spakt sa at han var for å bevare Union fordi konsernledelsen hadde opptrådt så arrogant. Arbeiderpartiets eks-statsråd og førstekandidat i Vestfold Ap, Dag Terje Andersen, kunne tørt konstatere at i Union-saken hadde næringsminister Børge Brende plutselig søkt sommerjobb som sosialdemokrat. I valgkampen er vi alle industrifetisjister som heller vil fokusere på hvordan vi skal redde allerede dødsdømte arbeidsplasser for ufaglærte, fremfor å skape nye kunnskapsbaserte arbeidsplasser.

Professor Eirik Vatne ved NHH i Bergen kom nylig med boken «Storbyene i kunnskapsøkonomien» (Spartacus 2005). I boken undersøker han vekstbetingelsene for de nye næringene og konkluderer med at Oslo er den store magneten. Oslo opplever massiv braingain, mens de andre storbyene opplever tilsvarende braindrain. Boken førte til oppslag i både Adresseavisen og Bergens Tidende, som snakket om hjerneflukt. Opptil to tredeler av de høyt utdannede drar til Oslo etter endt studietid. Braindrain var da naturligvis temaene for InterCity i både Trondheim og Bergen. I Trondheim er problemet at byen har mange teknologer, men det er også alt den har. Hvor er industridesignerne, økonomene og markedsførerne? Byen mangler et innovasjonssystem som er nødvendig for å kommersialisere gode ideer. Dermed får ikke Trondheims-regionen benyttet sitt nyskapningspotensial fullt ut. I Bergen er hovedproblemet at de personene og miljøene som har risikovillig kapital investerer i eiendom fremfor nye kunnskapsbaserte arbeidsplasser.

Politikerne i Trondheim og Bergen tok ikke dette alvoret innover seg. I Trondheim skjønte ikke påtroppende stortingsrepresentant Eva K. Hansen (Ap) spørsmålet fordi byen hadde jo så mange fine festivaler. I Bergen sa professor Frank Aarebrot at Bergen skulle være stolt over at byen eksporterte så mye fin hodekraft til resten av Norge. Paneldeltakerne i Bergen brukte mesteparten av tiden sin til å si at tilstanden i Bergen aldri har vært bedre, og at ingen skal komme fra Oslo og fortelle oss noe annet.

Det ble en rar debatt som politisk redaktør Trine Eilertsen i Bergens Tidende oppsummerte slik: «Bergen er den storbyen i Norge som skaper færrest nye kunnskapsarbeidsplasser. Det kan da ikke være Erling Fossen sin skyld.» Trine Eilertsen påsto i artikkelen at minst elleve av hennes høyt utdannede venner gjerne «kommer tilbake i morgen hvis de finner en spennende jobb her» og avslutter med et hjertesukk om at det hersker «en lammende form for enighet som har vært fellesnevneren for fallet til større riker enn lille Bergen». For Eilertsen er det de ugjennomtrengelige herrenettverkene og en tilsvarende dannet debattkultur, preget av folk som er livredde for å tråkke folk på tærne, som er Bergens hovedproblem. Temperaturen er høy når barbiebein og krigsseilermonumentet på Torgallmenningen debatteres, men når Bergens og regionens fremtid skal diskuteres, kommer det bare en unison klagesang om «dårlige rammebetingelser».

I Ålesund avfeide Fremskrittspartiets toppkandidat Harald Nesvik, populært kalt Nesquick, hjerneflukten fra Sunnmøre med å si at han ikke skjønte problemet, for dem som var igjen hadde da hjerne de også? Braindrain er ikke noe problem for Frp fordi alle som en gang har tatt ex.phil. er vaksinert mot Frp, men for Sunnmøre er det et problem. Eller for å sette det på spissen: For alle byer i Norge utenom Oslo er det et problem.

Valgkampens rødlys er slukket. Arbeiderpartiet ble vinneren. Ikke fordi de hadde de beste sakene, men fordi folk i urolige tider alltid vender seg mot tradisjonsbæreren. SV gjorde tilsvarende et dårlig valg fordi valgkampen kom til å handle om mer enn bare den kulturelle skolesekken. Men store optimister på vegne av nasjonen er det umulig å bli etter å ha tilbrakt to uker på den norske landeveien.