Odd Terje Sandlund,
Forskningssjef, NINA.
Samtidig må det arbeides videre med flere tiltak som kan sikre sameksistens mellom oppdrettsnæringen og ville laksebestander. Stortinget har vedtatt at tiltaket skal evalueres innen ti år, og den kunnskapen vi må skaffe oss for å foreta denne evalueringen vil bidra til å gjøre fremtidige tiltak bedre og mer målrettet.
Den atlantiske laksen er en art som har vært i kraftig nedgang i hele sitt utbredelsesområde rundt det nordlige Atlanterhavet. Norge har et spesielt ansvar for bevaring av arten fordi vi har så mange av verdens gjenværende laksebestander. Imidlertid er også norsk vill-laks utsatt for mange trusselfaktorer. Av 463 registrerte bestander er 90 % i ulik grad negativt påvirket av menneskelig aktivitet, og 73 av dem er tapt eller truet av utryddelse (tall fra Direktoratet for naturforvaltning, 2004). Trusselfaktorene er mange, f eks forsuring, vassdragsutbygging, sykdommer og parasitter og rømt oppdrettsfisk. Det brukes betydelige midler på sykdomsbekjempelse (
Gyrodactylus), på tiltak i regulerte vassdrag og på restaurering av laksebestandene i forsurede elver der kalking igjen har skapt levelige forhold for laks. Mange trusselfaktorer er derfor på retur, mens konsekvensene for villaksen knyttet til oppdrettsvirksomheten fortsatt er en stor utfordring.
Den internasjonale konferansen om forholdet mellom vill-laks og oppdrettsvirksomhet som ble arrangert i Bergen 18.-21. oktober i år viser at det er full enighet om dette trusselbildet i forskermiljøet. Denne konklusjonen ble også akseptert av representantene for norsk og internasjonal oppdrettsnæring som var til stede på konferansen. Presset mot vill-laksen skyldes særlig to faktorer. For det første blir smolt (unglaks) på vandring gjennom kystfarvannene ut mot havet utsatt for smitte av lakselus i områder med mye oppdrettslaks. Dette gir dårligere vekst og økt dødelighet hos vill-laksen. For det andre er rømt oppdrettslaks som deltar i gytinga i elvene en trussel mot de ville bestandene.
Vi har sett en kraftig vekst i oppdrettsnæringen i mange år, og det forventes betydelig vekst også i årene som kommer. Ytterligere vekst i produksjonen uten tilsvarende tiltak for å verne villaksen vil forsterke problemene, og det er denne situasjonen de nasjonale laksevassdragene og -fjordene skal møte. Tiltaket vil bidra til å hindre en ytterligere forverring av vill-laksens vilkår, men isolert sett vil det neppe forbedre dagens situasjon nevneverdig. En klar forbedring av dagens situasjon, der lakselus og rømt oppdrettsfisk utgjør et press på vill-laksen, kan bare oppnås gjennom næringas egne tiltak. Både NINA, Havforskningsinstituttet og flere norske og utenlandske forskningsinstitusjoner har i flere år arbeidet med å skaffe mer kunnskap om hvordan laksesmolt vandrer i fjordsystemer, hvordan lakselus spres og hvordan rømlinger av laks fra oppdrettsanlegg sprer seg i fjordene, langs kysten og i elvene. Både miljøforvaltningen og oppdrettsnæringen bidrar i finansieringen av disse prosjektene. Dette arbeidet må intensiveres dersom ordningen med nasjonale laksefjorder skal kunne evalueres på forsvarlig vis.
Det var føre-var-prinsippet som var grunnlaget når det bredt sammensatte Villaksutvalget for seks år siden foreslo opprettelse av vassdrag og fjordområder der spesielt viktige laksebestander skulle ha et særskilt vern (NOU 1999-4). Det er dokumentert av mange forskningsgrupper at den økte mengden lakselus som følge av lakseoppdrett kan gi betydelig ekstra dødelighet under laksens vandring mot havet. Videre har overvåkingen av våre ville laksebestander gjennom mange år vist særlig høye innslag av rømt oppdrettslaks i fjordene og elvene nær oppdrettsanleggene. Internasjonal forskning viser at innblanding av oppdrettslaks i ville bestander både kan redusere produksjonen av laks, og at den påvirker bestandene genetisk. Ny forskning av irske og norske forskere presentert på Bergenskonferansen viser at dette i løpet av noen tiår kan føre til at mange vill-laksbestander forsvinner hvis ikke situasjonen kommer under kontroll. Til tross for en rekke tiltak i oppdrettsnæringen er fortsatt lakselus et problem og rømningstallene er fortsatt høye.
Mye av årsaken til at problemene opprettholdes er at produksjonsøkningen i lakseoppdrett fortsetter. Selv om prosentvis færre fisk rømmer, kan det bety en økning i antall rømt laks langs kysten og i elvene. Med de vyer for økning i produksjon som næringen har, vil utfordringene med å få problemene under kontroll være store også i fremtiden. Et aktuelt eksempel er rømminga av ca. 490 000 laks fra et enkelt anlegg ved Tustna for noen uker siden. Dette tallet er omtrent det samme som det totale antall vill-laks som nådde norskekysten på vei til sine gyteelver i 2004.
Et av myndighetenes svar på disse utfordringene er arealvern. Virkemidlet ble valgt ut fra anbefalinger fra det bredt sammensatte Villaksutvalget. Den konkrete faglige dokumentasjonen for at akkurat et arealvern er det beste virkemidlet er muligens ikke spesielt sterk, men det finnes heller ingen andre vernetiltak der effektene er dokumentert. Det er interessant å merke seg at Island har innført oppdrettsfrie soner i fjordene utenfor alle sine viktigste lakseelver. Resultatet er at lakseoppdrett er forbudt langs en stor del av nord- og vestkysten av Island. Også i Storbritannia arbeides det med liknende tiltak.
I Norge ble det tidlig på 90-tallet i evalueringen av de midlertidige sikringssonene for laks påvist en sammenheng mellom nærhet til oppdrettsanlegg og forekomst av rømt oppdrettsfisk i sjø- og elvefiske. Disse nokså begrensede undersøkelsene tydet imidlertid på at bare sikringssoner med tilstrekkelig størrelse og med minimal oppdrettsaktivitet innen grensene hadde tilsiktet effekt. NINA har tidligere påpekt behovet for ytterligere evaluering av disse sikringssonene, som et grunnlag for å vurdere hvor effektive de nasjonale laksefjordene kan forventes å bli. En ny analyse av nesten 20 års overvåkingsdata presentert av NINA-forskere på konferansen i Bergen viser at innslaget av rømt oppdrettslaks i fjordene og elvene i et område henger sammen med antall oppdrettslaks i merdene i det samme området. Samtidig viser dataene at antallet rømt oppdrettslaks over tid ikke øker like mye som antall laks i merdene. Dette tyder på at næringens tiltak mot rømming har en viss effekt, men at innsatsen må styrkes hvis antall rømt fisk i naturen skal gå ned. Forskning viser også at utvandrende laksesmolt fra elver med oppdrettsanlegg i nærheten har større sannsynlighet for å bli infisert av lakselus enn fisk fra elver uten oppdrett i nærheten, selv om miljøforholdene i den enkelte fjord også har betydning her.
Den nevnte rømmingen av nærmere en halv million laks fra et anlegg i Tustna i Møre og Romsdal er en beklagelig norgesrekord, og ifølge avisen Fiskaren ligger 2005 an til å bli det verste rømningsåret siden 1992. Fiskeridirektoratet anslår at ca. 700 000 oppdrettslaks har rømt hittil i år. Det er positivt at Fiskeridirektoratet setter ned en undersøkelseskommisjon for dette anleggshavariet, og at oppdrettsnæringen nå tar til orde for en fast havarikommisjon for oppdrettsnæringen. Bedre kunnskap om årsakene til havarier er det beste grunnlaget for målrettede tiltak for å unngå slike i fremtiden. En havarikommisjon bør også omfatte ekspertise på vill-laks. Dette kan blant annet bidra til at slike utilsiktede «eksperimenter» ble fulgt opp med skikkelige undersøkelser for om mulig å registrere hvor den rømte fisken blir av, i tråd med anbefalingene fra det offentlige utvalget som vurderte metoder for å spore rømt oppdrettslaks. Dette vil bidra til å øke kunnskapen om konsekvensene ved denne typen uønskede hendelser.
KOMMENTARER Våre regler