«Breene vokser!»

Erik Kolstad

Bellamy hevder at isbreer i mange deler av verden vokser, og skriver blant annet at Norges isbreer vokser med rekordfart. Flere andre eksempler blir også listet opp, men det som tilsynelatende har størst vekt er det følgende: «Indeed, if you take all the evidence that is rarely mentioned by the Kyotoists into consideration, 555 of all the 625 glaciers under observation by the World Glacier Monitoring Service in Zurich, Switzerland, have been growing since 1980.» Begrepet «Kyotoists» skal her åpenbart bety noe nedlatende, tilhengere av Kyotoavtalen. Som vi skal se er det kanskje ikke så pussig at disse tallene sjelden blir brukt.



George Monbiot, spaltist i den engelske avisen The Guardian og kjent venstreorientert samfunnskritiker, skriver 20. mai om hvordan han ble bekymret over Bellamys tallmateriale. Han har i årevis kjempet for å få klimaspørsmålet på den politiske dagsordenen og har til stadighet uttrykt frustrasjon over at «klimaskeptikerne» får for stort spillerom i mediene. Han bestemte seg for å undersøke hvor tallene kom fra og ringte World Glacier Monitoring Service. Etter å ha lest opp Bellamys leserbrev fikk han følgende svar: «This is complete bullshit». Etter noen timer fikk han en e-post som sa at Bellamy hadde, på tross av sitt vitenskapelige renommé, begått alle mulige feil. Han hadde sitert regelrett gale data, ikke oppgitt kilder, fullstendig misforstått den vitenskapelige konteksten og sett bort fra dagens vitenskapelige litteratur. Men hvor kom dataene fra? Etter flere purringer svarte Bellamy at de var hentet fra nettsiden www.iceagenow.com som er den tidligere arkitekten Robert Felix' private hjemmeside. På denne hevdes det blant annet at tsunamien 2. juledag i fjor skyldtes «istidssyklusen», hans eget begrep for en påstått svært presis gjentakende syklus av istider. Dette er bare begynnelsen, trues det med. Neste uke, neste måned, neste år, spørsmålet er ikke om, men når. En dag våkner du - eller våkner ikke - begravd under ni etasjer med snø. Skrekkscenarioet i The day a f ter tomorrow er med andre ord bare blåbær i forhold til Felix' påståtte realitet. Her burde man kanskje kunne forvente at Bellamys alarmklokker begynte å ringe.



Felix fikk på sin side dataene fra et obskurt magasin ved navn 21st Century Science and Technology, noe som også ble oppgitt av Bellamy til Monbiot. Dette magasinet blir redigert av Lyndon LaRouche, en mildt sagt eksotisk karakter som har stilt som presidentkandidat i USA åtte ganger og i 1989 ble dømt til 15 års fengsel for blant annet sammensvergelse. Dette begynner å høres ut som en dårlig spøk, men det slutter dessverre ikke her. Uten at det blir nevnt i LaRouches magasin, viste det seg ifølge Monbiot at dataene første gang ble publisert online av professor Fred Singer, en kjent «klimaskeptiker». På hans hjemmeside, www.sepp.org, står det imidlertid at 55 prosent (og ikke 555 som Bellamy påstod) av de 625 observerte isbreene vokste etter 1980. Kilden blir oppgitt å være en artikkel publisert i Science i 1989. Monbiot hevder å ha lest gjennom alle utgavene av Science fra 1989, både online og i trykt versjon, uten å finne spor av en slik artikkel.



Så til det morsomste, eventuelt mest tragiske. Monbiot fant ingen annen sammenheng mellom 555 av 625 (som ble oppgitt av Bellamy) og 55 prosent av 625 (Felix, Larouche og Singer) enn at prosenttegnet på et engelsk (og norsk) tastatur befinner seg på 5-tasten. Man må imidlertid sørge for å holde shift-knappen inne. Etter å bli konfrontert med dette måtte Bellamy innrømme at det hadde forekommet en «glitch of the electronics». En defensiv Bellamy møtte siden Monbiot til debatt på britiske Channel 4 hvor han ble fullstendig avkledd, men like fullt påstod at det ikke fantes bevis for at klimaendringene var menneskeskapte. Han er i løpet av de siste ukene blitt mer eller mindre fullstendig diskreditert. Det er påfallende hvor lite som skal til for å blåse liv i debatten om hvorvidt menneskelig aktivitet påvirker klimaet. Bellamys påstand ble umiddelbart fanget opp av «klimaskeptikerne». På grunnlag av et enkelt sitat kan man, tross årevis med forskning som viser det motsatte, få inntrykk av at hele klimaproblematikken var en blindgate.



Bellamys kjepphest har vært at de politisk korrekte klimaforskerne stoler blindt på numeriske klimamodeller. Disse kan, som riktig er, ikke verifiseres, ganske enkelt fordi de spår om fremtiden. Man har imidlertid latt disse modellene simulere fortiden, og resultatene av dette kan lett sammenliknes med observasjoner. Dette er blitt gjort utallige ganger, nærmest til det kjedsommelige, og man har skaffet seg god oversikt over modellenes styrker og svakheter. Det er selvsagt ikke slik at modellene er i stand til perfekt å reprodusere fortidens klima. En rekke systematiske feil er blitt registrert. Blant annet gir de fleste modeller at urealistisk sterke lavtrykk blir utviklet i modellene i området rundt Island, og disse går som oftest i for stor grad inn over Kontinentet i stedet for nordøstover langs kysten av Norge. Slike feil blir tatt hensyn til i analyser.



Man skulle tro, ut fra Bellamys anklager, at alle klimaforskere baserte sine spådommer om et varmere klima på modellresultater alene. Dette er ikke riktig. Det er kjent at en høy atmosfærisk konsentrasjon av «drivhusgasser» som CO2, vanndamp og metan fører til at varmestråling ikke slipper like lett ut av atmosfæren, og at luften dermed blir varmet opp. Det er også kjent at vi i løpet av den siste tiden har opplevd en alarmerende rask oppvarming av atmosfæren. Og vi vet uten en skygge av tvil at vi slipper ut store mengder drivhusgasser, blant annet ved forbruk av fossilt brensel, noe som har ført til en kraftig økning i konsentrasjonen av slike gasser. Dette er en forenkling av problemstillingen, men man trenger neppe å være en Einstein for å ane en sammenheng her.



Alle klimaforskere er ikke enige om hvor stor en slik oppvarming vil bli, hvor og når den kommer til å skje, eller hvordan konsekvensene rent konkret vil bli. På disse områdene hersker det betydelig uenighet, særlig når det gjelder regionale forhold, og det meste av forskningen dreier seg om å fjerne usikkerheter. Med andre ord, alle forskerne er på sin egen måte skeptikere. Det som imidlertid forekommer svært sjelden, men som Bellamy er et eksempel på, er at noen blankt fornekter at det er noen årsak- og virkning-sammenheng mellom økte mengder drivhusgasser i atmosfæren og global oppvarming. Bevisene for en slik sammenheng er simpelthen for sammensatte og overveldende til å fornektes av en stor gruppe forskere. Man kunne være fristet til å adoptere Monbiots noe arrogante beskrivelse: «It is hard to convey just how selective you have to be to dismiss the evidence for climate change. You must climb over a mountain of evidence to pick up a crumb: a crumb which then disintegrates in the palm of your hand. You must ignore an entire canon of science, the statements of the world's most eminent scientific institutions, and thousands of papers published in the foremost scientific journals. You must, if you are David Bellamy, embrace instead the claims of an eccentric former architect, which are based on what appears to be a non-existent data set. And you must do all this while calling yourself a scientist.»