Uro i kroppen - uro i toppen
Forskning, blant annet i Sverige og Norge, har overbevisende vist at symptomer på ADHD i vesentlig grad kan bedres ved ulike typer hjelpetiltak. Det skriver Christopher Gillberg, professor i barne- og ungdomspsykiatri, Göteborg Universitet og Regionsenter for barne- og ungdomspsykiatri, helseregion vest, og Einar Heiervang, avdelingsoverlege ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, Haukeland Sykehus, Bergen.
- Publisert: 24.sep.2001 08:12
- Oppdatert: 24.sep.2001 08:12
ALLE BARN - OG VOKSNE - veksler i sitt aktivitetsnivå, fra dag til dag, ja, til og med fra time til time. Situasjonen og motivasjonen avgjør ofte hvilket aktivitetsnivå vi befinner oss på. Alle kan kjenne seg uoppmerksomme og ukonsentrert iblant. Noen barn - og voksne - er overaktive, uoppmerksomme og ukonsentrert så å si hele tiden, uansett tid og omstendigheter. Det er denne gruppen som i dagligtale omtales som hyperaktive. Tidligere ble begrepet MBD (minimal brain dysfunction) brukt, mens man i fagkretser i dag bruker betegnelsene ADHD (attention-deficit/hyperactivity disorder), hyperkinetic disorder (HKD) eller DAMP (deficits in attention, motor control and perception). ADHD er internasjonalt den vanligste betegnelsen og det finnes over tusen vitenskapelige rapporter om denne diagnostiske kategorien. Mange studier tyder på at kanskje ett av 25 barn i skolealder har ADHD (gutter oftere enn jenter), og at minst halvparten av disse fortsatt vil ha store vansker i voksen alder.
Det finnes tre undergrupper av ADHD: (1) hovedsakelig oppmerksomhetsforstyrrelse, (2) hovedsakelig hyperaktivitet-impulsivitet, og (3) kombinert oppmerksomhetsforstyrrelse og hyperaktivitet. Det er den siste undergruppen som oftest medfører alvorlige problemer sosialt og i skolesammenheng allerede i barnealderen. De andre to undergruppene kan også lede til vansker, særlig i tenårene og i voksen alder.
DET ER MEGET VANLIG med tilleggsproblemer ved ADHD. Lærevansker inkludert dysleksi forekommer hos 30-60 prosent. Depresjon, angst, sosiale atferdsforstyrrelser og autistiske trekk forekommer også ofte. Motorisk klossethet finnes hos mer enn halvparten av barn med ADHD, og det er hos disse diagnosen DAMP stilles. Et lite barn med ADHD oppfattes ofte som umulig og uoppdragent. Foreldrene føler seg ofte oppgitte og frustrerte. Det er lett at hele familien havner i en ond sirkel, der barnets utilstrekkelighet fører til at alle rundt barnet klager på det (foreldre, søsken, andre barn, lærere). Å stadig få høre: «Skynd deg!», «Sitt stille!», «Hør etter!», «Skjerp deg!», «Ikke sitt og sov!», «Spis med lukket munn!», «Hvorfor kan du ikke lære deg å kaste/ta imot en ball?» og mye verre ting, og stadig kjenne at en ikke lever opp til omgivelsenes forventninger og krav gir dårlig selvfølelse. Dårlig selvfølelse kan føre til depresjon, andre ganger til trass og sosial atferdsforstyrrelse. Hvis barn med ADHD ikke oppdages og blir forstått av omgivelsene, medfører det stor risiko for psykiske vansker senere. I en langtidsstudie fra Göteborg i Sverige ble barn fulgt fra 6-7-årsalder til de ble voksne. Av ubehandlede barn med både ADHD og motorisk klossethet, hadde nesten 60 prosent dårlig prognose. Rusmisbruk, kriminalitet, psykisk sykdom, uføretrygd og arbeidsledighet var svært hyppig i denne gruppen.
ADHD er ofte arvelig. Tvilling- og familiestudier har funnet at arvelige faktorer spiller en avgjørende rolle i 50-90 prosent av samtlige tilfeller. Mye taler for at funksjonen i ett eller flere av hjernens signalsubstanser er nedsatt eller endret sammenlignet med personer uten ADHD. Det er også kjent at ADHD kan forårsakes av tidlige hjerneskader, for eksempel i fosterstadiet eller omkring fødsel/nyfødt-perioden. Sosiale og pedagogiske forhold spiller stor rolle for personens livskvalitet, men er ikke i seg selv årsaker til ADHD. Nevropsykologisk har man funnet at disse barna har svikt i de såkalte eksekutiv-funksjonene, som styres av fremre deler av hjernen. De har derfor nedsatt evne til å planlegge, styre, observere og kontrollere egne handlinger, til å lære og til å delta i sosialt samspill. Det har også vært pekt på problemer med å hemme forstyrrende impulser, og at de må ha umiddelbar respons på sine handlinger. De har dessuten ofte svikt i motivasjon og i sosial forståelse.
FORSKNING, blant annet i Sverige og Norge, har overbevisende vist at symptomer på ADHD i vesentlig grad kan bedres ved ulike typer hjelpetiltak. Diagnose, informasjon og derfor økt forståelse er viktig i seg selv. Pedagogiske hjelpetiltak, blant annet for å minske effektene av lese- og skrivevansker kan være meget effektive. Psykoterapi (samtalebehandling) og rådgivning tilbys ofte foreldre som trenger veiledning på hvordan man skal gi omsorg til og oppdra barn som ofte oppfattes som vanskelige og vrange. Medisiner som kan øke effekten av signalsubstansene i nervesystemet har vanligvis også svært god effekt. God behandling reduserer faren for senere depresjoner, rusmisbruk og kriminalitet. En ting som har skapt uro og bekymring det siste tiåret har vært en markert økning det siste tiåret i bruken av medisiner mot ADHD til barn i USA. Dette har ført til en kritisk gjennomgang av praksis i USA, uten at det er funnet bevis for at for mange barn får forskrevet medisiner. I stedet ser det ut til at mange barn tidligere ikke fikk den behandling de burde hatt. Det er fortsatt et problem at mange barn med ADHD ikke får tilgang til effektive medisiner, eller behandles med for små doser for å oppnå fullgod effekt. I Norge er det barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker som utreder og behandler barn med hyperaktivitet. Dette tror vi bedre ivaretar bredden i og kvaliteten av hjelpetiltakene enn i USA, hvor dette er overlatt til primærhelsetjenesten.
Men medisiner må aldri være den eneste behandlingen som tilbys. Barnet og ungdommen trenger oppfølging på mange livsområder (familie, skole, fritid), og psykoterapi og rådgivning må rettes både mot barnet selv og barnets nærmeste. Dette kom tydelig frem i den største undersøkelsen av ADHD-behandling som noen gang er gjennomført, den såkalte MTA-studien, hvor resultatene nylig er offentliggjort. Hele 579 barn ble fulgt i 14 måneder, mens de fikk ulike typer behandling for ADHD. Medisiner var mer effektivt enn psykoterapi på hovedsymptomene ved ADHD, men tillegg av psykoterapi gjorde at flere ble symptomfrie, medisindosen kunne reduseres, og forholdet mellom barn og foreldre ble bedre. Flere studier har vist at behandlingen ikke bare gjør barnet mer konsentrert og rolig, men at jevnaldrende, foreldre og lærere synes at barnet fungerer bedre sosialt og er lettere å omgås. Dette er veldig viktig, siden denne gruppen barn er de som raskest og sterkest opplever sosial avvisning på grunn av sin ofte aggressive, uforutsigbare atferd.
I BERGEN planlegges nå et større forskningsprosjekt om forekomsten av ulike følelses- og atferdsmessige vansker hos barn, det såkalte «Barn i Bergen-prosjektet. Det retter seg mot alle barn bosatt i Bergen kommune i alderen 7 til 9 år, og planlegges igangsatt fra år 2002. Ett delprosjekt vil se spesielt på hyperaktivitet/ADHD hos barn. Hvor hyppig er det, hvor store problemer fører det til for barna i hverdagen, hvilke tilleggsvansker har barna hos oss? Et hovedspørsmål vil være barn med hyperaktivitet/ADHD fanges opp av behandlingstilbudet i dag, eller om vi må sette inn større ressurser i tidlig oppdagelse og hjelpetiltak for denne gruppen. Ved å følge disse barna opp mot voksen alder, vil vi kunne få ny kunnskap om både betydning av hjelpetiltakene og om prognose. Her håper vi å få bekreftet at tidlig og riktig behandling gir bedre utsikter for barn og unge som vokser opp med hyperaktivitet/ADHD i dag.
Abonner på vårt nyhetsbrev
