Makten forrykkes på nettet

kronikk

I alle systemer er det noen som er mer likeverdige enn andre. På nettet blir andre stemmer hørt enn i aviser og på tv, skriver Jill Walker, stipendiat ved Seksjon for humanistisk informatikk, Universitetet i Bergen.

En ukes tid i mars handlet alt om Joel og Stacy. De hadde vært på en date, skjønner du, og begge ville ha mer av hverandre. Men dagen etter stevnemøtet søkte Stacy etter Joels navn på nettet. Hun fant nettdagboken hans. Fantastisk stevnemøte, hadde han skrevet, søt jente, smart også, men den absolutt verste kysseren han noensinne hadde opplevd. Det overrasker deg kanskje ikke at Stacy nektet å ha noe mer med Joel å gjøre?

Du har kanskje lurt på det før – hvem vil være så idiotisk at de legger dagboken sin ut på nettet? Joel var en klassisk naiv nettskribent. Han skrev om damene han så på, om tvil og håp, om sexlivet sitt og om håpet om å bli en publisert forfatter. Hver post til dagboken var signert med fullt navn: «Posted by Joel Begleiter at 11.05 am.»

Joel hadde antagelig aldri fått vite hvorfor Stacy dumpet ham om det ikke hadde vært for at Stacys venn Tod var journalist. Tod syntes historien Stacy fortalte ham var morsom og skrev en satirisk artikkel om den for avisen Las Vegas Mercury. Nettutgaven av artikkelen ble raskt snappet opp og linket av bloggere verden rundt. Hva en blogger er? Det er en som skriver en blogg eller en weblogg: en slags nettdagbok, men i stedet for å skrive om seg selv skriver bloggeren om det hun eller han kommer over på nettet. En blogg er en webside med hyppige, daterte poster hvor de fleste av postene inneholder en eller flere linker. Blogger er skrevet i en personlig stil og inneholder kommentarer til linkene.

Tods artikkel ble nevnt på gruppebloggen Metafilter.com, og deretter linket flere tjuetalls blogger til artikkelen, de fleste med kommentarer. «Tenk å være så teit!» eller «Stakkars Stacy», sto det. Bloggere elsker å finne ut av ting på nettet, de elsker å diskutere blogging og nettet, og de elsker å være detektiver på nettet, så søket etter dagboken til Joel kom fort i gang. Tod hadde endret litt på sitatene i artikkelen, kanskje for å gi Joel litt anonymitet, men det tok likevel bare 40 minutter etter den første linken på Metafilter.com før bloggerne fant dagboken. Det ble tydelig: Joel visste ingenting.

Kan du tenke deg så rart å bli dumpet av en jente uten å skjønne hvorfor, og så oppdage at tusenvis av mennesker kjenner hele historien?

Diskusjonen og undersøkelsene fortsatte blant bloggerne, og et par timer seinere hadde folk gravd så dypt at de begynte å lure på om hele historien var oppdiktet. Kanskje var det bare en publisitetsstunt for Tods nye roman, som man selvfølgelig fant opplysninger om på nettet, sammen med websidene til en studiekamerat av Joel og ønskelisten til Tods bryllup. Noen timer seinere har e-postene begynt å lande i Joels postkasse. Noen er hatske, andre bare nysgjerrige, noen vil bare si fra. De fleste ser ut til å mene at Joel er rimelig dum.

«Holy shit,» skriver Joel i dagboken sin når han leser e-postene og ser hva som har skjedd. Og når han åpent deltar i debatten skjer det: opinionen snur. «Joel Begleiter: morsom, uheldig, god musikksmak, uheldig,» skriver en person på Metafilter. Stacy mangler humor og er snerpete, mener bloggerne nå, mens Tod kalles uansvarlig, uærlig og må tåle å få gåseøyne rundt tittelen journalist. Tod begynner å motta sinte e-poster. Neste dag publiserer Joel en e-post Tod har sendt ham hvor han ber Joel om unnskyldning.

Maktbalansen har snudd seg fullstendig. Fra å være en flau nerd har Joel blitt en folkehelt. En nettdagbok fikk mer autoritet enn avisen. Hvordan i alle dager skjedde det?

Før nettet ble allemannseie ville Tod kanskje ha skrevet sin satire og trykket den i en avis i en annen by. Mest sannsynlig ville saken ha sluttet der. Dersom Joel eller andre hadde ønsket å klage på Tods fremstilling ville det mest sannsynlig skjedd ved at de hadde skrevet leserbrev til avisen. Diskusjonen ville altså skjedd på Tods hjemmebane og på premissene til de offisielle mediekanalene. Det som derimot skjedde var at leserne ignorerte avisen som diskusjonsrom og skapte sin eget arena med egne spilleregler. Leserne kan kommunisere i stor skala uten å være avhengige av avisenes leserinnleggsider eller avisenes egne diskusjonsfora på nettet. Fordi søkemotorer i dag finner alle nettsider som linker til en artikkel som Tods, uavhengig av om sidene er viktige eller offisielle eller tradisjonelle regler, kan store mengder leserskriblerier forrykke nyhetsbildet på nettet. Fordi så mange bloggere linket til Tods artikkel og Joels dagbok, var artikkelen, dagboken og diskusjonen rangert høyt på Blogdex og Daypops lister over dagens mest omtalte saker på nettet. Når Tod til slutt valgte å svare tilbake, skjedde det ikke gjennom avisen han hadde skrevet for, eller på hans eget nettsted, men i en e-post han ga Joel tillatelse til å trykke i dagboken hans. Tod måtte inn på lesernes arena.

På sett og vis var Tod like naiv mediebruker som Joel. Joel tenkte ikke over konsekvensene av å legge privatlivet sitt ut på nettet. Tod tenkte ikke over hva det kan bety at en tilfeldig artikkel i en ukjent avis ligger åpent tilgjengelig på nettet. Nettet har etiske konsekvenser for journalister, fordi folk som vil finne ut mer om historien de leser kommer til å gjøre det, og da finner de kanskje ut mer enn det journalisten hadde tenkt.

Maktforskyvelsen skjer ikke bare i journalistikken og i kjærlighetslivet, men også i andre arenaer, som f.eks. i akademia. Omtrent på samme tid som Joel opplevde sin ilddåp på nettet var den anerkjente medieprofessoren Henry Jenkins ved MIT utsatt for en tilsvarende forrykkelse av maktbalansen. Han publiserte en kort artikkel om blogging i et tidsskrift som også utgis på nettet. Innen få timer hadde bloggerne grepet fatt i saken, og den ble heftig debattert i mer og mindre analytiske vendinger. Så mange blogger linket til artikkelen at den var den nest mest omtalte websiden på nettet kort tid etter at den ble publisert, ifølge Daypops liste. Jenkins fikk en uvanlig stor leserskare for en relativt akademisk tekst, og han oppnådde også å skape mye debatt. Men han hadde ikke noe sted å svare på de mange innsigelsene han hadde fått fra bloggerne som var uenige med måten han hadde beskrevet dem på. Jenkins valgte å svare ved å be en av sine bloggende studenter om å publisere hans svar i sin blogg. Han hadde ikke sitt eget sted å snakke fra i denne debatten.

Noen akademikere og journalister velger å ta nettet i bruk som innfødte: de blogger selv. Siste skudd på stammen er jusprofessoren Lawrence Lessig, kjent for sitt korstog mot den mest ekstreme copyright-lovgivningen i USA. Etter at han begynte å blogge i forrige måned, har han deltatt i debatten på en ny måte. Han kan oppleves som mer likeverdig de andre debattantene når han skriver personlige meninger fra sitt nettsted, akkurat som de gjør. Han tar likevel med seg sitt omdømme og sin autoritet fra de tradisjonelle arenaer når han nå blir blogger. Andre bloggere oppnår en høyere status ved at de har holdt på lenge, eller ved å ha betydningsfulle venner, eller ved å lage verktøy som bloggere bruker, eller rett og slett fordi de skriver bra eller underholdende eller har viktige idéer. Eller fordi de har vært i fokus for en debatt. Joels dagbok har ikke lenger 4000 daglige besøkende som den hadde noen dager i mars, men den er fortsatt populær. Han har fått seg kjæreste nå (nei, det er ikke Stacy), men han velger fortsatt å skrive om seksuelle bekymringer og andre merkeligheter. Så behøver det ikke å være naivt når nettdagbokforfatterne skriver så ærlig at vi som leser blir pinlig berørt. Når man fremstiller seg selv på nettet, på sin egen arena, har man på noen måter større kontroll over hvordan man blir oppfattet enn Tod eller Henry Jenkins har når de publiserer i andres medier. Og man kan svare på tiltale.

I alle systemer er det noen som er mer likeverdige enn andre. På nettet blir andre stemmer hørt enn i aviser og på tv. Det betyr ikke at nettet er mer rettferdig, eller mer demokratisk. Bare annerledes.

FORSKNINGSDAGENE
Denne kronikken inngår i serien om }Forskningsdagene som Norges forskningsråd arrangerer 20.–29. september i Bergen. Forfatterne er forskere ved de største forskningsinstitusjonene i Bergen, og de vil presentere seg i et stort publikumsarrangement på Zachariasbryggen. I går var det skolenes dag, og i dag er det åpen dag med aktiviteter for alle aldersgrupper og populærvitenskapelige miniforedrag. Tidligere kronikker har stått 9., 15., 16., 17., 18. og 19 september.

Les også:

Følg BTmeninger på  Facebook og Twitter!
 

Les også

Slik kan du debattere i BT

Hvor skal jeg sende innlegg?



Siste fra Kronikk

BT Meninger på twitter:


Siste saker