Vi kan alle bli mistenkte

Myndighetenes syn på egne innbyggere kan ta en skremmende dreining dersom vi iverksetter Datalagringsdirektivet. Vi beveger oss fra tillit til kontroll, skriver jusstudent David M. Myr.

AV: kronikk av david magnus myr, student ved det juridiske fakultet, uib

Våre grunnleggende menneskerettigheter vil mest sannsynlig bli krenket dersom Datalagringsdirektivet (DLD) settes i verk. Derfor er det oppsiktsvekkende at to jurister, Bjarne Kvam og Birthe Taraldset, gjør seg til talspersoner for direktivet (BT 27.01.). De sier motstanderne av direktivet er uansvarlige. Anklagen sendes herved i retur.

Datalagringsdirektivet går i korte trekk ut på at all trafikkdata fra mobiltelefoni, IP-telefoni, internettilgang og e-post skal lagres fra minst seks måneder til maksimalt 24 måneder, for å bekjempe «alvorlig kriminalitet». Dette er med andre ord en udifferensiert og omfattende overvåking, der det ikke skilles mellom mistenkte og andre.

Krenker privatlivet
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, EMK, skal sikre individene i landene som er tilsluttet visse grunnleggende rettigheter. Myndighetene plikter å sikre og respektere disse rettighetene. Datalagringsdirektivet berører særlig retten til privatliv (nedfelt i EMKs artikkel 8). Datalagringsdirektivet har også store følger for ytringsfriheten, men det tar jeg ikke opp her.

Les BTs leder: Nei til datalagring <b>«Nei til datalagring»</b>

I den norske oversettelsen av EMK artikkel 8 heter det at enhver «har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse». Formuleringen er vid, og omfatter ikke bare det som foregår inne i hodene våre eller innenfor husets fire vegger. Telekommunikasjon ligger definitivt i kjerneområdet for artikkel 8. Det er slått fast i rettspraksis: Overvåking av borgernes kommunikasjon er et inngrep i artikkel 8 (Se avgjørelsen fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) i Klass v. Germany, 6. september 1978, publisert A28.) Jeg antar at dette ikke stiller seg annerledes når private utfører datalagringen på vegne av myndighetene.

Det må stilles strenge krav
Det er altså klart nok at datalagring er et inngrep i rettighetene etter EMK artikkel 8. For at et inngrep ikke skal utgjøre en krenkelse av våre rettigheter, må inngrepet være nødvendig i et demokratisk samfunn - det må være forholdsmessig. Det stilles strenge krav ved inngrep i rettighetene Menneskerettighetskonvensjonen gir oss.

Kravet som følger av fast og langvarig rettspraksis ved EMD, er at det må foreligge et presserende samfunnsmessig behov for det konkrete inngrepet. Inngrepet må stå i et rimelig forhold til hvor viktig inngrepet er for styresmaktene. Det er styresmaktene som må vise at dette presserende behovet er til stede.

Fritt frem for barneporno?

Er inngrepet nyttig?
Ved vurderingen av om et inngrep er rimelig i forhold til samfunnets behov, skal det for det første legges vekt på om det faktisk er egnet til å oppnå formålet - om det er effektivt. Trafikkdata kan opplagt være nyttig til å etterforske forbrytelser som allerede er begått. Dette er imidlertid ikke på langt nær så viktig som å forebygge forbrytelser. Skaden er allerede skjedd.

Selve konvensjonsteksten nevner også kun å forebygge kriminalitet som et legitimt formål for inngrep i artikkel 8. Å pådømme kriminalitet er ikke i seg selv et legitimt formål. Trafikkdata er lite egnet til forebygging, da det ikke hjelper politiet å forutse når kriminalitet kommer til å finne sted.

Fagfolk stiller seg tvilende
Effektiviteten av datalagring er trukket i tvil av fagfolk. Presidenten i European Confederation of Police, Heinz Kiefer, uttalte i 2005 at datalagring ville gjøre «lite annet enn å irritere lovbrytere».

Lovbrytere er ofte ett steg foran politiet i den teknologiske utviklingen. De kan kamuflere sine spor, eller misbruke andres telekommunikasjonsutstyr for å lure overvåkingen. Trafikkdata gir ingen garanti for at brukeren er den det ser ut til å være. Slik kan uskyldige bli mistenkt og i verste fall dømt.

Grunnlovsvern av privatlivet

Gjør alle til mistenkte
Et annet poeng er at å bekjempe kriminalitet er som å lete etter nålen i høystakken. Ettersom andelen lovbrytere i en befolkning er temmelig konstant, vil en ikke få noen positiv effekt ved å lesse stadig mer høy på høystakken, noe man jo gjør ved å lagre hovedsakelig uskyldige personers trafikkdata.

Det kan ikke utelukkes at Datalagringsdirektivet til en viss grad vil være effektivt. Men når effektiviteten er tvilsom, skal det mer til for å akseptere et så vidt inngripende tiltak som datalagring. De positive sidene ved inngrepet må være klart større enn de negative. Og de negative sidene er mange.

Direktivet gjør alle til mistenkte. Uskyldige borgere, som ikke foretar seg noe som helst ulovlig, blir ansett for å være potensielle forbrytere. Dermed snur man opp ned på prinsippet om at enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist. Myndighetenes syn på sine egne innbyggere tar en skremmende dreining. Vi beveger oss fra tillit til kontroll. Og dette er bare den prinsipielle siden. De konkrete konsekvensene er verre.

Gullgruve for kriminelle
Det er naivt av Kvam og Taraldset å tro at opplysningene ikke vil misbrukes, enten av styresmaktene eller av andre. For det første vet vi at all informasjon kan misbrukes. Potensialet for misbruk av trafikkdata er stort. Trafikkdata kan brukes til utpressing og urettmessig overvåking. Det kan være en gullgruve for kriminelle, og kan, sammenstilt med andre opplysninger, gi et helhetlig bilde av en persons liv. For det andre kan trafikkdata, som nevnt ovenfor, utnyttes av kriminelle for å sette politiet på feil spor, og i verste fall kan justismord begås.

Erfaring viser også at myndighetene ikke nøler med å bruke informasjon til et annet formål enn det de var innhentet for. Formålet med Datalagringsdirektivet er å bekjempe «alvorlig kriminalitet», men all kriminalitet er jo i prinsippet alvorlig. Med en litt lemfeldig tolkning av dette begrepet, kan informasjon innhentet for å bekjempe alvorlig kriminalitet, komme skattemyndighetene til gode når de vil sjekke om du virkelig pendler så mye som du sier.

Datalagring er ikke overvåking

Fører til vilkårlig kontroll
Styresmaktene kan langt på vei oppnå de samme målene med mindre vidtrekkende virkemidler, noe som også taler for at inngrepet er uforholdsmessig. Straffeprosessloven åpner allerede for mange omfattende etterforskningsmetoder, blant annet kommunikasjonskontroll. Forskjellen er at etterforskningsmetodene er målrettede og forutsetter mistanke. Det er ikke en vilkårlig kontroll, som Datalagringsdirektivet vil føre til.

Listen over negative sider ved direktivet er på ingen måte uttømmende. Poenget er at de negative sidene er langt større og mer alvorlige enn eventuelle positive konsekvenser av Datalagringsdirektivet, og at direktivet derfor er et uforholdsmessig inngrep i vår rett til privatliv etter EMK artikkel 8.

Intensjonene er gode
Veien til overvåkingssamfunnet er kanskje den veien som mest av alle er brolagt med gode intensjoner. Er vi villige til å kjøre over den europeiske menneskerettighetskonvensjonen?

Bør vi innføre EUs datalagringsdirektiv i Norge? Si din mening!

Datalagringsdirektivet vil sørge for at all e-post og datatrafikk, samt mobiltelefonbruk vil bli lagret i minst et halvt år.

Opplysningene skal kunne benyttes til å bekjempe kriminalitet og terrorisme.

Artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen slår fast retten til respekt for privatliv, familieliv, hjem og korrespondanse.

Inngrep skal bare skje av hensyn til bl.a. nasjonal sikkerhet, offentlig trygghet og for å forebygge uorden eller kriminalitet.

Direktør i Datatilsynet Georg Apenes, jusstipendiat Bjarne Kvam, Styremedlem i Den internasjonale juristkommisjonen Jon Wessel Aas og avdelingsdirektør i PST diskuterer Datalagringsdirektivet i Studentersamfunnet kl. 19.15 i kveld.