Vi har velferdsstaten å takke

Nordisk velferdspolitikk spenner bein under likestillingen ved at den er i ferd med å ødelegge kvinners muligheter til å gjøre karriere, leser vi i et oppslag i BT 20. januar. Oppslaget baserer seg på en rapport av den meget omstridte engelske sosiologen Catherine Hakim, «Feminist Myths and Magic Medicine».

Hun har i årevis lagt an på å provosere feminister, og denne gangen får hun stor oppmerksomhet ved å hevde at den nordiske likestillingsmodellen er et mislykket prosjekt. Avisreferatet er et selektivt og ukritisk utdrag av rapporten, og i tillegg vises det til en ledende amerikansk akademiker som har uttalt at hun støtter Hakims vurderinger. Det refereres ikke til noen av de mange kritiske reaksjoner til denne rapporten som også finnes i britiske aviser.

Hakim ser bare mot toppen
I denne kronikken vil vi derfor gå mer kritisk inn på innholdet i Hakims rapport og vise hvorfor hennes argumenter i svært liten grad berører det som har stått sentralt i nordisk likestillingspolitikk.

De nordiske land har flere yrkesaktive kvinner som bidrar til en større andel av det totale antall arbeidstimer, enn de fleste andre land i Europa. Dette medgir også Hakim. Men for henne er ikke økt yrkesaktivitet for kvinner, noe mål på likestilling. At dette bidrar til at flere familier har to inntekter å støtte seg på, er for henne uten betydning i likestillingssammenheng. Hun sier klart fra at hennes primære anliggende er toppen av yrkespyramiden. Hun er stort sett bare opptatt av om kvinner får en økt andel av toppjobbene og om flere av dem går gjennom det såkalte «glass-taket». Det er altså et meget snevert likestillingsbegrep hun opererer med. Dermed faller det meste av det som nordisk likestillingspolitikk handler om, utenfor det hun interesserer seg for.

Lavtlønte klarer seg
At de nordiske landene har den høyeste andelen av alenemødre i jobb i Europa, at det her faktisk er mulig å klare å være alene med omsorgen for barn uten å samtidig bli fattig, interesserer ikke Hakim. Til og med kvinner som skiller seg, klarer seg relativt bra økonomisk i Norden, i motsetning til i resten av Europa. Fattigdom blant barn var en av de største utfordringene til Blair/Brown i England - et problem som fremdeles ikke er løst.

Norge har mindre avstand mellom topp og bunn enn i England - mindre fattigdom, også blant barn. Dette anser Hakim ikke har noe med likestilling å gjøre.

Omsorgsyrkene
De nordiske landene har de mest kjønnssegregerte arbeidsmarkeder i Europa, men vi har også flere yrkesaktive kvinner. For Hakim er dette uten betydning for likestilling. For henne er det bedre for likestillingen at kvinner er utenfor arbeidsmarkedet enn at de arbeider i lavlønnsyrker i den offentlige sektor. Hun mener at kvinner i Norden er presset inn i disse jobbene, og at dette ikke bidrar til likestilling på arbeidsmarkedet, heller tvert imot.

Hakims synes å mene at det er bedre at kvinner bare yter omsorg som ubetalt arbeid enn at de går inn i omsorgsyrker som lærer eller helsearbeider, så lenge disse jobbene er dårligere betalt enn mannsjobbene. At kvinner i omsorgsyrkene, til forskjell fra husmødre, tjener egne penger og får pensjonspoeng, har ingen betydning for henne. At kvinner i mange andre land, England er ett av dem, forsvinner helt eller delvis fra arbeidsmarkedet i mange år mens barna er små og utfører omsorgsoppgaver for mann og barn uten lønn og uten å tjene opp noen rettigheter i forhold til velferdsstaten, synes uproblematisk. For henne blir dermed den større kjønnssegregeringen av arbeidsmarkedet i Norden det store problemet i likestillingssammenheng.

Mødre med barn kan jobbe
Det vi har oppnådd i Norden, og som Hakim ikke bryr seg om, er at det nettopp gjennom familiepolitikken har det vært mulig for både menn og kvinner å være i jobb - over hele landet og i alle samfunnslag, samtidig som norske kvinner får barn. Det finnes ikke noen andre land i verden som har oppnådd dette. En av de store utfordringene for land som Tyskland og Italia er at kvinner utsetter og utsetter å få barn. Fertiliteten synker, og det blir stadig færre unge til å ta seg av en voksende andel eldre. Norge ligger mye bedre an i denne sammenhengen, og familiepolitikken har nok hatt stor betydning for dette.

Er det så denne familiepolitikken som ødelegger for kvinners ønsker og evner til å klatre helt til topps i det norske yrkeshierarkiet og spesielt i det private næringsliv? Familiepolitikken i Norge har aldri hatt som formål spesielt å endre kjønnssammensetningen helt på toppen av yrkespyramiden. Hva så om vi tok bort svangerskapspermisjon, fjernet statsstøtten til barnehager- ville dette føre til høyere andel av norske kvinner i topplederstillinger? Vi tror ikke det. Det er neppe slik at selv om disse rettighetene ikke har ført til full likestilling mellom kjønnene i yrkeslivet, så vil det å fjerne dem fremme den.

Vern om vår velferdsmodell
Den norske velferdsmodellen er hverken feministisk myte eller magisk medisin. Den sikrer velferd for et bredt lag av befolkningen og gode liv for menn, kvinner og barn i dette landet. Dette gjør at Norge år etter år blir rangert som det beste landet i verden å bo i. Vi bør være forsiktige med å rive bort noe av dette grunnlaget, selv om vi ikke har oppnådd at andelen kvinner i yrkeshierarkiets toppsjikt er like høy som i en del andre land med dårligere velferdsordninger for det store flertallet av befolkningen.

Når andelen kvinner i topp-posisjoner er høyere i USA og England, kan det antagelig først og fremst forklares ut fra de store inntektsulikhetene i disse landene som gjør det mulig for kvinner i ledersjiktet å betale private hushjelper og barnepiker til å utføre alt hus- og omsorgsarbeid hjemme.

Toppsjiktet er ikke viktigst
I de nordiske land har dette ikke vært verken økonomisk mulig, eller kulturelt akseptabelt. Dette er kanskje i ferd med å endre seg noe ved at faktisk sosial ulikhet så vel som kulturell aksept for privat hjelp i hjemmet ser ut til å øke. Vi tror at det heller kan være slike endringer enn økt pappapermisjon eller kortere omsorgspermisjon for mødre, som ville kunne bidra til å øke andelen kvinner i det aller øverste toppsjiktet i vårt samfunn.

Men vi i tror ikke at endringer i kvinneandelen i dette lille sjiktet har så stor betydning for hva slags likestilling vi får i samfunnet generelt. Vi tror faktisk at Hakim har mye rett i at det er en myte at kvinner i dag har en så ulik og mer samarbeidsvillig lederstil. Derfor vil vi først og fremst anbefale å ta vare på den norske velferdsmodellen også for å fremme likestilling. I tillegg bør vi arbeide politisk for økt likestilling gjennom å bedre lønnsforhold og anerkjennelse i de kvinnedominerte omsorgsyrker som vi alle er avhengige av i store deler av vårt liv.

Hva synes du? Si din mening i kommentarfeltet under.